Nobelprisvinner i fysikk:
Noen klimakrise er ikke bevist.

I Klimarealistenes tidsskrift Science of Climate Change har lagt ut Nobelprisvinner i fysikk, John F. Clauser, sitt foredrag om FNs klimapanels vitenskapelige grunnlag på EIKEs konferanse i sommer. Clauser har gått nærmere gjennom det vitenskapelige grunnlaget og den vitenskapelige uenigheten om krefter som driver klimaet.
På Klimarealistenes seminar i fjor foredro Clauser om skyenes betydning for vær og klima som ikke er tillagt særlig vekt i de mest spredde mediene.
Clauser avslutter sitt innlegg i Science for Climate Change med denne konklusjonen:
Det finnes ingen positiv energiubalanse for jorden (EEI) som er observasjonsmessig bevist. Det finnes ingen bevist global oppvarming. Det finnes ingen bevist langsiktig klimaendring. Det er ikke observert noen økt hyppighet av ekstreme værhendelser. Det finnes ingen klimakrise!
Det er klart ingen kvantitativ konsensus om jordas klimaparametere blant klimaforskere ved minst 20 ulike laboratorier verden over. I stedet er det enorm uenighet mellom dem. En (mer enn) faktor på 2 uenighet mellom de ulike EEI-estimatene basert på ulike forskeres analyser av OHCA-data er også en klar avvisning av Al Gores misforståtte påstander om «konsensus».
Verden kaster bort tusenvis av milliarder dollar på sine forgjeves forsøk på å begrense produksjon og bruk av fossile brensler.
Hvis det ikke er bevist at noe er ødelagt, ikke fiks det!
Clintel har skrevet et sammendrag av hele Clausers foredrag:
Nobelprisvinner og fremtredende underskriver av Clintel World Climate Declaration, John F. Clauser, har en ny artikkel ute i det norske tidsskriftet the Science of Climate Change. Den bygger på en serie presentasjoner Clauser holdt i løpet av det siste året.
FNs klimapanel (IPCC), sammen med sine ulike samarbeidspartnere og bidragsytere (IPCC m.fl.), spår en forestående klimakrise med katastrofale konsekvenser for jordas befolkning. De forutsier en alarmerende økning i hyppigheten av farlige ekstreme værhendelser og andre uheldige naturfenomener.
I min gjennomgang gjør jeg en kvantitativ vitenskapelig gjennomgang av deres innsats. Det er blitt en varslingsrapport som avdekker alvorlig vitenskapelig uredelighet. Den gir en kvantitativ revisjon av de feilaktige beregningene og den mangelfulle vitenskapelige metoden bak deres påstander om jordas energiubalanse (EEI), global oppvarming, klimaendringer og en kommende «klimakrise».
Gjennomgangen viser nøyaktig hvor deres påstander utgjør kvantitative svindelaktig dårlig vitenskap. Dette arbeidet avdekker en subtil, men kritisk konstruksjonsfeil ved de sentrale CERES Terra- og Aqua-satellittene. Blant forskere knyttet til IPCC m.fl., er det innrømt at feilens eksistens var kjent for dem. De avslørte datatilpasningene ble brukt til å dekke over feilen. Alvorlig mangelfull og tilpasset pseudovitenskap ble deretter brukt i et massivt og nytteløst forsøk på å underbygge den opprinnelige prognosen om global oppvarmingskrise ved hjelp av tilpassede data om havtemperaturavvik.
Ren fantasi
Dette arbeidet viser også at Al Gores alarmistiske påstand om en «vitenskapelig konsensus» som hevder en bevist forestående klimakrise, er ren fantasi. Uavhengige klimaforskere ved 20 ulike laboratorier verden over brukte CMIP5-datakoden til å utføre klimasimuleringer med 43 ulike klimasimuleringsmodeller. Det er en enorm kvantitativ uenighet mellom deres ulike antatte klimasimuleringsparametere, deres beregnede prognoser og observasjonene.
Det er også feil som klart fremgår i kodens antatte fysikk.
Denne artikkelens påviste konklusjon er at i motsetning til påstander fra IPCC m.fl., har en positiv energiubalanse, global oppvarming og klimaendringer ikke blitt bevist! Det finnes ingen bevist klimakrise!
Verden kaster tilsvarende bort tusenvis av milliarder dollar på å forsøke å begrense bruken av fossile brensler. Hvis det ikke er bevist at det er ødelagt, ikke fiks det!»
