Kommunalpolitisk argumentasjon om «klimaplaner»

Støtt oss ved å dele:

Forfattet av cand.polit. Mathias Dannevig, med bidrag fra professor dr. philos Olav Martin Kvalheim

Det er høsten 2024 krise for økonomien i mange av landets kommuner. Dyrtid, inflasjon og høye energipriser rammer vår velferdsøkonomi med nedleggelse av skoler og svekkede tiltak i eldreomsorg, helse og andre velferdstjenester som mulig resultat. Opp i alt dette er utgifter til KLIMAPLANLEGGING gjennom kommunepolitikeres illusjoner om å kunne styre fremtidens vær helt malplassert, og noe det nå må mobiliseres fornuftig argumentasjon mot. Her gir vi en oppskrift på slik motstand til bruk for folkevalgte som skal behandle forslag om kommunal «klimaplanlegging».

Om forfatterne:
Mathias B Dannevig er utdannet cand.polit med Offentlig Administrasjon som hovedfag fra Universitetet i Bergen, og har mellomfag i kommunalrett etter eldre akademisk fagmodell til embedseksamen. Han har hatt sitt yrkesliv i internasjonal forsikring, men har vedlikeholdt interessen for politikk ved gjennom 16 år å være i folkevalgte funksjoner for kommune (Kommunestyre og Formannskap i Lier)  og fylkesting (Buskerud). I denne perioden til år 2020 representerte han Arbeiderpartiet.  Dannevig har etter 2020 hatt sin tilknytning til Klimarealistene, der han 2024-2026 er styremedlem. Dannevig har skrevet flere artikler om «Klimapolitikk i  samfunnsvitenskapelig perspektiv» som kan finnes ved bruk av nettsidens søkefelt på forfatternavn.
Professor dr. philos Olav Martin Kvalheim er pensjonert professor i kjemi fra Universitetet i Bergen. Her har han forfattet og konkludert skogens store betydning for CO2-opptak som presenteres nederst som eget meget viktig bilag til artikkelen. Her gis anvisning på hvordan den enkelte kommune selv kan tallfeste sine egne CO2-opptak i skog og lenker til offentlig statistikk om dette. Vi vil oppfordre til at dette verktøy tas i bruk for ytterligere å kunne gi en slagkraftig argumentasjon mot pengebruk på virkningsløs planlegging av fremtidens vær og klima i norske kommuner.

Innledning

Norske kommuner er nå i ferd med å vedta KLIMAPLANER for målrettet oppfølging av nasjonale klimamål – en oppfølging av «Klimakur 2030» som også skal påtvinges kommunalt nivå. Vi ser her at sentrale myndigheter i tilbud til politikere og administrasjon i de enkelte kommuner tilbyr «skolering» og tips for utforming av slike planprogrammer.

Kommunene pålegges delansvar for oppfyllelse av denne nasjonale klimaplans forpliktelser om 50 pct utslippsreduksjon fra 2005 og frem til 2030. Dette reflekterer inngåtte forpliktelser i Paris-avtalen med 55 pct reduksjon fra 1990 til 2030. Det kan her virke som de kommunale planer komponeres slik at en rekke tiltak – de fleste sterkt symbolske – slås fast som en regel – på tvers av de forskjellige politiske partiprogrammer: Det hele blir lett som en kommunal GENERALPLAN for en rekke kommunale nøkkelområder: BOLIGBYGGING, TRANSPORT, PARKERING og prioritering av KOLLEKTIV TRAFIKK og befolkningskonsentrasjoner nær KOLLEKTIVKNUTEPUNKTER.

Målsetting for dette notat

KLIMAREALISTENE har intet imot at norske kommuner vedtar «klimaplaner». Vår målsetting er derimot at klimaplaner skal handle om de riktige forhold, om ting vi faktisk kan gjøre noe med, med TILTAK som VIRKER i sammenheng med klima, og ikke er rene symbolmarkeringer med penger ut av vinduet til ingen nytte. Da må klimaplanene bygge på korrekte forutsetninger, med de områder hvor man har en påvirkningseffekt for konkrete forhold i kommunen. Og det skjer kun ved tiltak for å forberede seg på de forsterkede klimasituasjoner som mer sannsynlig kan opptre, og ikke ved å tro at kommunestyrene kan styre fremtidens vær. Dessverre er sistnevnte trosretning sterkt til stede i forslag som fremlegges fra sentrale myndigheter.

