Refusert i Nettavisen:
Havnivåstigning ikke aktuelt i Norge.
Som en opptakt til den kommende klimakonferansen spres det i hele Vesten til de «redaktørstyrte» mediene likelydende kjedebrev med skremsler om hva som vil skje om 75 år om «dere ikke gjør som vi vil— nå!». Norsk klimaservicesenter er oppretta av staten for å true med nasjonale skremsler. Klimaservicesenteret kom med påstander om havnivåstigning i Norge på opptil 1,5 meter. Bare vås, og det må de vite sjøl. Landhevingen i Norge og Nord-Europa etter siste istid fortsetter fortsatt, og opphever havnivåstigningen.
Da alarmistene i oktober gjentok sin trussel om at havet ville komme til å stå 1,5 meter over Bryggen i Bergen, skrev Klimarealistenes styreleder, Olav Martin Kvalheim, en artikkel der han tilbakeviste påstanden: Havet stiger ikke over Bryggen i Bergen. Så fulgte Norsk klimaservicesenter , med en havnivåforsker, Matthew Simpson, Kartverket, opp med trussel om 1-1,5 meter havstigning langs Norges kyst i 2100, og hele 4,5-5 meter i år 2150! Mer sjamani enn spådommer, og uten noen som helst vitenskapelig dekning.
Motinnlegget til den siste katastrofemeldingen fikk Kvalheim inn i Nettavisen: Havet synker, Operaen stiger. Da fikk Kristin Richter, som kaller seg klimarisikoforsker og havforsker, inn et motinnlegg til Kvalheim i Nettavisen. Richter forsvarte klimaservicesenterets påstander med: Vi må forberede oss på stigende havnivå. Kvalheims korrigering til Richers forsvar ble imidlertid avvist av Nettavisen. Kvalheims refuserte svar legges ut her.
Redaksjonen, Klimarealistene.
Havnivåstigning er ikke en bekymring for Norge
Av Olav Martin Kvalheim
styreleder i Klimarealistene,
Prof. emer., Kjemisk institutt, UiB
Forsker Kristin Richter har kommentert mitt innlegg i Nettavisen som konkluderte med at havnivåstigning ikke er en trussel i Norge. Denne konklusjonen er hun uenig i. Hun benekter også at rapporten Klima i Norge formidler et overdrevent katastrofebudskap om havnivåstigning. Men overdrivelsene begynner allerede i oppsummeringen av de viktigste funn i rapporten. På hjemmesiden til Norsk klimaservicesenter står det følgende om havnivåstigning i oppsummeringen av hovedfunn i rapporten:
Havnivået langs norskekysten har steget med omtrent 2,3 mm i gjennomsnitt hvert år fra 1960 til 2022, og 3,3 mm i gjennomsnitt hvert år fra 1993 til 2022 (kapittel 7.4).
Dette gjentas inne i rapporten og gir et inntrykk av at vi er inne i en akselererende havnivåstigning, mens realiteten er at empiriske data for mer enn en 100-årsperiode viser at landheving stort sett har ført til et synkende eller tilnærmet uendret havnivå innenfor usikkerheten i måledata! Dette burde derfor vært fremhevet som et hovedpunkt i presentasjonen av rapporten.
For perioden 1960-2022 der temperaturen steg med 1 grad, dvs. ca. 0,16 grader per tiår, er det kun noen centimeters relativ økning i områder med minst landheving, men dette skyldes i hovedsak at AMO har vært i en varm fase mesteparten av denne perioden. Om økningen i global temperatur fortsetter i samme takt som i perioden 1960-2022, vil havnivået langs Norskekysten i 2100 være tilnærmet uendret siden landhevningen da fremdeles vil kansellere effekten av oppvarmingen på havet.
Men dette blir for udramatisk for Richter. Redningen er å spå fremtidige temperaturer med klimamodeller. På side 27 i rapporten leser vi at
Framskrivninger [fra klimamodeller!] viser en videre økning i temperatur på rundt 3,4 °C fram mot slutten av århundret, dersom utslippene av drivhusgasser fortsetter å øke.