Hele artikkelen er åpent tilgjengelig. Les den her.
Oversatt fra engelsk av redaksjonen.

Det forbauser meg at Henrys lov ikke nevnes. Det er en gass lov som sier at mengden av en gass som er løselig i en bestemt væske, er direkte proporsjonal med gassens partialtrykk over væsken ved en konstant temperatur. Loven ble formulert av den engelske kjemikeren William Henry i 1803.
Kort sagt: Jo høyere trykk gassen har over væsken, desto mer gass presses inn og løses opp i væsken.
Havet absorberer mer CO₂ når menneskene slipper ut mer gass.
Klarer vi å fjerne CO2 fra atmosfæren, minsker partialtrykket, og tilsvarende gassmengde stiger opp fra havet.
Når vi øker mengden CO₂ i atmosfæren, øker partialtrykket til gassen over vannoverflaten. Dermed blir mer CO₂ presset ned og løst opp i verdenshavene.
Er denne loven blitt falsifisert?
Hei,
Du siterer loven først riktig, men feiltolker den rett etterpå. Historisk har vi hatt maks. 280 ppm i tusenvis av år uten at havet har etterfylt CO2 til dagens nivå. Så raskt som vi øker CO2 nå, er atmosfære og hav/vann langt fra i likevekt. Derfor; klarer vi å stanse utslippene, vil havene absorbere mer atmosfærisk overskudds-CO2 over mange år til vi får likevekt.
Lackner,
du skriver at «Historisk har vi hatt maks. 280 ppm i tusenvis av år…».
Dette kan bare hevdes om man f.eks. helt overser stomata-forskningen (telling av spalteåpninger på gamle (tidfestede) blader fra bl.a. myrer og innsjøer).
Noen kjente stomatastudier (bl.a. Friederike Wagner og Thomas van Hoof) undersøkte fossile bjørkeblader og eikeblader i Europa. Flere av disse studiene indikerte at CO2-nivået fluktuerte mye mer enn det f.eks. iskjernestudiene viser, med flere registrerte svingningsperioder +/- 350 ppm, og rekonstruksjoner fra deglasiasjonen (overgangen til holocen) har vist over 400 ppm.
Men IPCC-rapporteringen ønsker jo ikke å vektlegge verken stomatastudier eller solforskning, to fagområder som hver på sitt vis undergraver tilliten til CO2-hypotesen.
Lackner. 280 ppm er minimumnivå for iskjerneanalyser. FN IPCC ignorerer målinger fra iskjerner som er smeltet når de måler CO2 på over 900 ppm (Jaworowski, Segalstad, Ono etter Stauffer et al. 1981). E.-G. Beck har publisert våtkjemiske analyser på ca. 400 ppm omkring 1820 og 1940. Og som Sunde påpeker så viser stomata-data opp mot 375 i år 800 AD og mer enn 350 senere frem til nåtiden (Wagener et al. 1999.
IPCC ignorerer forskning som ikke stemmer med deres forutinntatthet når det gjelder dT=> dCO2 (ikke omvendt), sol, skyer. Uredelig!
Tuvnes og Sunde,
Påstanden at 280 ppm er et minimumsnivå for iskjerneanalyser, er ikke mer enn løs. Muligheten for at vi har hatt naturlige historiske globale nivåer siste 100 000 år på 400 ppm er usansynlig, og det er ikke holbart å referere til enkeltstudiene som til (Beck, Segalstad osv.) når disse er tilbakevist forlengst. De er tilbakevist fordi de ikke er representative for globale forhold og dessuten ikke henger på greip med fysikk og kjemi anno viten i 2026. For eksempel må vi ha massebalanse for fysiske prosesser som kan underbygge global økning til nivåer rundt 400 ppm.
Iskjerneanalyser fra Antarktis viser tydelig at CO₂-nivået har svingt naturlig mellom omtrent 180 ppm og 300 ppm over de siste 800 000 årene, samt at variasjonen i Holocene har vært mye mindre. Noen linker:
https://cp.copernicus.org/articles/18/2063/2022/cp-18-2063-2022.pdf
https://www.co2.earth/co2-ice-core-data
Det hadde vært nyttig for debatten om dere skeptikere kunne konsentrert dere om spørsmål hvor vitenskapen faktisk ER usikre på utfallsrommet. Forlengst besvarte spørsmål er det liten verdi å gjenta diskusjonen på.
