Theo Wolters:
«Ingen vet
hvordan klimaet fungerer.»

Wolters foredragstittel var
«Faktasjekk av klimavitenskapen: Oversikt og analyse av fire bevis for CAGW-hypotesen».
CAGW er en engelsk forkortelse for «Katastrofal menneskeskapt global oppvarming.»

Her gjengis et sammendrag av Theo Wolters foredrag av Clintels direktør Marcel Crok:

Den nederlandske ingeniøren, gründeren og klimaforskeren Theo Wolters brukte sin presentasjon på EIKE-konferansen til å utfordre en av de sentrale antakelsene som ligger til grunn for dagens klimapolitikk: At vitenskapen har fastslått at menneskeskapte CO2-utslipp er ansvarlige for den nylige globale oppvarmingen, og at denne oppvarmingen potensielt er katastrofal.

Theo Wolters innledet sin presentasjon med å anerkjenne noe han anser som udiskutabelt: Jorda har blitt varmere. De globale temperaturene har steget med omtrent én grad de siste 140 årene, selv om økningen varierer betydelig mellom regioner, med mye mindre endringer over havene og i tropene. Isbreer trekker seg tilbake, og temperaturrekorder blir slått. Men, argumenterte han, å erkjenne at klimaendringer skjer er ikke det samme som å påvise at menneskeskapte CO₂-utslipp er ansvarlige for det meste av det – eller at konsekvensene vil bli katastrofale. «Klimaendringer er reelle og har konsekvenser, det betyr ikke at det har noe med CO₂ å gjøre.»

Wolters’ presentasjon konsentrerte seg derfor om det han anså som antatte bevis for en dominerende CO₂-effekt. Han har identifisert fire hovedlinjer i argumentasjonen: attribusjon basert på klimapådriv, korrelasjonen mellom CO₂ og temperatur, klimamodeller og strålingsfysikk. Han gikk gjennom hver av dem.

1. Utfordre argumentet
«kan bare skyldes CO₂»
Det første argumentet er i bunn og grunn et bevis basert på å se bort fra andre faktorer. Klimaforskere beregner effektene av ulike oppvarmende og avkjølende krefter, og hevder deretter at den observerte oppvarmingen ikke kan gjenskapes med mindre oppvarmingseffekten fra CO₂ inkluderes.

Wolters stilte spørsmål ved om dette utgjør et bevis. For at et slikt argument skal fungere, sa han, måtte forskerne kjenne størrelsen på alle de andre relevante pådriverne med stor presisjon. Han stilte særlig spørsmål ved anslagene for avkjølingseffekten av luftforurensning, og hevdet at hvis aerosoler har en mindre avkjølende effekt enn antatt, måtte også det beregnede oppvarmingsbidraget fra CO₂ være mindre.

Han pekte også på klimavariasjoner før den industrielle revolusjonen. Hvis den konvensjonelle beregningen av klimadriverne var fullstendig, argumenterte han, burde temperaturene før omtrent 1750 ha vært relativt flate, fordi de store menneskeskapte oppvarmende pådrivene ennå ikke hadde dukket opp. Likevel viser iskjerne- og proxy-data betydelige tidligere svingninger.

Wolters fremhevet det han beskrev som oppvarmingsperioder som forekommer omtrent tusen år fra hverandre. Han innrømmet at han ikke kunne bevise at den nåværende oppvarmingen er en del av en slik naturlig syklus, men hevdet at det var en plausibel mulighet som ikke bare kan ignoreres. «Det er sannsynlig. Jeg kan ikke bevise det, men det er sannsynlig.»

Hans konklusjon var at «den eneste mulige forklaringen» ikke påviser at CO₂ er årsak til det meste av den nylige oppvarmingen.

2. CO₂ og temperatur: korrelasjon er ikke årsakssammenheng
Wolters undersøkte deretter forholdet mellom atmosfærisk CO₂ og temperatur. Han understreket at korrelasjon alene ikke kan etablere årsakssammenheng. Å se på det tjuende århundre, argumenterte han, gir ikke det forholdet man kunne forvente hvis CO₂ var den dominerende driveren.

De første fire tiårene av det tjuende århundre opplevde betydelig oppvarming, selv om CO₂-konsentrasjonene ikke økte på samme måte som i århundrets andre halvdel. Omvendt var det en betydelig avkjølingsperiode etter andre verdenskrig, mens CO₂ fortsatte å stige.

Han utvidet deretter argumentet til lengre tidsskalaer. Under istidene, bemerket han, gikk temperaturendringene forut for endringer i atmosfærisk CO₂ med tusenvis av år. Han pekte også på geologiske perioder der atmosfærisk CO₂ varierte enormt, mens temperaturene forble forholdsvis stabile. Wolters konkluderte derfor med at, etter hans syn, kan en konsistent CO₂-temperatur-korrelasjon ikke påvises over de ulike relevante tidsskalaene.

