På COP31 gir selv FN opp
Dette er en svært grundig og med mange lenker godt dokumentert framstilling av den reelle situasjonen i verden for den økende bruken av fossil energi og at hva regjeringene gjør er helt i strid med hva de fleste antyder og de grønneste håper på. Virkeligheten med meningsløsheten for klimakonferansene går i økende grad opp for alle, både motstandere og tilhengere. Klimatoppmøtene går mot en naturlig slutt.
Tilak Doshi:
På COP31 gir selv FN opp
Nok et år er gått, og nok en «Conference of the Parties» (COP) under FNs rammekonvensjon om klimaendringer (UNFCCC) skal holdes.
Fra 9. november har det reisende sirkuset igjen satt opp teltet sitt. Denne gangen i den tyrkiske middelhavsbyen Antalya, for COP31 som varer fra 9. til 20. november. Rundt 100 000 deltakere er ventet. Bortsett fra de vanlige pompøse kommunikéene, mer klagesang fra klima-NGO-ene og alarmistiske overskrifter fra de etablerte mediene, vil det komme lite av praktisk betydning ut av COP31 i Tyrkia.
Etter en hard kamp mellom rivaliserende kandidater fikk Tyrkia vertskapet, mens Australias klima- og energiminister Chris Bowen fikk holde klubben som «president for forhandlingene». Ett land er vert, et annet forhandler, og øystatene i Stillehavet fikk – med Australias hjelp – en egen pre-COP. David Waskow fra World Resources Institute har oppsummert toppmøtets definerende kontekst som «varme og Hormuz», med henvisning til årets stekende sommer i Europa som angivelig beviser at klimakrisen er over oss, og til Irans blokade av Hormuz-stredet som kuttet en betydelig andel av verdens olje- og gassforsyninger og sendte prisene i været.
Hormuz-effekten
Klimetablissementet har brukt måneder på å argumentere for at både Europas varme sommer og Hormuz-sjokket beviser deres sak. Kall det Hormuz-effekten: først Ukraina, nå Iran – hver krig i en olje- eller gassproduserende region avdekker vår avhengighet av det Ed Miliband, Storbritannias tidligere energiminister og nå utenriksminister, kalte «petrostater og diktatorer». Det eneste svaret, hevder Miliband og de andre klimaideologene i EU, er «hjemmelagde fornybare» som ingen despot kan skru av. FNs klimasjef Simon Stiell sier at avhengigheten av fossilt brensel «river bort nasjonal sikkerhet og suverenitet». På Petersberg Climate Dialogue i Berlin i april så ministrene en mulighet til å omdefinere vind og sol til garantister for energisikkerhet, og Storbritannias klimaminister Katie White kalte omstillingen «enda mer nødvendig».
Det er en merkelig tolkning. Et land som er avhengig av importerte hydrokarboner, kan like gjerne konkludere med at det bør produsere mer selv, slik Washington har gjort, i stedet for å satse enda hardere på ustabil kraft som trenger gass-backup hver vindstille vinterkveld. Og å bytte avhengighet av olje fra Gulfen mot avhengighet av kinesiske paneler og mineraler er heller ingen åpenbar gevinst for suvereniteten.
Vertens preferanse avslørt
Regjeringen som er vert for COP31 er et godt eksempel. Økonomer har en nyttig regel: døm folk etter hva de gjør, ikke etter hva de sier. Uker før de ønsket verden velkommen til Antalya, sto Tyrkias energiminister Alparslan Bayraktar ved siden av Iraks oljeminister og presenterte havnen i Ceyhan som en «global energihub» og et alternativ til Hormuz, med planer om å utvide irakisk rørledningskapasitet og ta inn qatarsk gass. En analyse fra Global Witness basert på Rystad Energy-data anslår at det statlige oljeselskapet TPAO nesten vil tredoble gassproduksjonen sin innen 2035. Ankara gir ikke opp olje og gass. De posisjonerer seg for å hente transittsavgifter på dem.
Så er det kullet. Det står fortsatt for nesten en tredjedel av Tyrkias elektrisitet, støttet av en garantert prisordning for kullkraftverk, som skal vare til 2030. I juni kunngjorde regjeringen en utvidelse av Cenal kullkraftverk med 1050 MW. Da en domstol stoppet den planlagte utvidelsen av Afşin-Elbistan brunkullkraftverk, anket miljødepartementet – ledet av ingen ringere enn COP31-president Murat Kurum – avgjørelsen. På den andre siden av kloden i Canberra godkjente Bowens egen regjering nylig forlenget drift av Saraji dagbruddsgruve i Queensland.
Den grønne lobbyen fremstiller alt dette som et «troverdighetsproblem» for COP31-vertene. Det er det ikke. Det er avslørt preferanse. Regjeringer som står til ansvar overfor velgere som betaler strømregninger og fyller bensintanker, vil prioritere energisikkerhet først og komme med klimaløfter etterpå. Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan sa det rett ut, og advarte om at ethvert forslag som ikke forener klimamål med sosiale og økonomiske realiteter, er dømt til å mislykkes. Det kan godt være den ærligste setningen som er ytret av noen knyttet til COP31.
Elektrifiser alt – men med hva?
Uten utsikt til enighet om fossilt brensel er det tyrkiske presidentskapets hovedsak en frivillig erklæring, kalt «35-by-35», om å øke elektrisitetens andel av det globale energiforbruket fra rundt 20 % i dag til 35 % innen 2035.
Aktivistene ble skuffet over at teksten ikke ber regjeringene om å forplikte seg til å produsere den ekstra kraften fra rene kilder; den sier bare at bruken av ren elektrisitet vil variere etter nasjonale forhold. Aktivistene advarer om at erklæringen kan la regjeringer telle utvidet gasskraft som fremskritt.
Fra deres ståsted har de rett til å være bekymret. Rundt en tredjedel av verdens elektrisitet produseres fortsatt fra kull. Mer fundamentalt utgjør elektrisitet bare rundt en femtedel av det endelige energiforbruket. Resten er direkte forbrenning av olje, gass og kull til transport, industriell varme, petrokjemikalier, gjødsel og mye annet som uregulerbare solpaneler og vindturbiner ikke kan levere. Et slikt teknologinøytralt elektrifiseringsmål er en stilltiende innrømmelse av at avkarboniseringen av de andre fire femtedelene ikke vil bli gjennomført ved FN-erklæringer.
Det er en ytterligere vri. Den raskest voksende kilden til ny kraftetterspørsel i den rike verden er kunstig intelligens, og datasentre trenger strøm døgnet rundt. IEA forventer at etterspørselen deres vil dobles innen 2030; i USA leverer gass allerede 40 % av den, og IEA krediterer amerikanske datasentres etterspørsel med å støtte bruk av kull også. AI-boomen bygger på gass, kull og kjernekraft, fordi vind, sol og batterier ikke kan tilfredsstille en umettelig appetitt på stabil kraft.
Og den billigste og mest pålitelige energikilden for store deler av Asia er fortsatt kull. IEAs halvårsoppdatering forventer nå at den globale kulletterspørselen vil øke med 1,2 % i 2026 til rekordhøye 8,94 milliarder tonn, og reverserer dermed sin tidligere prognose om nedgang. Kina og India står til sammen for rundt 70 % av det globale forbruket. Hvis Old King Coal var elefanten i hvert møterom på COP28 i Dubai, vil den i Antalya betale for rommet.
Veikart til ingensteds
På COP30 i Belém i Brasil i fjor støttet mer enn 80 land et «veikart» for å fase ut fossilt brensel, men store oljeprodusenter og flere fremvoksende økonomier nektet enhver referanse til det i den forhandlede teksten. Denne uken publiserte Brasil det frivillige veikartet og erklærte omstillingen som presserende og uunngåelig, mens tjenestemenn understreket at det var en oppfordring til frivillig handling og ikke et dokument som skulle forhandles på COP31. Utfasingen av fossilt brensel er ikke engang et formelt agendapunkt i Antalya. I stedet snakkes det om at land vil følge veikart «tilpasset» egen situasjon og begrensninger, noe som i praksis betyr at hver regjering vil gjøre det den uansett hadde tenkt å gjøre.
Frustrert over konsensusregelen som lar oljeprodusentene si nei, har zealotene startet et parallelt spor. I april møttes 57 land i Santa Marta i Colombia til den første konferansen om å fase ut fossilt brensel; Kina, Russland og USA var ikke invitert. Den produserte bare en masse frivillige arbeid, og en Fossil Fuel Treaty kun støttet av 18 land kom ikke med i den endelige teksten. David Wojick fra CFACT spør om en slik traktat kan bli en enda mer radikal rival til UNFCCC, som vil konkurrere om en krympende pengepott nå som Trumps Amerika har trukket seg ut.
Det endelige resultatet i Antalya blir også glattet ut på forhånd. Australia og Tyrkia vil lage et «presidentskapsledet» helhetsdokument som, i motsetning til andre formelle tekster, ikke forhandles ord for ord mellom regjeringer. Etter 30 år der hvert begrep i hvert kommunike ble kjempet om gjennom natten, glir COP-prosessen fra å lage en traktat til en rekke frivillige løfter om veikart og elektrifisering.
I mellomtiden har FN stille flyttet målstolpene. UNEPs Emissions Gap Report 2026, treffende titlet The Point of Return, innrømmer at det ikke lenger er mulig å begrense oppvarmingen til 1,5 °C uten betydelig overskridelse. Ved lanseringen erklærte generalsekretær António Guterres at oppdraget nå er å gjøre enhver overskridelse «så liten og så kort som mulig». 1,5 °C-tallet var alltid en vilkårlig grense som ble tryllet frem av politisk bekvemmelighet. Nå som den formelt er forlatt, foreslår ingen i klimabyråkratiet å avvikle apparatet som ble bygd for å forsvare den. I stedet får vi et nytt mål og en bønn om å returnere fra overskridelsen.