Lackner lever i den forståelse at forhold knyttet til CO2 er opp og avgjort og at det avgjør debatten. Men som på andre klimafelt, er det mye ugjort. Data fra ulike studier spriker og det er flere antagelser involvert. Interessant at iskjerneboringer opphøyes til den absolutte sannhet. Selv om det er åpenbart at ingen som vil måle presise verdier av CO2 i atmosfæren i dag, vil velge en metode som innebærer å fryse innesluttede luftbobler i is under Antarktiske forhold, bore ut en 8 cm sylinder noen km nedover ved å frese med varm olje, frakte isen rundt halve kloden, ta ut luftboblene og så analysere i lab. Den siste delen er sannsynligvis den mest presise. De største feilkildene ofte ved prøvetaking.
Faktiske målinger av atmosfæren avfeier Lackner som ubrukelige. Yndestad (SCC) fant interessante sammenhenger i Becks data. Det rimer ikke med at de er ubrukelige. Beck hadde mye undring og vurdering i sine arbeider med 180 000 målinger fra seriøse forskere. Det vitnet om en vitenskapelig holdning. Da holder det ikke med lettvinte avfeiinger.
Et interessant poeng er at det i dag tas utgangspunkt (IPCC) i at CO2 konsentrasjonen er tilnærmet lik i troposfæren. IPCC benytter Mauna Loa data. Becks begrensede data skulle slik sett være representative. Andre forhold er det strid om. Så her får man se hva som kommer av nye studier av ulikt slag.
For meg er det viktigst at CO2 teoretisk og praktisk er en svak drivhusgass med en effekt på vei mot metning. Økning på 20 ppm gir en T-økning på nåværende nivå på 0.05 C (mens de første har en effekt på 3.1 C (Happer 2026 på CO2 Coalition).
(Og det er godt dokumentert at det er ikke CO2 som gir oppvarmingen etter istidene. T kommer først og så kommer CO2 noen hundre år etter).
Det meste dreier seg om følgeeffekter der det er mye antagelser og usikkerhet som forties. Det er der hoveddebatten hører hjemme. Da kan det være greit å lese ‘audit’-bidraget fra John Clauser om bl.a. skyer.
Det har vært gjort systematiske målinger av CO2 i atmosfæren siden mars 1958.
Dataene er lett tilgjengelig for alle.
(Klimarealistene brukte dem selv nylig (12/11), med klar beskjed om at nivået i atmosfæren har med utslipp å gjøre!)
Kurven viser en stigende trend, overlagret med godt forståtte årstidsvariasjoner. Det er vanskelig å se spor etter vulkanene Agung i 1963–1964, eller Pinatubo i 1991.
I de nesten 70 årene med presise målinger har det ALDRI hendt at middel for et kalenderår er mindre enn for det foregående. Minste økning er omtrent 0,4 ppm, den største ca 3,5 ppm.
Likevel forteller Klimarealistene i fullt alvor at CO2 nivået falt med omtrent 10 ppm per år i sju påfølgende år fra 1943 til 1950.
Dette helt uten forsøk på å forklare hvorfor naturen oppførte seg så totalt forskjellig bare ti år før målingene startet.
Tuvnes,
takk for konstruktiv oppfølging rundt alternativer til iskjernedata. Du viser bl.a. til Wagner et al.-studien (1999) publisert i Science, som er anerkjent som en banebrytende artikkel innen paleoklimatologi: «»Century-Scale Shifts in Early Holocene Atmospheric CO₂ Concentrations».
Tillater meg å minne litt om dette viktige arbeidet:
Ledet av Friederike Wagner utfordret denne forskningen den lenge holdte antakelsen om at atmosfæriske karbondioksidnivåer forble helt stabile i tidlig holocen (omtrent 10 000 til 9 000 år siden).
Nøkkelmetodikk og funn
• Proxyen: I stedet for å stole på iskjerner analyserte Wagner og teamet hennes spalteåpningsfrekvens (tettheten av de små porene plantene bruker for å puste) i fossiliserte bjørkeblader (Betula pubescens og Betula-pendel) funnet i innsjøavsetninger i Nederland.
