Her gjengir vi innholdet i vår enkle informasjonsfolder, med noen små endringer fra forrige digitale utgave. Teksten kan bli noe revidert sammen med tekstendringer i neste utgave av vår info-folder. Dette er det du trenger å vite, men hvis du søker mer naturfaglig informasjon, viser vi til heftet fra vårt vitenskapelige rådNaturen Styrer Klima, eller at du som fordypning fortsetter med Klimanytt eller noen av kildene vi viser til i fanen Annen klimavitenskap.

Klimaet styres av naturlovene

Det er naturkreftene, som vi mennesker ikke rår over, som styrer vær og vind. Disse kreftene beskrives i vitenskapelig definerte naturlover. Avgjørende for klimaet er solenergien, lovene som styrer bevegelsene i atmosfære og hav, vårt varierende skydekke og vanndampen, som er den helt dominerende drivhusgassen, samt i en liten grad CO2 og andre drivhusgasser.

Her skal vi avlive en myte – det er ikke snakk om enten eller. Det eksisterer menneskeskapte klimaendringer også, og disse kan du tenke på som et tall som hittil har vist seg å være veldig lite.

Observasjoner og beretninger siste tusener av år viser at aktiv sol medfører varmere klima og mindre aktiv sol gir kaldere klima. I forrige århundre hadde solen en sjelden aktiv periode som også ga oppvarming på andre planeter og måner, Mars med 0,5 C. Golfstrømmen gir 6–7 °C høyere temperatur i Norge enn det ville vært uten. Også dens periodiske variasjoner gir klimaendringer

Observasjoner av temperaturen i atmosfæren og havet, nedbør, lufttrykk og vind står sentralt i klimaforskningen. Det er viktig at vi får målinger fra stasjoner over hele kloden, som ikke blir påvirket av menneskelig aktivitet i urbaniserte strøk, ved flyplasser osv. IPCC skremmer med at den globale temperaturen vil stige med flere grader frem til 2100, noe det ikke finnes vitenskapelig grunnlag for. Alle skremslene om klimakrise er spådommer basert på uvaliderte klimamodeller med innebygde tvilsomme forutsetninger om at sola ikke har vesentlig betydning for klimaet vårt og at bare CO2 er viktig.

Dette er politikk og har intet med vitenskap å gjøre. Forskere i flere land er kommet til at vi, på grunn av naturlige svingninger i klimaet og lavere solaktivitet, går mot et kaldere klima, slik som vi hadde under Den lille istid som varte fra omtrent år 1300 til 1850, med de kaldeste årene fra 1450 til 1540 og fra 1645 til ca 1690.

Den CO2-økningen vi har hatt i atmosfæren de siste 50–60 årene har vært meget gunstig for plantevekst og matvareproduksjon. De siste 30 årene har man sett at verdens ørkenområder minker og det blir grønnere. CO2 er ikke en forurensning eller miljøgift, slik det ofte fremstilles i media, men helt nødvendig for alt liv på jorda. Høyere CO2-nivå øker planteveksten, og i veksthus 3–4 dobler man CO2-innholdet for å få bedre avlinger. Dersom CO2-nivået skulle synke med 2/3 fra dagens nivå på 0,042 %, vil mye av livet på jorden dø ut. Bare C4-plantene vil tilpasse seg et slikt lavere nivå, men med minimale avlinger.