Møteresultat uten dollar
På ett nivå handler hver COP om penger: hvor mye vestlige regjeringer vil betale for å påtvinge grønne løsninger på seg selv, og hvor mye mer de vil betale i form av «klimafinansiering» for å overtale resten av verden til å følge etter. Prinsippet om «felles, men differensierte ansvar» bygde denne asymmetrien inn i systemet. På COP29 i Baku i Aserbajdsjan lovet rike land 300 milliarder dollar i året mot de 1,3 billionene som utviklingslandene krevde, og dekket gapet med et «veikart». Den første oppdateringen av implementeringen skal komme i Antalya.
I år forblir sjekkheftet lukket. Et internt EU-dokument sett av Reuters sier at det ikke er «noe rom» for nye klimafinansieringsforpliktelser på COP31. I stedet vil Brussel presse på for en «mitigeringspakke» for å gjøre landenes eksisterende løfter om til reelle utslippskutt. Med andre ord: levér på løftene dine, men ikke forvent at vi betaler for det. EU ønsker også å globalisere «Just Transition Mechanism» noe som i prinsippet ble avtalt i Belém, modellert etter EUs egen ordning for Europas kullregioner: i praksis et fond for olje-, gass- og kullarbeidere som mister arbeidet mens verden «omstilles» til fornybart. Men under Bonn-samtalene i juni, mens den afrikanske gruppen krevde tilskudd, insisterte Storbritannia på at mekanismen «ikke handler om finansiering». En rettferdig omstilling uten penger er et slagord, ikke en mekanisme.
Hvorfor den plutselige sparsommeligheten? Trumps kontrarevolusjon har stengt den største kranen av alle. Antalya er det første COP siden USAs andre uttreden fra Paris-avtalen trådte i kraft 27. januar 2026, og Det hvite hus har kunngjort sin uttreden fra selve FNs rammekonvensjon – det første landet noensinne som har gjort det. Washington avstår ikke lenger bare fra globalistiske ordninger, men blokkerer dem, som da deres diplomater sammen med Saudi-Arabia i fjor fikk Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen til å utsette sin globale karbonavgift på skipsfart.
Europa kan ikke fylle gapet. Det kollektive Vesten minus Trumps Amerika går selv på tomgang: Storbritannia og Frankrike tynges av massive gjeld og underskudd, Tyskland er i ferd med å komme ut av år med stagnasjon midt i høye energikostnader og deindustrialisering, og NATO-medlemmene har lovet å øke forsvars- og sikkerhetsutgiftene til 5 % av BNP innen 2035. Penger brukt på stridsvogner og luftforsvar kan ikke også brukes på solparker i Afrika. I tiår har klimafinansiering vært et spill: sverg troskap til saken og hent tilskuddene. Utviklingsland har alltid satt sine innbyggeres legitime ambisjoner foran vestlige krav om å avstå fra de fossile brenslene som gjorde Vesten rike – en form for klimakolonialisme som afrikanske ledere i økende grad har avvist.
Martyrer, kampanjer og syndebukker
Med Australia som ordstyrer vil de små øystatene igjen stå i sentrum, rett fra en Stillehavs-pre-COP og dens Taku Pakasoa-erklæring. Rupert Darwall, hvis nye bok jeg nylig anmeldte, har dissekert rollen til disse «klimamartyrene» og deres forsvinnende øyer, en fast bestanddel av hvert COP. Ubeleilig nok fant en studie fra 2018 at Tuvalus landareal faktisk økte med 2,9 % mellom 1971 og 2014.
Som vanlig på COP-karnevalene vil NGO-ene og deres medieallierte være ute med full styrke. Etter skogbranner nær Antalya i september krevde 350.org at Tyrkia skulle kunngjøre en tidsplan for kullutfasing før toppmøtet. For kampanjefolkene er ødeleggere av nylige COP-er lette å navngi: en amerikansk president som kaller klimaendringer en «svindel» og «defaitismen» til Bill Gates, som avslørte spillet med sin helomvending om klimakatastrofe. At velgerne og de asiatiske kraftplanleggerne rett og slett har veid kostnadene og funnet Net Zero tvilsomt, er ikke en mulighet de vurderer.
Det etterlater Europa og Storbritannia som de siste sanne troende, som fortsatt forkynner evangeliet om klima-lederskap til en menighet som stort sett har forlatt kirken.
COP31, nok et vått fyrverkeri?
Hva skal vi da forvente fra Antalya? En masse frivillige løfter; et «veikart» som ingen er forpliktet til å følge; en «rettferdig omstilling»-mekanisme uten penger til å få den til å virke. Mange høytidelige advarsler om overskridelse, og heller mindre sagt om kullrekorder, gassfyrte datasentre, Ceyhan-rørledningsplaner og Queensland-gruveforlengelser. De 100 000 deltakerne vil fly hjem, og verdens energisystem vil fortsette stort sett som før, styrt av aritmetikken i kostnadene, pålitelighet og sikkerhet snarere enn teologien på klimakonferansene.
Artikkelen ble først publisert i Daily Sceptic,
deretter på Clintel.org.
Dr. Tilak K. Doshi er Daily Sceptics energi-redaktør. Han er økonom, medlem av CO2 Coalition og en tidligere bidragsyter til Forbes.