Fortsatt naturlig klima
Klimaet er fortsatt naturlig.
Av Petter Tuvnes
Vær og klima er viktige for levevilkår og matproduksjon, noe folk har vært opptatt av til alle tider og forsøkt å påvirke, – uten hell. Naturlige klimaendringer har det alltid vært, også nå. Mennesker, dyr og planter har tilpasset seg dramatisk skiftende forhold. FNs klimapanel (IPCC) mener at klimaendringene nå er dominerende menneskeskapte, etter den kalde Lille Istid på 1800-tallet, forårsaket av menneskers forbruk/forbrenning av karbonbasert energi med tilhørende utslipp av karbondioksid gass (CO2). Dette er basert på en modell av den svenske forskeren Arrhenius fra 1896, videreutviklet av bl. a. forskeren Manabe, som fikk Nobelprisen i fysikk for det i 2021. Ingen har imidlertid fremskaffet et klart bevis for at Arrhenius’ teori og modell stemmer. Tvert i mot så er Arrhenius/Manabes modell påvist å være beheftet med alvorlige feil, bl. a. forutsetning om konstant relativ fuktighet i luften (R. Clark, 2024 i Science of Climate Change).
”Bevis” for at globale klimaendringer er menneskeskapte kan tilbakevises med klimaalarmistenes egne rapporter, data og modeller.
Klimaalarmistenes ”bevis”.
Klimaalarmister og propagandanettstedet faktisk.no mener målingene og rapporten til Feldman et al. (2015) er det beste ”bevis” for at nåtidens klimaendringer er menneskeskapte: D. R. Feldman et al. (2015): Observational determination of surface radiative forcing by CO2 from 2000 to 2010.
Feldman detekterte endring i stråling fra atmosfæren til jordoverflaten i bølgelengden hvor CO2 sender ut stråling (15 μm) i perioden år 2000 til 2010, merk fra skyfri himmel (!), mens skyer dekker 60 -70 % av jorden til enhver tid.
Fra Abstract: “The time series both show statistically significant trends of 0.2 W m−2 per decade (with respective uncertainties of ±0.06 W m−2 per decade and ±0.07 W m−2 per decade) and have seasonal ranges of 0.1–0.2 W m−2.“
Instrumentet Feldman brukte (AERI) har en nøyaktighet på bedre enn 1% av strålingen fra et sort legeme ved omgivelsestemperatur ved jordoverflaten. Ved 14 °C (287 K) er den strålingen 384,5 W/m2, og 1 % er 3,8 W/m2. Feldmans målinger over 10 år er da mindre enn 1/10 av AERI-instrumentets nøyaktighet. Målinger som er mindre enn nøyaktigheten til et måleinstrument er ikke pålitelige. Nøyaktighet øker med kvadratroten av antall målinger. Feldman mener nøyaktigheten er pålitelig ettersom det er målt ved ved snevre bølgelengder og mer enn 11 000 målinger.
For at en gjennomsnittsverdi skal være nøyaktig nok for kvantifisering, kreves det ofte at målingeresultat har 10 eller 4 ganger større verdi enn usikkerheten (Test Accuracy Ratio,TAR), avhengig av ønsket konfidensnivå. Resultatene fra Feldman er under disse normale grensene.
Feldman kunne ikke relatere målingene av stråling direkte til målt endring i temperatur fordi på det ene målestedet (Alaska) sank temperaturen i den perioden og steg på det andre målestedet (Oklahoma), mens global temperatur var nesten konstant (hiatus). Sammenhengen mellom målt stråling og temperatur må derfor beregnes indirekte med modeller basert på Arrhenius/Manabe (IPCC/Myhre-formelen), men deres modell er påvist å være beheftet med alvorlige feil, bl. a. forutsetning om konstant relativ fuktighet i luften (se R. Clark, 2024).
Upålitelige klimamodeller.
IPCC selv innrømmer at klimamodeller er upålitelige. I klimarapport nr.3 (TAR) står det i punkt 14.2.2.2 (oversatt til norsk, s 774): «I forskning på og modellering av klimaet, bør vi være oppmerksom på at vi har å gjøre med et kaotisk, ikke-lineært koblet system, og at langtidsforutsigelser av fremtidige klimatilstander ikke er mulig.»
Målingene til Feldman antyder at menneskeskapte utslipp av ”drivhusgasser” har ført til en forsterkning av stråling ned mot jorden på opp til 3 W/m2 (0,02 W/m2 per år) siden 1800-tallet med svært lite utslipp de første 100+ år. Slike beregninger blir omtrentlige med store usikkerheter.