Med denne artikkel – og et meget sentralt og viktig bilag om hvordan skogen må telle med i CO2-regnestykkene – ønsker vi å gi noen generelle råd om hvordan diskusjoner om «klimaplanlegging» bør møtes med forslag og omtale i de forskjellige kommuner. Det er også lagt til lenker for ytterligere dykk for spesielt interesserte på særlige områder. Våre kommentarer tar kun utgangspunkt i generelle nasjonale forhold, og argumentasjon rundt klimaplanlegging lokalt må uansett møtes med argumenter tilpasset den enkelte kommunes situasjon og utfordringer.

Naturens egne CO2-deponier – trær. Foto: Miljødirektoratet.

1. Omfang og saksområder

A) Omfang

De «grønne forslagsstillere» innen kommunal administrasjon og politikk vil lett fremlegge programmer med de store omfang, med fokus på å STYRE KLIMA, ofte med mindre fokus på å håndtere konsekvenser av klimavariasjoner vi opplever. Her gies det lett inntrykk av at den enkelte kommune nærmest har direkte innflytelse over lokal og nasjonal klimadannelse. Videre vil det kunne henvises til «Parisavtalen» der det fremstilles som om nærmest en samlet verden nå er inne i en forpliktende «klimadugnad» med utslippskutt for hver nasjon. Det vil også kunne argumenteres for full exit fra fossile energikilder, og at din kommune nå må gi sitt bidrag for å oppfylle Norges «bidrag» på 55 pct utslippsreduksjon fra 1990 nivået.

De forutsetninger om internasjonal deltakelse som man her fremlegger som føringer for kommunal «klimaplanlegging» mangler dekning, og bygger til dels på en forvrenging av virkeligheten. Se eksempelvis følgende link: Klima, Parisavtalen | Dette er klima og CO2-tallene som sjelden blir snakket om (nettavisen.no)

Klimarealistene anbefaler: Det er et godt retorisk poeng å påpeke at det hittil ikke har vært noen oppgave for kommunepolitikerne å styre fremtidens vær og klima. Det er heller ingen grunn til at dette skal bli en ny kommunal oppgave når kommunen ikke har egen atmosfære og utslippssituasjonen er global. Man bør fremlegge de internasjonale statistikker for CO2-utslipp som viser Norges 1,0-1,25 promilles andel uten målbar klimakonsekvens, og enda mer neglisjerbart for den enkelte kommuneaktivitet. Norge har i sin energibruk pga. vannkraftens betydning en minimal utslippsfaktor, kun Island har en renere energi-sammensetning av sitt forbruk enn Norge. Mer detaljer om CO2-utslipp for verdens land finnes her for 2023 fra «The Energy Institute : EI-Stats-Review-All-Data.xlsx (live.com) (Tidligere BP Statistical Review of World Energy) Se her for komplette data Home | Statistical Review of World Energy (energyinst.org)

Det påpekes ofte at verdens bruk av fornybar energi nå er i sterk økning. Som kildene ovenfor viser, er det i verden økt bruk av fornybare energiressurser, men det har vist seg at den relative andel er nokså konstant rundt 20% av verdens totale energibruk. Dette skyldes at den store økningen i totalforbruk av energi i stor grad er dekket av fossile kilder.

Om utslipp

II forhold til atmosfærens totale volum utgjør CO2 kun 0,42 promillle, eller 420 ppm (parts per million) Vi omtaler i slutten av dette notatet hvordan naturen gjennom atmosfæren utplasserer karbon via CO2 i luften til opptak i hav eller organismer og planter på land, der dette også kan gå videre til fossile lagre som olje, gass eller kull i en geologisk syklus over millioner av år. Tilsvarende sender planter, organismer og hav kontinuerlig tilbake CO2 til atmosfæren i systemene for jordens karbon-sirkulasjon.