Klimafakta i tre punkter

  • En global temperaturøkning på vel 2 °C gir oss klimaet vi hadde for 1 000 år siden. Det er gunstig for all vegetasjon, for matvekster, for dyreliv og mennesker, og for klimaet da det blir mer fordamping og nedbør. Det blir også noe mindre temperaturforskjell mellom ekvator og polene og derfor mindre uvær.
  • CO2 er en lite effektiv drivhusgass. Den utgjør 0,042 % av atmosfæren og står for mindre enn 4 % av den atmosfæriske drivhuseffekten, mens vanndamp og skyer står for ca. 95 %. Ekstra tilførsel av CO2 og metan (CH4) vil ha en ubetydelig virkning på drivhuseffekten, og virkningen på temperaturen lar seg ikke måle. Isotopanalyse viser at ca 4-5 % av atmosfærisk CO2 kommer fra våre utslipp (vitenskapen er litt uenige om det nøyaktige tallet), resten er en del av naturens eget kretsløp. Tiltak mot CO2 har derfor ubetydelig virkning. Årlig atmosfærisk CO2-økning på 2 ppm (0,0002 %) i moderne tid er en naturlig følge av økt temperatur etter Den lille istiden og har minimalt å gjøre med våre utslipp.
  • Om temperaturen går opp eller ned, om isbreene vokser eller minker, om havet stiger eller synker, om det blir storm, orkan, tornado eller stille. om det blir flom eller tørke, om det blir uvær eller katastrofer, om det blir sykdom, pest eller epidemier; så har det ingen ting med utslipp av CO2 å gjøre, slik FNs klimapanel, IPCC vil ha oss til å tro.

Dette betyr at det finnes ingen klimakrise, og det er ingen grunn til angst på grunn av menneskeskapt CO2.
Også FNs Klimapanel kritiserer i sjette hovedrapport aktører som bruker uttrykk som klimakrise, og lignende sterke uttrykk som det ikke er dekning for.

Klimaet har alltid vært i endring

Klimaet har alltid endret seg av naturlige årsaker. De siste 125 årene hadde vi fem ulike perioder, to omtrent like varmeperioder (1911–1940 og 1976–1997), to kjølende perioder (1896–1910 og 1941–1975) samt en trendløs varmepause (1998 -2015). Fra 2015 har det gått opp og ned med ENSO, og siden slik energiutveksling mellom hav og atmosfære ikke varmer kloden, er det ikke grunnlag for å hevde at den trendløse varmepausen er over.
Tilsammen økte temperaturen i forrige århundre med mellom 0,4 og 0,7 °C, avhengig av hvilke data man stoler på. Jfr. vårt brev til statsministeren.

På den nordlige halvkule var 1930-årene omtrent like varme over land som 1990-årene (utenom byene). I starten av 1940-årene var det like lite is i Arktis som det var i 2007, men Barentshavet blir kaldere og havisen øker nå i Arktis. Vi må forberede oss på et kjøligere klima de neste tiårene.

Også den norske filialen av  FNs klimapanel mener at naturen nå vil styre klimaet: «For de neste par tiårene vil naturlige variasjoner være viktigere enn de menneskeskapte klimaendringene for å forklare endringer i temperaturen og andre meteorologiske parametre.» (Cicero rapport, side 18, siste avsnitt).

Forskning med forutbestemt fasit

FNs Klimapanel IPCC ble etablert med et mandat som forutsatte at menneskeskapte utslipp førte til global oppvarming. Man tar derfor utgangspunkt i en konklusjon, og oppgaven er å samle de bevis som støtter konklusjonen, noe også hjemlige premissleverandører forholder seg til. IPCC har politisk oppnevnte forskere og en konsensusbasert prosedyre uten rot i vitenskapelige prosesser. Beslutninger og prognoser er basert på modellering uten kvalitetskontroll av modellene. Samtidig nedvurderes naturlige klimaendringer mens geologer og solforskere ikke får gi meningsfylte bidrag til konklusjonene i IPCCs prosesser.

Evaluering av IPCC har vist manglende vitenskapelige prosesser, manglende referanser til usikkerhet og en sammenblanding av vitenskap og politikk. IPCC mister tillit når mange forskere rekrutteres fra ikke-nøytrale aktører som WWF, Greenpeace m.fl.