3. Klimamodeller er ikke bevis
Den tredje bevislinjen Wolters undersøkte, var resultatene fra klimamodeller. Hans kritikk fokuserte særlig på modelleringen av vannkretsløpet. Fordamping, konveksjon, skydannelse og nedbør er enormt viktige komponenter i klimasystemet, argumenterte han, men er representert i globale modeller gjennom tilnærminger og parameteriseringer. Følgelig, sa han, kan modeller ikke bare behandles som direkte representasjoner av atmosfærisk fysikk.

Mer grunnleggende argumenterte Wolters for at klimamodeller allerede antar at CO2 produserer oppvarming. Følgelig kan deres resultater ikke uavhengig bevise den påstanden som er bygget inn i dem.

Han brukte den såkalte tropiske «hotspoten» som eksempel. Klimamodeller forutsier forsterket oppvarming høyt oppe i den tropiske atmosfæren når overflatetemperaturene stiger. Wolters hevdet at langsiktige ballongobservasjoner ikke har vist den forutsagte hotspoten, og at dette avviket fortsatt er utilstrekkelig forklart.

For ham viser den vedvarende forskjellen mellom modellprojeksjoner og observasjoner at modeller ikke bør behandles som definitive bevis for fremtidig oppvarming.

4. Hva beviser egentlig strålingsfysikk?
På dette punktet gikk Wolters over til det han anså som den sterkeste delen av det mest brukte vitenskapelige argumentet: strålingsfysikk.

Han aksepterte eksplisitt at CO₂ er en drivhusgass. Økt CO₂ endrer jordas strålingsbalanse, og en dobling av atmosfærisk CO₂ gir omtrent én grad Celsius oppvarming før ytterligere tilbakekoblinger tas i betraktning. «CO₂ forårsaker mer eller mindre én grad oppvarming, det er alt.»

Wolters understreker at den omtrent ene graden oppvarming knyttet til en dobling av CO₂ i hovedsak er en laboratorieverdi. Den beskriver hva som ville skje hvis atmosfæren fikk reagere på den strålingsmessige effekten av CO₂ mens ingenting annet endret seg. Det virkelige klimasystemet er imidlertid mye mer komplisert. Det inneholder en rekke tilbakekoblingsmekanismer, noen som forsterker en initial oppvarming og andre som motvirker den. Ifølge Wolters er det her mye av den vitenskapelige uenigheten begynner. Det avgjørende spørsmålet blir derfor størrelsen på klimaresponsene – særlig de som involverer vanndamp, skyer og vannkretsløpet.

Han forklarer forskjellen mellom positive og negative tilbakekoblinger med et enkelt eksempel. En negativ tilbakekobling demper en initial temperaturendring: klimaet reagerer på oppvarming på en måte som begrenser ytterligere oppvarming. En positiv tilbakekobling gjør det motsatte, og forsterker den opprinnelige forstyrrelsen. Wolters illustrerer det sistnevnte med en hypotetisk kjede der én grads oppvarming gir ytterligere to grader gjennom tilbakekobling; de to gradene gir så fire, og fire blir åtte. En slik prosess ville til slutt bli en løpsk effekt med mindre tilbakekoblingen svekket seg betydelig.

Dette er særlig viktig fordi IPCCs anslag for klimafølsomhet i stor grad avhenger av positive tilbakekoblinger. Den direkte CO₂-effekten på om lag 1 grad C forsterkes, spesielt gjennom økt atmosfærisk vanndamp, som selv er en drivhusgass. Wolters sier at den resulterende tilbakekoblingsfaktoren allerede er nær terskelen der systemet ville bli ustabilt.

Han stiller spørsmål ved om dette kan være korrekt. Tap av havis kan for eksempel gi en sterk positiv tilbakekobling lokalt, men en varmere planet sender også mer infrarød stråling ut i verdensrommet, noe som skaper en negativ tilbakekobling. Dessuten intensiverer et varmere klima vannkretsløpet. Fordamping og konveksjon fjerner varme fra overflaten, mens nedbør også er sterkt avkjølende. Skyer kan virke i begge retninger.

For Wolters reiser dette et grunnleggende problem. Hvis IPCCs anslag representerer summen av alle tilbakekoblinger, burde klimaet være mye nærmere ustabilitet enn jordas langsiktige historie tyder på. Han peker på den bemerkelsesverdige stabiliteten i globale temperaturer gjennom geologisk tid til tross for store endringer i atmosfærens sammensetning og solutstråling. Dette tyder på at en kraftig negativ tilbakekobling må være i drift.

Implikasjonen er sentral for hans påfølgende «tropiske termostat»-hypotese: i stedet for å anta at positive tilbakekoblinger dominerer, bør forskere undersøke om klimaet inneholder naturlige mekanismer som aktivt begrenser oppvarming.