IPCC AR6 WG1 informerer at total menneskeskapt påvirkning siden før-industriell tid (1750) er ca. 2,7 W/m2, hvor CO2-utslipp har bidratt med 2,0 W/m2. Feldmans målinger er i samme størrelse som IPCC modellene. Sammenlign med den ”varmen” man får ved å lyse på huden med en lommelykt med en 2 W glødelyspære. Ikke merkbart.
Figur fra IPCC rapport AR6, WG1, fig. 7.2. Jordens energibudsjett i følge IPCC.
Jordens energibudsjett som stråling til og fra jorden.
Infrarød stråling (IR-stråling/varmestråling) i atmosfæren kan måles fra bakken (som Feldman) eller fra satellitt (f. eks. NASA CERES). Stråling fra en varm jordoverflate til kaldere luft medfører at noen strålingsaktive gasser som ”drivhusgassene”, CO2, metan m. fl., kan absorbere stråling. CO2-molekyler kan kollidere med andre luftmolekyler som får økt bevegelsesenergi (kinetisk energi) og derved økt temperatur (”termalisering”). Det motsatte kan også skje. I lavere atmosfære er 94 -95 % termalisert. Lokalt oppvarmet gass/luft vil imidlertid raskt stige og avkjøles (konveksjon) slik at det ikke dannes noe lokalt avvik fra omgivelsene (ingen ”hot spot”). Den tilbakestråling som da måtte eksistere vil være energi som kommer fra bakken. Den vil dermed ikke gjøre overflaten varmere enn den var, men bare bremse avkjølingen. Tilbakestråling er derfor ikke en viktig mekanisme, – enten går energien fra jorden som varme (konveksjon og latent varme i vanndamp) eller stråling. Stråling som varmetransport fra jorden til universet blir først viktig i atmosfærehøyder med tynn luft og hvor konveksjon og termalisering avtar.
FNs klimapanel IPCC rapport AR6, WG 1, illustrerer drivhuseffekten med forklarende figur 7.2 (vedlagt). Der fremgår det at solen stråler ned på jorden med en gjennomsnittlig intensitet over 24 timer på 160 W/m2 (usikkerhet +6, -4), mens stråling fra ”greenhouse gases” i atmosfæren er over dobbelt så sterk som solen og på 342 W/m2 (+5,-3). Solen er imidlertid energikilden, så at atmosfæren skal tilføre over dobbelt så mye strålingsenergi er nonsens og strider mot de termodynamiske lover om at energien er konstant (kan ikke øke) og om irreversibilitet (varmetransport går bare fra varmt til kaldt, ikke omvendt).
Det statiske flat jord energibudsjettet til IPCC uten jordrotasjon (uten dag og natt) og med en-dimensjonal varmetransport i figuren er en falsk modell ettersom den runde jorden roterer og atmosfæren er sterkt dynamisk i et tre-dimensjonalt rom. Dynamikken i atmosfæren (konveksjon og adveksjon) er sterkt medvirkende til å spre og holde på varme. Overskuddsvarme transporteres fra tropene, hvor oppvarming skjer, til arktiske strøk, hvor avkjøling dominerer. Det samme skjer mellom dag og natt. De avanserte klimamodellene (GCM) er 3-dimensjonale, men beregning av temperatur fra økt CO2 med IPCC/Myhre-formelen stammer fra flat-jord-modellen til Arrhenius.
Ved toppen av atmosfæren (TOA) kan man måle gjennomsnittlig over 1 døgn solstråling som treffer jorden (340 W/m2, +1/-0) og varmestråling som sendes ut (239, +3/-2) og som tilsammen gir balanse og relativt stabil global temperatur på ca. 14-15 °C. IPCC mener ubalansen som gir global oppvarming er 0,7 W/m2, men denne ubalansen er mindre enn usikkerhetene i stråling inn (positiv) og stråling ut (negativ). Ubalansen kan derfor like gjerne være 0 (null). Usikker og ikke sikkert målbar beregning. Dette er også påvist av Dr. John Clauser, Nobelprisvinner i fysikk i 2022, som ”fraud” (svindel), se Grunnlaget for klimaalarmismen smuldrer bort. – Klimarealistene.
Ettersom ”greenhouse gases” i følge IPCC medfører stråling på 342 W/m2 ned mot jorden og menneskeskapte bidrag er max 3 W/m2 (mindre enn usikkerheten i anslagene) så er dette mindre enn 1 % av naturlig påvirkning. Det er også så lite at det forsvinner i usikkerhet. Målinger som er mindre enn usikkerhetene er ikke pålitelige. De kan like gjerne være null.