I global sammenheng tilfører naturen selv, sammen med et mindre menneskelige bidrag, ca 800 gigatonn (800 milliarder tonn) CO2 til atmosfæren årlig (anslag fra IPCC AR6) . Merk at dette er en CO2 strøm som IKKE akkumuleres, men strømmer til , og videre UTPLASSERES, i en kontinuerlig prosess inn i den syklus og utveksling som skisseres ovenfor.

Poenget er her at kun ca 40 gigatonn av disse omlag 800, altså mellom 4 og 5 pct, er menneskeskapt ved utslipp av karbon hentet fra fossile kilder som kull, gass og olje som blir forbrent. Jfr tabell fra «The Energy Institute» ovenfor. Naturen er altså selv den overveiende største «CO2 produsent» Men – tillegget fra fossile kilder via menneskelig forbrenning av olje, gass og kull til atmosfærens karbon-sirkulasjon påståes så gjennom årlig AKKUMULERING å skape en økt drivhus-effekt med global temperaturøkning som resultat.

Vi tar ikke opp dette naturvitenskapelige spørsmål, eller om CO2s klimakonsekvens i dette notatet , men mener vi først og fremst må se på hvilken betydning Norge og kommunene har på det GLOBALE volum-forholdet, om nå CO2 mengde i atmosfæren betyr noe rent klimamessig slik som nå er politikkens mantra om dette. Det er politikkens oppgave å skape resultater og vi må ha en konsekvensorientert politikk om dette spørsmålet, slik man også har på andre felt i kommunen. Det er kost-nytte som må måles. Hva kan vi bidra med av praktisk reduksjon ?

I en slik mengdeanalyse blir det åpenbart at vår betydning som nasjon og i kommunene er helt marginal. Europa inkludert Norden har til sammen under 10 pct menneskeskapt utslipp i global målestokk, totalt rundt 3,7 gigatonn av den totale CO2 strøm på omlag 800. Det er disse land som har latt seg binde av Parisavtalen – mens majoriteten av alle andre større økonomier, med om lag 75 pct av verdens potensial for menneskeskapte utslipp – kun «prinsipielt» har tilsluttet seg intensjonene, og ikke har pålagt seg noen som helst konkrete forpliktelser gjennom avtaleverket. Se link ovenfor om dette.

Kina forbrenner mer enn 50 pct av verdens kull, og har mer enn 30 pct av verdens industrielle CO2-utslipp. Norges andel er her til sammenligning bare rundt 0,1 pct av verdens menneskeskapte CO2 tilførsel fra fossile kilder.

Asiatisk økonomisk sektor har sammen med landene i BRICS iht Parisavtalen ikke pålagt seg selv noen utslippsreduksjoner, kun planer om å ØKE i årene som kommer. ALT som skjer av utslippsreduksjoner i lille Norge vaskes bort på noen timer av annen internasjonal virksomhet som IKKE omfattes av Parisavtalens inngåtte forpliktelser.

Det finnes ingen internasjonal «dugnad», Norge og din kommune er uten betydning og myndighetenes fremlagte forutsetninger for kommunale klimaplaners mulige klimapåvirkning er her en forfalskning.

Når vi senere skal bringe inn SKOGENS effekt blir dette enda mer tydelig fordi de faktiske norske utslipp i kommunene her ytterligere blir vesentlig redusert.

Vi kan egentlig konkludere at mye av KLIMAPLANLEGGINGEN som nå foreslås innført i norske kommuner er rent symbolsk, og er anstaltmakeri ut fra det som egentlig fremstår som en manipulasjon av virkeligheten og illusjoner om egen betydning.

Merk at dette er en konklusjon man kan trekke ut fra rene volum-, bidrag- og konsekvensbetraktninger UTEN at vi på noe vis trenger å bevege oss over på det naturvitenskapelige område om hvilken klimakonsekvens menneskeskapte CO2-utslipp egentlig har.

