Paris: pinlige fakta om klimakonferansen

I påvente av nyheten om at situasjonen i Paris er fastlåst og at det skal diskuteres videre på overtid for å redde verden fra en klimakrise som ikke kan observeres noe sted, så presenterer vi en rekke pinlige og politisk ukorrekte fakta som andre medier vanligvis ikke rapporterer noe om.

2-gradersmålet
Dette politisk fastsatte målet for hvor mye oppvarming planeten vår skal utsettes for i dette århundret har også vært gjenstand for forhandlinger. Helt naturlig vil enkelte mene, siden det er naturen og naturlovene som regulerer det aller meste av dette bortsett fra de 0,13% av klimagassene vi slipper ut. Eneste måte verden kan nå 2-gradersmålet under de «vitenskapelige» forutsetninger FNs klimapanel har satt, er å eliminere 85% av verdes energiforsyning ved å terminere bruken av fossil energi, i en situasjon der minst en milliard mennesker ikke har tilgang til elektrisitet. Allerede her er bakkekontakten fraværende.

Men har man først satt naturlovene tilside i en politisk prosess, så er det også åpent for diskusjon om 2 grader er det eneste rette. Alliansen av små øystater, 44 land under ledelse av Maldivenes diktator Abdulla Yameen Gayoom, har forlangt at man heller innfører 1,5-graders målet siden det gamle målet er helt utilstrekkelig for de mange druknende øystatene. Siden det er godt dokumentert at noen av disse øystatenes areal vokser fordi korallrevene vokser raskere enn havet stiger, så nektet både India og Saudi-Arabia å ta med det nye målet i avtaledokumentet. Dermed ble det ny strid, og med iherdig innsats fra bl.a St Lucias bærekraftminister (!) ble det samlet støtte fra over 100 land til dette moralsk helt uimotståelige kravet.
Lavere klimamål for temperatur betyr større klimakrise, høyere klimaavgifter og naturligvis kan det da bæres kraftig med inntekter til disse småfrekke statene. Til og med Frankrike og Tyskland har støttet kravet om at 1,5 grader skal med i sluttdokumentet og imens har Maldivenes delegasjon snakket seg varme om denne moralske grenseverdien.

Lykkes de druknende med dette blir det slutt på 2-gradersgnålet i media, heretter blir det 1,5-gradersgnål.

Kontroll og verifikasjonsmekanismene
Her er en av de store kjepphestene for de vestlige landene hvor de fleste ikke uten videre vil gi fra seg 100 miliarder USD årlig i friske penger fra 2020. Også i lille Norge går det med store summer til å bestikke Kr.F og Venstre til å støtte regjeringen, disse småpartiene er til tider like dyre i drift som to andre småpartier var for den forrige statsministeren. Det flommer over av ymse påstander over hvor ille det står til i diverse U-land grunnet klimakrisen. En del politikere lar seg ikke overbevise selv om bistandindustrien og miljøstiftelsene stiller som garantist for alt, fra de krympende sauene på St. Kilda til koralløyene som synker nedrnom i det stadig mer syreholdige havet.

Siste nytt i klimajeremiader fra mikrostatene er Tuvalus statsminister Enele Sosene Sopoaga som ble bedt om å dokumentere sine påstander. Dermed rant det ut hvor ille det var at stater som Tuvalu ikke hadde råd til å fly inn tilstrekkelig stoe delegasjoner til å delta i alle arbeidsgruppene på COP21 og han fortsatte med å beklage seg over at det var så vanskelig å finne bevis i små stater med bare 12.000 innbyggere.

Gribbene rundt pengesekken
100 milliarder dollar er mye penger. Ikke uventet er det mye ståk rundt hvem som skal bidra til å fylle sekken, og Frankrikes utspill om at bare vestlige land som har en god økonomi skal bidra har ikke blitt godt mottatt av lederne i gribbeflokken rundt pengesekken. En av de som stortrives på klimakonferanser er ledere fra Den Afrikanske Union, her finner vi en diktator i særklasse: Robert Mugabe fra Zimbabve. Et sentralt krav fra gribbeflokken er at pengene skal helt fritt kunne disponeres av mottagerne.