Både modellert (IPCC) og målt (Feldman) ”menneskeskapt” global oppvarming er derfor så usikker at det er umulig å fastslå med pålitelig nøyaktighet.
Skyer.
Arrhenius/Manabe og IPCC ignorerer eller feiltolker også innflytelsen av skyer. Skyer endrer temperatur på jordoverflaten mest av alle ”klimaparametre” på kort sikt. Skyenes absorbsjon og refleksjon av solstråling påvirker global temperatur direkte, sammenlign en dag med og uten skyer. Dagens modeller (NASA) av skyenes kapasitet til å endre solstråling avviker fra satellittmålinger med 18, 8 W/m2 i følge ny forskning av Fu et al., 2026. For å sette dette i perspektiv er avviket mellom modeller og observasjoner (18,8 W/m²) 94 ganger større enn 10 år med akkumulert CO2-påvirkning kun fra klar himmel (0,2 W/m² per Feldman et al., 2015). Feldmans målinger gjelder skyfri himmel, mens det er 60 – 70 % skyer til enhver tid. Skyene opphever effekten av stråling fra CO2 i følge Fu et al.
NASA har tidligere innrømmet at skypåvirkninger er så store at usikre modeller «må forbedres omtrent hundre ganger i nøyaktighet» for å oppdage en menneskelig eller CO2-påvirkning på klimaet.
Målinger fra satellitter av kortbølget solstråling inn og både kortbølget refleksjon og langbølget varmestråling ut fra jorden viser at siden 1980 så har skydekket på jorden avtatt med 2-3 %, noe som har gitt mer sol og oppvarming nede ved jordoverflaten (Nikolov & Zeller 2024). Den observerte reduksjon i refleksjon av solstråling (albedo), hovedsaklig fra mindre skydekke, sammen med rapporterte variasjoner i total solinnstråling (TSI) forklarer 100 % av den globale oppvarmingstrenden og 83 % av den årlige variasjonen i global overflatetemperatur (GSAT), dokumentert av seks satellitt- og bakkebaserte overvåkingssystemer de siste 24 årene.
CO2s rolle.
For tiden er det totalt ca. 430 ppm (milliondeler) CO2 i luften (= 0,043 %). I læreboken til Prof. John Houghton, “The Physics of Atmospheres”, 2002, fremgår det at totalt CO2 utgjør mindre enn 3 % av ”drivhuseffekten”, mens vann H2O(g) står for ca. 96 % (MIT artikkel), verifisert av prof. Koutsoyiannis.
I en rapport, Veyres et al. 2025: Revisiting the Carbon Cycle, har forskerne gjennomgått siste års rapporter om CO2. Der fremkommer det at menneskeskapte utslipp av CO2 er bare 5,5 % av totalt CO2, altså bare 24 av 430 ppm. Andre forskere har andre resultater: H. Harde: 33 ppm, E. Berry: 35 ppm. Uansett, mindre enn 10 % av totalt CO2 er utslipp. 10 % av 3 % av den totale drivhuseffekten innkludert vann (H2O) blir mindre enn 0,3 % av den totale drivhuseffekten. Igjen ser vi at endring i utslipp av CO2 er så liten at det har har ingen målbar effekt på den totale teoretiske ”drivhuseffekten”, ettersom utslipp av CO2 forsvinner i målingers usikkerhet og variasjoner. CO2 absorberes raskt i kaldt vann/sjø og oppholdstiden til CO2 i nedre atmosfære (troposfæren) er i gjennomsnitt bare 5 år og ikke over 1000 år som IPCC mener.
Covid-19 førte til ca. 6 % redusert utslipp av CO2 pga redusert virksomhet i industri og forbruk av fossil energi, men det var ikke målbart for total CO2 i luften. De andre ”drivhusgassene” som metan m.fl. har enda mindre betydning fordi det er så lite av dem i atmosfæren. Metan brytes dessuten relativt raskt ned i atmosfæren.
CO2 har altså økt mye, fra under 300 til over 400 ppm siden ”før-industriell tid” (1750), men < 10 % kommer fra menneskeskapte utslipp. Mesteparten av økningen kommer fra utgassing fra hav og jord med økt biologisk aktivitet fordi økt global temperatur medfører økt biologisk aktivitet (spesielt nedbrytning/forråtnelse) og i henhold til Henry-loven (utgassing fra vann/sjø øker med økt temperatur og omvendt).