• Den botaniske mekanismen: Planter tilpasser seg naturlig til sine omgivelser; når atmosfærisk CO₂ er høy, trenger de færre spalteåpninger for å ta opp karbondioksidet de trenger til fotosyntese. Omvendt, når CO₂ synker, utvikler de flere spalteåpninger.
• Oppdagelsen: Ved å måle spalteåpningsindeksen til disse fossile bladene, antydet studien at tidlig holocen CO₂-konsentrasjon ikke var låst ved en stabil baseline på 260–280 deler per million (ppm) slik tidlige iskjerner indikerte. I stedet fant de bevis på raske, århundreskala svingninger hvor CO₂-nivåene raskt steg til 330 til 340 ppm (og som nevnt, vi finner andre oppfølgende studier som også indikerer over 400 ppm)
Vitenskapelig innvirkning og debatt
Denne artikkelen utløste en betydelig akademisk debatt om paleoklimarekonstruksjoner. Mens iskjerneregistreringer jevner ut raske atmosfæriske endringer over århundrer på grunn av måten luftbobler fanges i komprimert snø, registrerer plantespalteåpninger lokaliserte generasjonsskifter. Artikkelen la et avgjørende grunnlag for å bruke fossil planteanatomi til å modellere historisk klimavolatilitet og forstå naturlige grunnlag før moderne industrialisering.
PS: At Lackner velger å vifte bort alle studiene du og jeg nevner med omtalen «ikke henger på greip med fysikk og kjemi anno viten i 2026» – uten å underbygge dette med gyldig falsifiserende forskning – gjør selvsagt at man bare kan følge hans eget råd: «…liten verdi å gjenta diskusjonen på».
Det er sikkert betryggende for Lackner å leve i den tro at IPCCs klimavitenskapelige credo er ferdig «settled» og at alt annet bare skal avvises som kjetteri, men da må han også finne seg i å gå glipp av gleden ved å orientere seg i naturforskningens langt bredere innsiktsrom 🙂
Clauser har naturligtvis rätt i sina viktigaste slutsatser:
• EEI, förstått som ett kvarvarande radiativt överskott, som ‘systemet’ lagrar och som växthusgaser intensifierar till extra ytvärme, är endast en teoretisk konstruktion. Total energi är konserverad: absorberad solinstrålning (på ytan och i atmosfären) över den solbelysta hemisfären är lika stor som den energi som lämnar hela sfären. Det finns inget överskottsflöde, som kallare atmosfärs strålning kan konvertera till värme på en varmare yta. Ytans energibudget är den tidsberoende Första Lagen: dEytan=V-K. Värme V, som påverkar ytan existerar endast från en hetare källa, vilket är solljuset, spatialt och temporalt varierande och noll på natten. Kallare luft kan inte leverera denna värme. K, Kyla representerar konvektion/ konduktion/avdunstning och netto radiativ strålning, allt beroende på temperaturdifferenser.
I tillägg kan vi konstatera att CO2 inte kan producera nettovärme till en varmare yta. Värmeöverföring är en en-vägs aktivitet från en varmare till en kallare dito. Ytan emitterar fullt ut vid dess egen temperatur. Atmosfärisk emission vid en lägre temperatur kan inte termalisera som värme i ytan. Denna del av strålningen ger endast resonans och sprides. Motsatt beskrivning motsäger definitionen av värme/värmeöverföring och termodynamikens Andra Lag.
Ibland möts vi av påståendet att en fördubbling av CO2 halten är detsamma som att lägga en annan luftvolym ‘ovanpå’, vilken hejdar strålning, som tidigare ‘gick till rymden’, och sedan radierar uppåt och nedåt så att varje nivå värms upp, är endast ett(av flera) ofysikaliska ‘påhitt’ inom växthusgasteorin. Förhindrad energi, som skulle ha ‘gått till rymden’, är inte identisk med värme som levereras nedåt till varmare luftlager.
Observera att den bestämda beräkningen av den adiabatiska gradienten i ett gravitationsfält alltid gäller och inte efterlämnar någon residual att fylla. Den radiativa strålningen är från början inte någon faktor i beräkningen av den angivna gradienten och inte därefter heller, så klart. Den adiabatiska temperaturgradienten är fullt ut bestämd av den första lagen och den hydrostatiska balansen. I beräkningen ingår atmosfärsgasernas specifika värmekapaciteter, vari ingår växthusgasernas dito. Det är dessas enda bidrag. Glöm växthusgasteorin!