Selv om CO2 «som klimaskaper» for noen er en avgjørende, grunnleggende problemstilling, anbefaler vi IKKE at man legger opp til diskusjoner rundt dette på kommunalt nivå. Til det er slikt diskusjonsområde så forstyrret av ubalansert informasjon KUN basert på IPCC og politisk tilpasset klimaforskning og modellering, at man vil ha vanskelig for å bli trodd med alternative forklaringer på klimamekanismer. Som ellers er svært lite tilgjengelig for folk uten særlige kvalifikasjoner.

VIKTIG: Slike diskusjoner er unødvendige, for selv om CO2 skulle ha den klimapåvirkning man påstår, er det på grunn av de mikroskopiske bidrag fra kommunene i Norge sett i sammenheng med utslippsliberalismen i verden ellers, INGEN effekt av de lokale klimatiltak i norske kommuner.

Videre: Man bør her altså konsentrere seg om tiltak, kostnadsbelastning med kost-nytte analyse og mangel på faktiske REELLE klimakonsekvenser for utslippsreduksjoner fra kommunal aktivitet.

Når Lov om Klima («Klimaloven» i § 6b) pålegger kommunene å opplyse om «klimakonsekvenser» av de kommunale budsjetter, har man full dekning for å svare at uansett budsjetter er påvirkningen«ubetydelig» eller «ikke til stede». Dette svaret har sammenheng med at norske kommuners kommunale utslipp i global sammenheng er neglisjerbare (se linker nedenfor/ovenfor), og man bør snu problemstillingen ved å påpeke at selv med CO2 forstått som en klimaforsterker ihht til IPCC, så er det ingen målbar temperaturpåvirkning av det lille CO2 Norge som nasjon slipper ut.

Samtidig er kommunenes SKOG å anse som «CO2 fangst & lagring» som gjør alle CO2 øvelsene unødvendig når SKOG opptar brorparten av utslippene. Se detaljert beskrivelse av denne joker nedenfor i vårt spesielle bilag. Ytterligere CO2 utslippsreduksjon for å nå målsetting er for mange kommuner helt unødvendig tiltak om skog inntas i CO2-regnskapet. Mye av KLIMAPLANENES påståtte rasjonalitet om lokale reduserte CO2-utslipp pulveriseres når tall om dette kommer på bordet. Dette må klart kommuniseres. Se våre råd nedenfor.

B) Irrelevante saksområder

Man vil gjerne oppleve at det lanseres omfattende og vidtfavnende saksområder knyttet til påståtte vesentlige utslipp av CO2. Det gjelder boligbygging med større vekt på konsentert bebyggelse nær kollektive transportknutepunkter (struping av behov for privat transport), ofte fordyrende isolasjonsløsninger for bygg, sammen med kommunale pålegg med minimale energibesparelser, mindre eller intet parkeringsareal for private biler, samt bannlysning av spredt bebyggelse.

Transportløsninger skal fortrinnsvis legges til rette for gange, sykkel eller kollektiv transport, ofte med etablerte skranker for privatbil. Dette oppnås gjerne også ved bypakker for kollektive transportløsninger der bompenger for privatbiler er den økonomiske bærebjelke for prosjektene.

Viktig er også vanlige forslag fra kommunenes «klimakonsulenter» om at alle kommunale anleggsmaskin-innkjøp og transportløsninger skal være ELEKTRISKE, samt at kommunale anleggskontrakter skal utelate anbudsinnhenting fra entrepenører uten slike maskiner i bruk der fossil drift bannlyses på kommunale anleggsplasser. Tilsvarende begrensninger kan foreslås for de kommunale transportløsninger og kollektivtransport, der kun elektriske alternativer skal gis innpass. Vi kan også risikere at det fra de mest klimaopptatte vil fremkomme forslag og krav om at private utbyggere skal få sine byggetillatelser betinget av «fossil-frie» byggesplasser.