IPCCs modellprognoser har bommet totalt ved sammenligning med observasjoner i naturen og varmepausen fra 1998 har fratatt modellene enhver troverdighet. Fri forskning må være uavhengig, nøytral og kritisk. Den må ha som mål å finne ut hvordan naturen virker, ikke hvordan enkelte vil at den skal virke.
Kravene til vitenskapelig forskning er at alle data og observasjoner vurderes, og at resultatene blir publisert fritt, uten forutinntatte holdninger.

Norges klimapolitikk

Norges klimapolitikk bygger på Klimapanelets ikke-beviste påstand om menneskeskapt global oppvarming. Påstanden er formulert under den forutsetning at Klimapanelet bare skal forholde seg til menneskeskapte klimaendringer. Dette feilaktige grunnlaget har tillatt både klimapanelet og Norges klimabyråkrati å definere vekk de dominerende naturlige klimaendringene.

Etter ca 35 år med en meningsløs klimapolitikk er det ennå ikke gjort observasjoner i naturen som bekrefter at det eksisterer et målbart menneskeskapt klimaproblem. Offentlig pengebruk på klimatiltak kom i 2019 opp til nivået 40 milliarder kroner uten at noen har styring på eller en samlet oversikt over pengebruken. Dette er midler som skulle vært brukt på skole, helse, samferdsel og eldreomsorg.

Vi gjentar: NASAs satelitter har ingen instrumenter som har målt menneskeskapt oppvarming.

Satsningene på elektrisk kraft fra vindmøller, elektrifisering av sokkelen og biodrivstoff til kjøretøyer og ulike månelandinger rundt om i Norge hvor CO2 skal fanges og lagres, er alle totalt meningsløse og bidrar utelukkende til å tilintetgjøre de verdiene våre fremtidige generasjoner skal leve av.

SSB-forsker Dagsviks rapport

Forskerne John K. Dagsvik og Sigmund Hov Moen kom i 2015 med en statistisk analyse av de beste temperaturdata, rapporen ble fagfellevurdert over de neste 4 årene og ble publisert i 2020 i tidskriftet Journal of the Royal Statistical Society, Series A, 183, 883–908. Konklusjonen ble sitert slik i et Jon Hustad-intervju i Dag og Tid: «Sjølv om det er monaleg variasjon i temperaturtilhøve over tid, ser det ikkje ut til å vera grunnlag for å påstå at det har vore ei systematisk endring i temperaturnivået i til dømes dei siste 60 åra.»
Dagsvik og Moen oppdaterte sin rapport i 2023 med temperaturdata til 2021, men konklusjonen var den samme: «Dette kan tyde på at effekten av CO2 utslipp de siste 200 årene ikke er sterk nok til å forårsake systematiske endringer i temperatursvingningene.»
Dette betyr at det ikke er statistisk signifikante endringer i temperatursvingningene over 200 år. Effekten av menneskets CO2-utslipp er altså for liten til å være målbar i våre beste observasjoner. Dermed forsvinner enhver naturvitenskapelig begrunnelse for Norges klimapolitikk.

Henryloven

Det er naturen selv som med denne loven (og med massevirkningsloven) regulerer fordelingen av CO2 mellom havet og atmosfæren, slik at havet automatisk vil erstatte all den CO2 vi måtte fjerne fra atmosfæren med våre klimatiltak.
Dette betyr ikke at bare havet gasser ut CO2 til atmosfæren i et varmere klima, da det også er påvist betydelig utgassing fra jordsmonnet nær ekvator, samt fra ferskvann.

Klimapanelene

IPCC er det mellomstatlige og NIPCC er det Ikke-Statlige klimapanelet. Det første er styrt av politikerne, mens det andre analyserer klimavitenskap i klassisk forstand, dvs man legger alle faktaene på bordet og ser hva som blir konklusjonen etter en grundig analyse og uten politisk innblanding. NIPCC består av ledende vitenskapsfolk som har forlatt IPCC fordi deres prosesser ikke er vitenskapelige, og med en utidig sammenblanding av politikk og vitenskap. Du finner deres rapporter her.