Hypotesen om den «tropiske termostaten»

Dette leder til den mest ukonvensjonelle delen av Wolters’ presentasjon: hans diskusjon av en mulig naturlig «termostat» som regulerer jordas temperatur. Wolters understrekte at denne delen av presentasjonen er en hypotese, ikke etablert vitenskap. Han tilskrev den grunnleggende ideen til Willis Eschenbach, hvis tidligere arbeid om tropiske tordenvær han oppfordret publikum til å undersøke.

Ifølge hypotesen kan det tropiske vannkretsløpet – særlig de enorme tordenværene knyttet til Hadley-sirkulasjonen – fungere som en naturlig termostat. Fordamping overfører varme fra overflaten til atmosfæren, mens kondensasjon og transport av latent varme til store høyder lar energi slippe ut i verdensrommet. Wolters argumenterte for at den relativt stabile temperaturen over store områder av det tropiske Stillehavet, til tross for betydelig oppvarming andre steder, gir antydende bevis for en slik mekanisme.

Hvis en slik termostat eksisterer og mangler i klimamodellene, kan beregninger av klimapådriv og tilbakekoblinger være grunnleggende misvisende.

Fra vitenskap til klimapolitikk
Wolters’ overordnede konklusjon er ikke at CO₂ ikke har noen oppvarmende effekt. Tvert imot avviste han eksplisitt den tolkningen av sitt argument.

«Jeg har ikke bevist at CO₂ ikke fører til oppvarmingen. Jeg har bare vist at det ikke finnes bevis for at den gjorde det.»

Etter hans syn kan CO₂ ha bidratt med et sted mellom null og omtrent en halv grad til den nylige oppvarmingen, men det nøyaktige bidraget er fortsatt ukjent. Han anser det som fullt forklarlig at naturlige faktorer – inkludert bedring etter den lille istid – står for en betydelig del av den observerte økningen.

Denne usikkerheten har store implikasjoner for klimapolitikken. Hvis beslutningstakere ikke kan fastslå hvor mye oppvarming som skyldes CO₂, blir det tvilsomt å bruke enorme summer på å eliminere ett bestemt pådriv.

Wolters utfordret også en ubegrenset anvendelse av føre-var-prinsippet. Muligheten for klimaskade er ikke i seg selv nok til å rettferdiggjøre hvilken som helst politikk uavhengig av kostnadene. Beslutningstakere må sammenligne de potensielle fordelene ved begrensning med de økonomiske kostnadene og med alternative strategier.

Han favoriserte derfor sterkt tilpasning. Samfunn kan respondere på klimarisiko ved å forbedre infrastruktur, vannforvaltning og flomvern. Wolters pekte på den store nedgangen i klimarelaterte dødsfall det siste århundret som bevis på at samfunn har blitt stadig mer i stand til å håndtere miljøfarer.

Han siterte et anslag fra økonomen William Nordhaus som tyder på at forsøk på å holde oppvarmingen på svært lave nivåer kan påføre enorme økonomiske kostnader. Wolters’ politiske konklusjon var derfor at regjeringer bør følge begrensede, økonomisk fornuftige klimatiltak, mens de primært konsentrerer seg om tilpasning. «Det fornuftige valget er tilpasning.»

En varmere verden trenger ikke være en katastrofe
Wolters avsluttet presentasjonen med å gå over til det han kalte den «føl deg bra-delen»: Hva ville egentlig skje med naturen hvis temperaturen steg to grader?

Hans svar var at konsekvensene ikke automatisk bør betraktes som katastrofale. Han illustrerte dette ved å sammenligne klimasoner i Europa og Nord-Amerika. Et skifte på to grader, argumenterte han, er sammenlignbart med å flytte flere hundre kilometer nord eller sør. Et varmere Berlin kunne for eksempel få klimatiske egenskaper som i dag finnes betydelig lenger sør.

Endring av klimasoner
Fra dette perspektivet er klimaendringer mindre en transformasjon av hele planeten enn en forskyvning av klimasoner. Wolters argumenterte for at økosystemer gjentatte ganger har opplevd slike endringer gjennom geologisk historie. Hans endelige konklusjon var derfor bevisst optimistisk:

«Naturen er vant til å tilpasse seg klimaendringer, og det bør vi også.»

For Wolters er de virkelige vitenskapelige og politiske spørsmålene hvor mye av den nylige oppvarmingen som skyldes CO₂, hvor sterkt klimasystemet responderer på den, hvor alvorlige konsekvensene av ytterligere oppvarming faktisk ville bli, og om aggressiv utslippsreduksjon gir fordeler som står i forhold til de økonomiske kostnadene. Hans svar på alle fire spørsmålene er at det fortsatt er betydelig usikkerhet. «Ingen vet hvordan klimaet fungerer.»

Her kan du se Theo Wolers presentasjon: