Staten sløser
— særlig til «klima»

Olav M. Kvalheim,
styreleder Klimarealistene:
Om boken til
Lars Helge Hatlevik:
En ekstremt sløsende stat som gjør folket fattigere

Boken til Hatlevik er består av intervjuer av 16 svært kompetente personer som har vært aktive i samfunnsdebatten, og et forord og etterord av forfatteren. Blant disse finner vi blant annet professor i økonomisk historie Ola Grytten, den utflyttede seriegründeren Jens Rugseth som har skapt ca. 40 000 arbeidsplasser, jusprofessor i skatte- og avgiftsrett Ole Gjems-Onstad, Sløseriombudsmannen Are Søberg, samfunnsøkonom Steinar Juel, og tidligere statssekretær og stabssjef for Erna Solberg og nå leder for Maskinentreprenørenes Forbund Julie Brodtkorb.
Mange aktuelle emner
Boken favner om et bredt spekter av aktuelle temaer: Konsekvenser av formue- og exitskatt for norske bedriftseiere og gründere, det særnorske høye sykefraværet og høye antall uføretrygdede, bruk av norske bistandsmidler til å delfinansiere World Economic Forum (WEF) og diverse andre stiftelser og en dysfunksjonell klimapolitikk som har påført norsk næringsliv ekstreme strømpriser og en voldsom økning i drivstoffprisene med økt inflasjon og økte renter som konsekvens. Boken er et viktig tilskudd til samfunnsdebatten på alle disse områdene, men i denne omtalen vil jeg begrense meg til de to kapitlene om energi og klima med intervju med henholdsvis Ole André Hagen som er siviløkonom og fondsforvalter i Firstfondene, og forhenværende forskningsdirektør og kjemiprofessor og nå leder for Klimarealistenes vitenskapelige råd (KVR) Ole Henrik Ellestad.
Energi- og klimapolitkk er sterkt forbundet siden det ensidige fokus på kutt i CO2-utslipp er den egentlige årsaken til høye energipriser som driver inflasjonen og dreper europeisk industri. Og alt dette til ingen nytte for å redusere global oppvarming siden Kina, India og andre folkerike land satser nesten 100% på fossile energibærere, i hovedsak kull, som gir de største utslippene.
Et av fondene Ole André Hagen forvalter
investerer innenfor bærekraft og klima. Hagen har derfor mye erfaring med analyse av «grønne prosjekter», som batterifabrikker, produksjon av hydrogen, vindkraft og solenergi. Han har solid innsikt i strømmarkedet og har deltatt i «Debatten» på NRK. I intervjuet forklarer han at Norge har mer enn nok elektrisk kraft og med 8 kabler til Sverige er vi også sikret om det skulle inntreffe et tørrår for vannkraften. De nye strømkablene til Tyskland og England som ble satt i drift i 2021, skulle gi oss både ekstra forsyningssikkerhet og ekstra inntekter når magasinene var fulle. Ifølge konsesjonssøknadene til Statkraft og Statnett skulle kablene kun føre til en økning på 2-4 øre per kilowattime i strømprisen, mens realiteten er at Norge nå ofte har Europas dyreste strøm med priser på flere kroner per kilowattime.
Dette fikser Statkraft og andre produsenter ved å eksportere maksimalt og tappe ned magasinene samtidig som prisen manipuleres gjennom den såkalte strømbørsen Nordpool der Statkraft sammen med noen få andre aktører har en tilnærmet monopolsituasjon. Denne «strømbørsen» er innrettet slik at alle må betale samme pris som den som byr mest uansett mengde. Denne prismekanismen har ført til ekstreme overskudd for Statkraft og en lønns- og bonusfest uten sidestykke: De 6700 ansatte i Statkraft hadde i 2025 en snittlønn på 1.5 millioner kroner! I tillegg til 10 milliarder i lønn for ansatte brukte selskapet 5 milliarder på konsulenter, mer enn en tredobling fra 2018! Og mesteparten av inntektene kommer fra norske kunder, næringsliv og private som har sett strømregningen gå i taket og betalt for vedvarende høy inflasjon som strømprisen medfører på alt av varer og tjenester. Og på toppen av dette økte renter begrunnet i for høy inflasjon.
De enorme inntektene som statens strømåger fører til, havner stort sett i de offentlige lommer, men i løpet av de siste årene har Statkraft også investert 80 milliarder i «grønne prosjekter». Investeringene ga et tap på 600 millioner kroner i 2024 og 1.7 milliarder kroner i fjor. I tillegg kommer avskrivninger på ca. 10.7 milliarder kroner på vindkraft i Norden og investeringer utenfor Norden!
Etter valget i fjor, innførte regjeringen en «Norgespris» for private husholdninger som fremdeles gir god fortjeneste til de offentlige eierne av vannkraften. Norgespris fremstilles nærmest som en gave fra regjeringen, mens det i realiteten er tilbakebetaling av en liten del av utbyttet fra det offentlige strømranet. Og det hører med til historien at de næringsdrivende utenom kraftkrevende industri, fremdeles må betale ågerpriser for strømmen. På sikt spøker det også for de 25 000 arbeidsplassene i den kraftkrevende industrien siden man nå kan hevde at de er subsidiert med strøm til langt under markedspris.
Hagens løsning for å komme tilbake til akseptable strømpriser er å si opp ACER-avtalen. Det mener han kan begrunnes utfra at pristillegget med de nye kablene er blitt mange ganger større enn det som var prognosen i konsesjonssøknadene og ingen økt forsyningssikkerhet siden Tyskland og Storbritannia har nedlagt kraftverk med stabil produksjon til fordel for ustabil vindkraft og solenergi. Som en storleverandør av gass til Europa, har Norge har gode forhandlingskort på hånden. I april 2025 stemte FrP, Sp, SV og Rødt for utmelding av ACER, men Ap, H, V og KrF stemte mot.