Pengesekken ble lansert i København i 2009 som en bestikkelse til fattigere land for å få dem til å slutte seg til vestens klimapolitikk. Beløpet skal offisielt brukes på klimatiltak, Mangelen på friske penger i sekken har gjort at bestikkelsen har fungert dårlig.
I tillegg har land som India påpekt at vestlig klimapolitikk fungerer som en handelshindring for mange land og press fra USA har blitt besvart i krasse ordelag fra ledende personligheter nær regjeringen med ordbruk som gjør det tindrende klart at India ikke gir etter for karbonimperialisme.

EUs utslippsregime for CO₂ har feilet
ETS (Emissions Trading Scheme) er en flopp, eller for å låne et begrep fra Høyres Nikolai Astrup: ETS er et luftslott. Et luftslott opptil flere norske regjeringer har hatt en naiv tro på. ETS er preget av massiv svindel hvor milliardbeløp forsvinner ned i lommene på kriminelle, mye av det grunnet internasjonal momssvindel. Regelverket etterleves ikke av industrien og byråkratiet løfter ikke en finger for å forsikre seg om at reglene følges. Alle som har haturfaglig bakgrunn vet at CO₂ ikke er en forurensning, men det greieste er å oppføre seg politisk korrekt og skyve kostandene videre til kunden eller velgeren.

Norgesrekord i uvitenhet på eget fagfelt?
Alt tyder på at dette fungerer på akkurat samme måte i vårt hjemlige klimabyråkrati. Det vil si at ingen bryr seg om hva industren gjør bare de fyller ut de nødvendige skjemaene og betaler klimaavlat uten å protestere. En god bekreftelse på at dette er en riktig analyse er at byråkratiet ikke har utarbeidet en toksikologisk undersøkelse som viser hvordan CO₂ forurenser. En enda bedre bekreftelse er VGs intervju med Tine Sundtoft i går, hvor hun setter Norgesrekord i uvitenhet på fagfelt i egen etat ved å forsvare en milliardavgift som bare påvirker 1-2 promille av våre utslipp og hvor effekten på klimaet er tilnærmet lik null selv hvis man forutsetter sunn vitenskap fra FNs klimapanel.

Norge blir lyttet til av kun to grunner. Vi er ett av få land som forventes å bidra med mange milliarder til pengesekken og vi er ett av enda færre land hvor politikerne er naive nok til å gi fra seg meningsløst mange milliarder uten engang å få noen returprovisjoner tilbake. Det er ikke uten grunn at posten til julenissen tradisjonelt sendes til Norge.

Kina
Kina vet at CO₂ ikke er en forurensning og at det snart er 20 år siden det var noen global oppvarming. De vet også at denne varmepausen aldri var forutsett av tilhengerne av klimakrisen og at den stadig lengre pausen bidrar sterkt til å redusere klimapanelets troverdighet. Pausen er en særdeles kraftig påminnelse om at 2-gradersmålet er en politisk konstruksjon bygd på sviktende vitenskap.

Kina fremfører derfor de nødvendige grønne flosklene og prioriterer økonomisk vekst mens de sørger for at en avtale på COP21 blir uforpliktende. Ved å selge nasjonale miljøtiltak mot smog som klimatiltak kan de presse vesten for både mer teknologi og finansiering til å ta den i bruk. Miljøtiltak i Kina vil ytterligere drive opp CO₂-utslippene som vil øke drastisk i årene som kommer også grunnet de mange nye kullkraftverkene. En avtale i Paris vil derfor handle om i hvilken grad vesten lar seg lure av Kina. Sammen med Kina står India og ca 100 andre land.

Alt går som forventet i Paris. Det gjenstår å se hvor mange flere slike klimakonferanser det blir før presset fra en kjølende sol setter en stopper for dette.