I vår hovedstad er CO2-reduksjoner trukket ut til det ekstreme, på bekostning av kommunale oppgaver og velferdsløsninger det er skrikende behov for. I skrivende stund er det budsjettforslag at man fra Oslo kommune skal skyte inn 2,6 milliarder kroner i et CO2-fangstanlegg på Klementsrud, der også Hafslund i tillegg skal bidra med milliardtilskudd fra overskudd man ellers kunne brukt til andre formål. Slik sløsing med BETYDELIGE midler som ellers kunne gått til skole, helse og eldreomsorg som i dyrtiden nå i stedet må NEDLEGGES, står som et skrekkens eksempel på meningsløs symbolpolitikk på klimaets alter.

Klimarealistene anbefaler: Man bør foreslå å kreve at det meste av overstående tiltak kontant AVVISES med henvisning til at CO2-utslipp fra overnevte virksomhet er helt betydningsløst i både nasjonal og selvfølgelig internasjonal klima-sammenheng. Dette er symbolpolitikk på sitt aller verste.

Videre: Elektriske alternativer for anlegg og transport kan med få unntak kun bidra til en eksplosjon av kostnader for de anlegg som skal bygges både av private og det offentlige. Kommunale innkjøp av slikt utstyr koster gjerne 3-5 ganger tradisjonelt utstyr, med tilhørende stor begrensning av sammenhengende brukstid pga. behov for stadige batterioppladinger og etablering av infrastruktur for opplading. Tilsvarende vil private og offentlige utbyggere påføres store merkostnader når entrepenører skal kompenseres ved anbud tilpasset svært kostbare innkjøp og begrensninger i brukstid. I den senere tid har det også vært et skred av konkurser registrert i anleggs- og entrepenørbransjen som et resultat av slik klima-aktivisme fra kommunale myndigheter som trigger et investeringsbehov bransjen ikke makter å dekke og kunder ikke kan betale for. Alt dette er derfor en oppskrift på å skade kommunenes økonomi og gjøre livet vanskeligere for vanlige folk.

Det er også et poeng at ensidig elektrifisering av stadig flere funksjoner skaper en dårligere SAMFUNNSSIKKERHET ved at vår sårbarhet øker om nettet rammes av uønskede hendelser. Samtidig skaper nytt el-behov, bl.a fra unødvendig batteri-industri eller datasentre større utbygningsbehov for strømnettet. Det betaler du og jeg fra vår lommebok i form av høyere strømpris. Og ikke minst brukes dette av vindmølletilhengere som rettferdiggjøring av mer naturødeleggelse for vindkraft.

Oppsummering: Slike tiltak som nevmt her vil ha samme klimaeffekt som å samle kommunestyret til klimadans rundt rådhuset, men til en betraktelig høyere pris, helt utenfor kost-nytte og den konsekvenspolitikk kommunestyrene skal drive med.

UNNTAK: Der finnes kanskje kun ett unntak her: At kommunal bilbruk i helsetjeneste og eldreomsorg, eks. ved hjemmebesøk o.l. kan etableres med elektriske småbiler for kortere strekninger internt i kommunen. Pga. avgiftsnivå og kostnader ved drift, vil elbiler her kunne forsvare sin plass innenfor en kost-nytte vurdering.

C) Feil planstruktur

KLIMAPLANLEGGING fremsettes nærmest som en ny kommunal GENERALPLAN og «PRINSIPP-VEDTAK» som på de berørte områder nå uten vurdering og fremsettelse av kostnadskonsekvenser, skal overstyre senere beslutninger innenfor den enkelte sektor. Opplegget med kommunale klimaplaner som inviterer til bordet fanger-beslutninger NÅ, der kostnader SENERE skal påløpe nærmest automatisk med bakgrunn i prinsippvedtak av denne type uten kostnadsevalueringer, er i strid med både lov og vanlig kommunal planleggingspraksis. Det etableres her et øket kostnadsnivå som går på bekostning av skoler, eldreomsorg, helse, ungdomsarbeid og andre tradisjonelle aktiviteter kommunene EGENTLIG skal drive med. Det virker nå som om ett av hovedmålene med kommunal drift er å styre fremtidens vær, også på bekostning av å yte tjenester til innbyggerne.

