Meningsløs klimapolitikk for fall

I Klassekampen den 3. oktober og iNyheter dagen efter har Jørn Siljeholm en kronikk om at president Trump kanskje har noen poenger i sitt korstog mot såkalt grønn energi.

Den er dyr og ineffektiv og har gjort mange luta lei av klimapolitikken. Hensikten med dette innlegget er ikke å melde uenighet med Siljeholm på noe punkt, men å peke på ytterligere grunner til at norsk klimapolitikk snarest bør avvikles.

Av Rögnvaldur Hannesson;
prof. em. NHH, Bergen

La oss først ta utgangspunkt i det faktum at Norges utslipp av klimagasser er ca. én promille av verdens samlede utslipp. Eventuelle skadevirkninger av utslipp av klimagasser er et globalt problem og beror på verdens samlede utslipp. Det sier seg selv at reduksjon i norske utslipp, som i verdensmålestokk er ubetydelige, vil ha tilsvarende ubetydelig virkning på verdens klima, mens den forårsaker betydelige omkostninger og ubehag for oss selv.

Nu kan man hevde at vi, selv om vårt bidrag monner lite, bør være med i en dugnad for å redde verdens klima. Men det er ingen slik dugnad på gang. Utslippene av kulldioksid øker jevnt og trutt år fra år, med unntak for økonomiske katastrofeår som Finanskrisen og Covid-19. De øker først og fremst i utviklingslandene. Fra 1997 da Kyotoprotokollen ble undertegnet til i fjor, økte verdens utslipp av CO₂ fra energi med nesten 50%. De rike landene (OECD-landene) lyktes å redusere sine utslipp en del, men det ble mer enn oppveiet av økningen i utviklingslandene.

Årsaken er enkel nok. Utviklingslandene har helt andre prioriteringer enn de rike land. Utviklingslandene er opptatt av å ta igjen velstandsnivået i de rike land. For det kreves økonomisk vekst, og det krever økt bruk av billig og pålitelig energi. Hvor skal den komme fra? Sol og vind som sjelden leverer er ikke disse landenes førstevalg.

Blant de 15 landene som økte sine utslipp mest i årene 2014 – 24 er de fleste kun middels rike eller endog fattige. Blant dem finner vi seks land i Sørøst Asia som har 15-30% av USA’s bruttonasjonalprodukt pr. capita, men 45% av verdens befolkning. Det er i disse folkerike landene som spørsmålet om verdens utslipp av klimagasser blir avgjort, ikke i land som stiller i lilleputtdivisjon. Kan hende verden går under p.g.a. utslipp av klimagasser, men det er ingenting vi kan gjøre med det annet enn å sørge for å reise på første klasse.

Siljeholm påpeker at norske politikere har lovet 70-75% reduksjon i utslipp av klimagasser per. 2035, målt i forhold til 1990, mens vi så langt har klart 9%. Men alt er ikke som synes i den internasjonale klimapolitikk. I 2012 ble Norges klimamål i h.h.t. Kyotoprotokollen innskjerpet til en reduksjon på 16% i 2020 i forhold til referanseåret 1990. 

I 2023 sendte Norge en rapport til FN om oppnåelse av klimamålene med den noe tungvinte tittelen “Status report as of December 2022, resubmitted in March 2023: Norway’s Eighth National Communication under the Framework Convention on Climate Change”. I Tabell A3-11 på side 329 finner vi at Norges utslipp lå akkurat på klimamålstreken hvert eneste år 2013 – 2020, efter kjøp av klimakvoter. Disse kvotene kom både fra EU-systemet og utviklingslandene, men det sies ingenting i denne ellers så ordrike publikasjon på flere hundre sider om hva slags kvoter dette er eller hvor meget kommer fra hvert enkelt land. 

Oppskriften for oppnåelse av klimamålene som ble vedtatt sist vår er antakelig enda mer pengedryss over klimasamarbeidslandene. Det er all grunn til å ønske lykke til med efterlevelsen; noen av disse landene (Kongobassenget, Amazon, Sørøst Asia) er blant de mest korrupte i verden.

Freden i Europa er over; vi trenger en gedigen opprustning av vårt forsvar. Skal vi klare det uten å skakkjøre vår økonomi, må vi prioritere hardt. Da bør de utgifter ryke først som går til prosjekter med høy symbolverdi, men liten nytte. Klimapolitikken troner øverst på den listen.

Innlegget er hentet fra iNyheter.no og gjengitt med forfatterens og iNyheters tillatelse.