Studerer man utvikling av temperatur og CO2 over tid (tidsserier) så viser det seg at det hovedsaklig er temperatur som endrer seg først og deretter CO2, dokumentert av bl.a. Veyres og Koutsoyiannis. Da kan det ikke være CO2 som er årsak til temperaturendring. Det må være noe annet.
Tilbake til Feldman som mener å ha detektert økt stråling på 0,02 W/m2 hvert år fra økning i CO2 i luften. Hvis menneskeskapt andel av dette er mindre enn 10 % i 40 % av tiden fordi skyer opphever dette 60 % av tiden blir menneskeskapt bidrag mindre enn 4 % av 0,02 W/m2, altså så lite som < 0,0008 W/m2 hvert år, langt under usikkerhetsanslagene. Menneskeskapte bidrag er helt uten betydning.
Solinnstråling og atmosfæretrykk.
Atmosfæren har åpenbart en varmede effekt på jordens temperatur ved overflaten. Sammenlignet med månen, uten atmosfære, så må oppvarmingseffekten være på ca. 90 grader Kelvin (K ~ °C) basert på NASA data og akseptert av forskerne Dr. Nikolov & Dr. Zeller, 2014. Mekanismen for oppvarming er beskrevet av Nikolov & Zeller (2017) (N&Z) som en effekt av total solinnstråling ved toppen av atmosfæren (TSI) og atmosfæretrykk ved overflaten (Po), noe også elektromagnetismens grunnlegger Maxwell indikerte for 150 år siden. Drivhusgasser synes ikke å ha noen målbar effekt på denne 90 K oppvarming. Effekten av TSI og Po stemmer også med hva andre forskere har funnet (Wilde & Mulholland 2020) (W&M) og prof. Holmes (2017) sin analyse av den Ideelle Gassloven (IGL) beregnet for alle planeter med atmosfære.
N&Z empiriske konklusjon om TSI og Po som årsak til global temperatur stammer fra NASA data for alle himmellegemer med atmosfære. Konklusjonen er oppnådd ved hjelp av dimensjonsanalyse og regresjonsanalyse av disse data. Resultatet N&Z kom frem til er at TSI og Po bestemmer nivå på global temperatur (p.t. 14-15 °C), mens variasjon i skydekke (albedo) forklarer temperaturendringer på 1-2 °C som en iboende egenskap i en dynamisk jordatmosfære med vann.
N&Z påpeker i sitt arbeid det Maxwell viste for 150 år siden at atmosfæretrykket (Po) og dermed varmekapasitet og mekanismer i atmosfæren (arbeid) er viktige faktorer i all energitransport. N&Z mener ”tilbakestråling” i atmosfæren er en følge av at atmosfæren er varm og ikke årsak til oppvarmingen. Kritikere mener at deres arbeid ikke kan forklare den store forskjellen på 9o K mellom månen og jordoverflaten, bl. a. så er det stor forskjell i rotasjonshastighet og at jorden med 70 % havoverflate har mange tilleggsbidrag som ”stein- og støv-månen” ikke har. Månen har lav rotasjonshastighet, og da er beregning av ”global temperatur” omstridt.
Det er ingen ”konsensus” om drivhusteorien. Prof. Holmes (2017) med N&Z og M&W konkluderer med at det ikke kan være noen 33 K temperaturøkning på grunn av drivhusgasser, som IPCC mener. Gassloven IGL er universell og brukes i fly- og romfart. Den tilegner atmosfære 70 K oppvarming. Drivhusteoriens 33 K fremkommer fra forskjellen på temperatur på jordoverflaten 288 K (14-15 °C) og utstråling målt ved toppen av atmosfæren 255 K (-18 °C). Uten atmosfære er det mer sannsynlig at jorden hadde vært kaldere, som månen. Begge teorier kan ikke være riktige samtidig. Ettersom IGL er basert på empiri (målinger) så må drivhusteoriens 33 K være tvilsom.
Konveksjon.
Drivhusteorien går ut på at mesteparten av varme fra jordoverflaten gir avkjøling i form av stråling, men også oppvarming av samme årsak i form av en slags resirkulerbar stråling. Forskerne Shula & Ott viser I artikkelen The “Missing Link” in the Greenhouse Effect at stråling fra overflaten raskt omgjøres til varme i luften (termalisering), og at konveksjon er den viktigste måten varme transporteres fra jorden i nedre del av atmosfæren. I høyere del med tynn luft overtar langbølget elektromagnetisk varmestråling ut til verdensrommet.
