IPCCs estimat for Jordas energibalanse, EEI,
tvilsom forskning og regelrett juks.
IPCCs estimat for Jordas energibalanse, EEI,
tvilsom forskning og regelrett juks.
I en tidligere artikkel , 28.oktober, omtalte vi kort nobelprisvinner John Clausers foredrag på EIKE konferansen 27.06.26 og hans senere artikkel i det norske forskningstidsskriftet Science of Climate Change, SCC, med tittelen «Global Warming, Climate Change, and Scientific Consensus have not been Proven: There is no Proven Climate Crisis!» (Global oppvarming, klimaendring og vitenskapelig konsensus har ikke blitt påvist: Det finnes ingen påvist klimakrise!).
Også Ove Huus, nestleder i Klimarealistene, refererer til Clauser i sin artikkel 5. november «Klimavitenskapen virker ikke troverdig».
Clausers kritikk av IPCCs estimater for Jordas energiubalanse (Earth Energy Imbalance, EEI) i toppen av atmosfæren (TOA), og forskningsarbeidene de bygger på, er drepende. Han karakteriserer forskningen bak IPCCs tall for energibalansen som preget av «svindelaktig pseudovitenskap og triksing» (Clauser, SCC, side 1)
Av Arild Fridstrøm,
redaksjonen
I det følgende vil jeg prøve å oppsummere noen hovedtrekk i Clausers kritiske gjennomgang. Han starter med å avvise at gjennomsnittlig global temperatur og temperaturanomali kan være pålitelige vitenskapelige mål på global oppvarming. For
«både fra en vitenskapelig og praktisk synsvinkel er jordas årlige gjennomsnittstemperatur veldig vanskelig å definere kvantitativt. Og definert er den mye vanskeligere å måle fordi den varierer veldig sterkt både stedlig og i tid» (Clauser SCC, 3.2, side 9)
En del problemer knyttet til globale temperaturserier er godt kjent: veldig ujevn dekning av værstasjoner med store områder omtrent uten dekning, urbane varmeøyer, homogeniseringsproblemer og kalibrering ved skifte av registreringsteknologi er noen.
Men Clauser går lenger og hevder med grunnlag i Shannon/Nyquist-teoremet at de globale temperaturseriene ikke kan svare på om jorda akkumulerer varme.
Teoremet angir målingsfrekvensen som er nødvendig for at en rekke av enkeltmålinger skal kunne fange opp informasjonen i et tidskontinuerlig signal slik som temperatur er.
Da jordoverflaten er på 510 milioner km2 ville det være nødvendig med en målestasjon per km2 jevnt fordelt over kloden og minst én temperaturregistrering per time, noe som ville være helt umulig. (Clauser SCC, 3.2 side 9).
Siden tidsseriene for overflatetemperaturer ikke kan gi pålitelige svar om global oppvarming, har man i klimaforskningen isteden søkt å finne svar ved å måle Jordas energiubalanse, EEI, i toppen av atmosfæren, TOA. For å gjøre det, trenger man å måle tre komponenter: Kortbølget stråling inn (SWIN)= short wave in, kortbølget stråling ut (SWOUT)= short wave out og Langbølget stråling ut (LWOUT)= long wave out. Om disse kan måles med tilstrekkelig nøyaktighet ville man kunne få svar.
En målt positiv Jordas energiubalanse i toppen av atmosfæren, eller «positiv EEI», er nå den ene definisjonen på global oppvarming man generelt er enige om. Således vil en IKKE positiv TOA EEI da bety INGEN påvist global oppvarming.
(Clauser SCC 3.4, side 11)
Men hvordan måle Jordas energiubalanse? Den enkleste, beste og den eneste kjente måte for å kunne nærme seg Shannon/Nyquist-betingelsene er å bruke satelittradometri. (Clauser SCC, 5., side 16)
Dette startet man med på 1980-tallet med ERBE-satellitten. Det neste prosjektet var CERES satellittene Terra og Aqua med en instrumentell nøyaktighet på ± 0,1 W/m2, tilstrekkelig til måle differansen mellom stråling inn og stråling ut. Men disse satellittene hadde en alvorlig designfeil: Måleinstrumentene var «blinde» for reflekser fra havet når sola stod lavt. Da 71 % av jordoverflaten er hav, fikk denne systemfeilen stor betydning. Satelittene registrerte altfor lite reflektert stråling (SWOUT) og gav en EEI = 5,6 W/m2, et resultat som ble erkjent å være helt usannsynlig.
For å korrigere dette valgte ledende forskere knyttet til IPCC-prosessen å erstatte de usannsynlige satellittdataene med data for havoppvarming, Ocean Heat Content Anomali (OHCA). OHCA data er imidlertid beheftet med betydelig usikkerhet, og at slike data fra «bunnen av atmosfæren» skal kunne erstatte satellittmålinger med den presisjonen som er nødvendig kan knapt ha noen troverdighet. Likevel ble dette gjort i en rekke forskningsrapporter fra ca 2010 og utover.
I IPCC AR5 (2013) ble TOA EEI = 0,6 ± 0,4W/m2 benyttet basert på denne «metoden». Forskerne bak denne verdien trakk senere tilbake forskningsartikkelen sin og innrømmet at den bygde på alvorlige forskningsfeil (scientific misconduct). Dette skulle likevel ikke forhindre at IPCC AR6 (2021) benyttet EEI = 0,71 ±0,10 W/m2 basert på en senere rapport bygget på samme «metodikk». Og der står vi i dag, med en «offisiell sannhet» om Jordas energibalanse bygget på en blanding av satellittdata og OHCA data forkledd som rene satellittdata fra toppen av atmosfæren.
Basert på sin gjennomgang av den sentrale forskningen bak IPCCs EEI estimat slår Clauser fast at vi står overfor en rekke grove og mindre grove eksempler på slett vitenskap (scientific misconduct) og regelrett juks og at det ikke kan vises til forskning som påviser noen positiv energibalanse i toppen av atmosfæren. Det er stort sprik «i de forskjellige EEI estimatene basert på forskjellige forskeres OHCA data analyser» (Clauser, SCC: 10. Conclusions, side 50).
«IPCC og dens bidragsytere har svindelaktig trikset med observasjonsdata og har begått svindelaktig slett vitenskap ved en rekke anledninger for falskt og uærlig å kunne påstå at det er en positiv Jordas energiubalanse og dermed en forestående klimakrise», (Clauser, SCC 10. Conclusions, side 51)
Interesserte anbefales å lese Clausers tekst som ligger åpent på scienceofclimatechange.org.
Oversatte sitater gjort av forfatteren.