Hagens analyser viser også til at «grønne prosjekter» som batterifabrikker, havvind, hydrogenproduksjon og solkraft aldri kan bli lønnsomt i Norge.
I kapitlet om klima
diskuterer Ellestad årlige kostnader til såkalte klimatiltak, dvs. tiltak som skal kutte CO2-utslipp nasjonalt og internasjonalt. Tiltakene er spredd over mange sektorer. Det er derfor vanskelig å få en total oversikt, men Ellestads anslag er på minst 100 milliarder kroner årlig og muligens det dobbelte.
Mange milliarder kroner har allerede gått tapt i form av tilskudd og lån til batterifabrikker og andre «grønne» prosjekter, mens andre klimaprosjekter er direkte helseskadelige som, for eksempel, tilsetning av metanhemmere i fôr til drøvtyggere.
Ellestad nevner også CO2-fangst som et pengesluk. Anlegget på sementfabrikken til Heidelberg kostet over 30 milliarder i 2023-kroner. Det har vært store problemer med anlegget som i fjor bare klarte å fange 58 000 tonn av det årlige målet på 400 000 tonn. Dette mislykkede prosjektet er sannsynligvis grunnen til at Heidelberg har stoppet et lignende prosjekt i Tyskland. Enorme energimengder trengs i driften av anlegget til fangst, komprimering og injisering. I tillegg kommer transporten med et spesialskip som kostet 10 milliarder kroner, for å frakte CO2 fra Brevik til Øygarden for injisering.
Elektrifisering av produksjonen i Nordsjøen som så langt har kostet minst 50 milliarder og den pågående elektrifiseringen av Melkøya, er andre prosjekter som kaster penger ut av vinduet uten klimaeffekt. Alt man oppnår er å flytte utslipp fra Norge til Europa. Samtidig må Finnmark dekkes med vindmøller for å skaffe nok strøm til å drive anlegget.
Norske politikere har også brukt mange titalls milliarder for å bevare regnskog i andre land. Da er det jo paradoksalt at de samme politikerne forhandlet vekk den norske skogens CO2-opptak i klima-avtalen med EU i 2021. Dermed ga de fra oss et kutt på ca. 35% av norske utslipp som nesten ville dekket de samlede utslippene fra olje/gass-næringen og prosessindustrien. Dette gir oss en regning på kjøp av utslippskvoter i mangemilliardklassen hvert eneste år som må betales over statsbudsjettet. For 2026 har regjeringen satt av 15 milliarder til kvotekjøp utenfor EU.
Ellestad peker også på det enorme energitapet ved fremstilling av hydrogen, som eventuelt omdannes til ammoniakk for bruk som drivstoff. En konsekvens av klimapolitikken er at energi er både blitt dyrt og en knapphetsressurs. Ellestad nevner også sikkerhetsaspektet. Hydrogen er eksplosivt, og ammoniakk er giftig og etsende. Så satsingen på hydrogenfabrikker synes som de fleste «grønne» prosjekter, å komme til ende med fiasko og nye tap for staten.
Premissene for FN-skapt «klimakrise»
Ellestad har mange flere gode eksempler på dyre og mislykkede klimapolitiske prosjekter, men det største ankepunktet hans mot klimapolitikken, er at premissene for den FN-skapte «klimakrise» ikke er holdbare. CO2 er en svært svak «drivhusgass» og effekten på global temperatur er logaritmisk avtagende med økende CO2-nivå, ikke lineær slik FNs klimapanel påstår. Dermed blir effekten av økt CO2 i atmosfæren mindre og mindre og nærmer seg et metningspunkt der ny tilførsel vil ha tilnærmet null effekt på global temperatur.
Ellestad viser også til at Norge kun står for en promille av globale utslipp og at stort sett alle land utenfor Europa årlig øker sine utslipp mange ganger mer enn Norge og Europa kutter. Og bruker vi regnemetoden til FNs klimapanel som feilaktig baserer seg på at temperaturen øker lineært med CO2-nivået i atmosfæren, vil norske kutt til null i 2050 redusere global oppvarming med mindre enn 0.0002 (to titusendels) grader, altså ikke målbart. Dermed fremstår de minst 100 milliardene som norske politikere årlig bruker på «klimatiltak» som et enormt sløseri med de skatter og avgifter som befolkningen og næringslivet betaler inn til staten.
Det er mange flere gode poenger i Ellestads bidrag som kunne vært nevnt her, men det får heller være noe som leserne av boken kan fordype seg i. Behovet for denne folkeopplysninger er stort siden debattene om klima i NRK og riksmediene i praksis er lukket for synpunkter som avviker fra det som kommer fra FNs klimapanel. Tvert imot forsterker riksmediene slagsiden i klimadebatten ved å gjøre enhver værrelatert hendelse til et bevis på farlig global oppvarming. Statskanalen NRK er de dyktigste i klassen i den øvelsen. Dermed motarbeider de aktivt Grunnlovens paragraf 100 som pålegger staten om å bidra til en åpen og opplyst debatt.
Forfatteren har også et svært lesverdig etterord som oppsummerer noen av de viktigste observasjonene til intervjuobjektene der klimapolitikk og klimatiltak er viet en bred diskusjon.
Oppsummert er dette en viktig bok som tar opp i seg mange av de viktigste debattene i dagens samfunn og som anbefales på det sterkeste. Her får man solide analyser fra fagfolk og ikke den svada som ofte serveres i riksmediene med statskanalen NRK i spissen. Boken kan kjøpes portofritt for kr. 347 fra forfatterens eget forlag ved å gå inn på lenken Årets viktigste bok – Leona Forlag.