Kunstig intelligens og empiri.
Kunstig intelligens (AI) har vist evne til å rette seg etter beviselige empiriske argumenter når det gjelder klimavitenskap. Det har Grok 3 gjort i denne rapporten: Grok 3 beta et al.: A Critical Reassessment of the Anthropogenic CO₂-Global Warming Hypothesis, hvor det i sammendraget står: ” Vi konkluderer med at den menneskeskapte CO₂-globale oppvarmingshypotesen mangler empirisk underbygging, overskygget av naturlige drivere som temperaturtilbakekoblinger og solvariabilitet, noe som nødvendiggjør en fundamental revurdering av nåværende klimaparadigmer.”
Empiriske bevis trumfer teori hver gang. Nobelprisvinnende kvantefysiker Richard Feynman hevdet at uansett hvor elegant, vakker eller smart en teori er, hvis den ikke stemmer overens med eksperiment eller observasjon, er den feil.
Tilpassning til klimaendringer.
Den kunnskap som er kommet frem om klimaendringer viser at vi mennesker ikke har noen målbar påvirkning. Klimaendringene er dominert av naturlige prosesser. Det er nytteløst å forsøke å påvirke dem med utfasing av fossil energi, karbonfangst o.l. I stedet må vi tilpasse oss. Det er også konklusjonen til fysikeren professor Steven Koonin i boken ”Unsettled. What Climate Science Tells Us, What It Doesn’t, and Why It Matters ” (norsk utgave ”Usikker vitenskap”). Koonin var vitenskapsrådgiver for tidligere president Obama i USA. Tilpasning er å bygge bedre infrastruktur mot klimaendringer enten temperaturen går opp eller ned, om det blir mer eller mindre vind, regn etc. Mer spesifikt: bedre bygninger, havner, demninger, elveløp, drenering, vannreservoar, flomvern, veier med mer, tilpasset alle klimaendringer.
Usikkerhet
Denne artikkelen har vist at usikkerheten i data kan avvise ”drivhusteorien” ettersom avgjørende data er i samme størrelse eller mindre enn usikkerheten. En annen person som har vært opptatt av usikkerheten i klimavitenskapen er den velrenomerte og respekterte klimaforskeren dr. Judith Curry, tidligere leder for School of Earth and Atmospheric Sciences, Georgia Institute of Technology. Dr. Curry aksepterte opprinnelig IPCC-synspunkter, men innså etter hvert at usikkerheten med CO2-hypotesen var så stor at den er upålitelig. Dr. Curry mener nå, i likhet med prof. Koonin, at det er så mye usikkerhet rundt klimavariasjoner at det kan være meningsløst å forsøke å redusere utslippene av CO2. Denne usikkerheten blir ignorert av klimahysterikere, som tvert i mot opptrer med den største sikkerhet om at deres tro på menneskeskapte klimaendringer er riktig. Men, IPCC har nå i 2026 fjernet den mest upålitelige klimascenariet RCP8.5, som er grunnlaget for økt tendens til spådd ekstremvær. Vi kan glemme de verste klimaskremslene fra IPCC og deres lakeier som FN-leder Guterres m. fl.
Siden utslipp av CO2 ikke har noen sikker målbar effekt på global temperatur så er det heller ingen målbar effekt på globalt klima fordi mer enn 100 andre fenomener påvirker klima (prof. Stott, UK). Endringer i global temperatur eller andre klimavariabler har vist seg å være så små at endringene ikke er statistisk signifikante, og kan dermed bare være naturlige tilfeldige avvik fra naturlige forhold (Dagsvik & Moen, SSB, 2023). I seriøs vitenskapsteori (prof. Popper) så kan ikke vitenskap ”bevises”, bare falsifiseres, se artikkelen: Klimahypotesen er falsifisert.
Konklusjon
Klimaet er fortsatt bare naturlig. Det er ikke med sikkerhet detektert noen målbar effekt av økt CO2 utslipp på verken global temperatur eller klima. Variasjonene ligger innenfor historiske og naturlige rammer uten CO2-utslipp. Empiri (målinger og observasjoner) trumfer altså mer eller mindre upålitelige modeller fra FNs Klimapanel. Drivhusteorien er avslørt som tvilsom. En økning i plantenæringen CO2 som vi har hatt de siste 100+ år har hatt positive effekter på livet på jorden. Ingen særlige negative effekter er påvist. Vi kan neglisjere CO2 og avslutte alle ”klimatiltak” mot ”drivhusgasser”. Vi må heller tilpasse oss de naturlige klimaendringene.