Dette tilsvarer 0,45 grader per tiår, dvs. ca. 3 ganger sterkere oppvarming enn det man har hatt i perioden 1960-2020. Spådommen er basert på en antagelse om et scenario med høyt utslipp av CO2. Figur 3.1.11 på s. 39 viser at usikkerheten i framskrivningen er på mange grader. Ytterligere usikkerhet i spådommene om fremtidig temperatur er tilstede som følge av den sterke vektlegging av CO2 med antatt forsterkning fra vanndamp som klimamodellene bygger på. Gradvis redusert skydekke siden den globale oppvarming startet på 80-tallet fremheves nå av flere forskere (også støttespillere av FNs klimapanel) som alternativ eller tilleggsforklaring på den globale oppvarmingen. Modellering av skyer er et velkjent problem i klimamodellene.
Rapportens oppsummering av havnivåstigning, avslutter med følgende utsagn på s. 213:
For et scenario med lav sannsynlighet, men stor konsekvens, der svært høye utslipp (SSP5-8.5) kombineres med raskt istap i Antarktis, kan den gjennomsnittlige relative havnivåstigningen i Norge nærme seg 1–1,5 m innen 2100, og opptil 4,5–5 m innen 2150.
Er ikke dette spekulasjon i katastrofescenarier, så vet ikke jeg. Dette er jo mat for sensasjonslystne medier og klimafrelste politikere. Og det vet nok også Richter og andre som har sitt levebrød fra forestillingen om en pågående dramatisk klimakrise.
Richters presisjonsnivå er ikke spesielt imponerende. Ikke en gang navnet mitt klarer hun å skrive riktig.
Fortellingen om alt som vil, og kan skje pga økende innehold av CO2 tenderer til sekterisme. Motargumenter er nytteløse, og det påpekes hele tiden at det er stor enighet om svaret! Enighet har ingenting med vitenskap å gjøre! For min del så tror jeg salget av CO2 kvoter er det som driver dansen rundt gullkalven, les mammon, og så får man en menighet som danser med som rottefangeren fra Hammelen. Hjelp!
Kristine Richters innlegg er direkte pinlig. Sikkert lurt av Nettavisen å ikke tillate kommentarer til det. Kvalheim holder seg til havnivå. Richter har så dårlige argumenter at hun blander inn mye annet fra rapporten. Mye av det er galt, men det er en annen sak.
Hun skriver at de legger fysikk og annen metodikk til grunn. Det gjorde også Geir Harsson, ridder av 1. klasse av St. Olavs orden som i Kartverket la grunnlag for beregning av kystlinjen som lå til grunn for gråsoneavtalen med Russland. Det gjør også Nils Axel Mørner med sine 600 peer reviewed publikasjoner (begge KVR-medlem), likeledes de som måler en global netto landgevinst på størrelse med Belgia på 45 år eller at 85 % av 715 øyer i India-/Stille-havet hadde landhevning eller staus quo. Se nærmere omtale i KN 370 og 367.
Hun, i likhet med andre som slipper til i rapporter og medier, har benyttet en tidsserie fra 1960-2022. Med kortere tidsserier kan man lettere påberope seg en akselerasjon i havnivå som gjøres global. Tidsserier fra 1810 og ovennevnte forhold, endog målt ved kystene, viser ingen akselerasjon over lengre tid, men sykluser som AMO, solflekker, jordrotasjon og andre bidrag har variasjoner, også kortsiktige, som utjevnes. Den nylig sist publiserte syklus er på 6-8 år. Så ved å bruke det kjente trikset om å velge sin tidsserie med omhu kan man påberope seg mange katastrofer. Og så er jeg jo imponert av at en treg geologisk prosess som har vart i mange tusen år frem til nå plutselig skal ‘slå til’ på 75 år, enn dog på kortere sikt.
Interessant stoff dette. Helt klart er den ensidige vekten på co2 problematisk. Men hva med eventuell havnivåstigning for øyer som ikke har landheving, i Stillehavsområder?