Klimarealistene anbefaler: Det kan protesteres mot at kommunal planlegging ikke bør skje ved slike prinsipielle beslutninger som binder kommunen opp ved fremtidige budsjettvedtak. Slike teknikker og prosesser det her legges opp til har karakter av politisk manipulasjon

D) Relevante saksområder

Forebygging Kommunale klimaplaner bør konsentreres rundt FOREBYGGENDE TILTAK for å møte kommende klimaendringer. Klimarealister kan nok ha en noen annen vekting av CO2s klimabetydning enn de politisk korrekte, men vi bestrider ikke at det nå – som før – skjer forandringer i klimaet som vi må leve med. DET ER DETTE VI MÅ BRUKE DE KOMMUNALE KLIMAPLANER TIL Å HÅNDTERE.

Klimarealistene anbefaler: At klimaplanene kreves primært bygget opp rundt forebyggende arbeid:

  • Sikre boligområder, veier og næringsliv mot flomskader
  • Ras-sikring for infrastruktur, næringsliv og boliger
  • Klargjøring av risiki for områder med kvikkleire
  • Utbedre kommunalt ledningsnett med manglende kapasitet for plutselig nedbør
  • Bevaring av verdifull skog
  • Sikring av myrområder for å verne om naturens egne mekanismer for lagring av vann, og bevare det biologiske mangfold der områder med behov for slike tiltak bør kartlegges og gis en prioritet

Sjø og hav

For kommuner med utsatte områder nær sjø, kan man avsjekke REALISTISKE forutsetninger for havstigning i forbindelser med planer for boligområder, veier og havneanlegg. I Norge varierer dette etter hvor man er i forhold til den LANDHEVING etter istiden som fremdeles foregår. Man bør merke seg at det ofte fremsettes prognoser for havstigning etter de mest ekstreme teoretiske modellanslag på stigende verdenstemperatur, og at disse anbefales for kommunene, åpenbart for å maksimere kriseforståelse. Se eksempel her: VG retter artikkel om havstigning i Bergen etter henvendelse fra Værstat (verstat.no).

Dette er modellberegninger som i sine ekstreme utgaver er så lite realistiske at de ikke bør legges til grunn i norske kommuner. Se norsk ekspertuttalelse her: Klimamodeller og havnivå – Klimarealistene

Og om internasjonale forhold: https://klimarealistene.com/fri-oss-fra-det-onde-og-klima-overdrivelser/.

Forebygging mot vindkraft

Vi vil også anbefale at man «benytter anledningen» til i klimaplansammenheng å foreslå kommunalt forbud mot vindmølle-etablering i kommuner som føler seg truet av fremstøt for dette. Vindmøller er naturfientlig, og energipolitisk unødvendig da vi har et solid nasjonalt kraftoverskudd vi kan beholde om eksportkablene håndteres fornuftig, og ny kraftkrevende industri som holdes kunstig i live med subsidier begrenses. Skal alternativ el-produksjon gis prioritet, kan det være en bedre ide å fokusere på lempelighet for å etablere solpaneler på folks hustak som ikke opptar dyrkbar mark eller LNF-områder.

Solkraft

Vi tror nok ikke dette har den store klimaeffekt, men for innbyggere som ønsker en alternativ tilnærming til stadig verre strømregninger i kjølvannet av dagens strømregime, bør det være anledning til å finne supplerende løsninger. Det bør alle hjelpe til med og ikke noen stå i veien for. Det kan i fremlegg av klimaplaner også her foreslåes at kommunepolitikere vedtar å bygge solenergianlegg på kommunale bygninger. Vi bør ikke akseptere dette om begrunnelsen kun er relatert til klimapolitikk og produksjon av fornybar energi. Men solpaneler er falt mye i pris de siste år og om det kan fremlegges en økonomisk kost-nytte vurdering på at slike investering (hensyntatt avskrivninger og finansutgifter) kan lønne seg ved å spare inn på dyre fremtidge strømregninger, bør man selvsagt – som for private – være positiv til slike tiltak, som da egentlig er relatert til økonomi og ikke klima.

Skogens CO2-opptak

Her er jokeren i det kommunale klimaregnskapet. I sin bok «Hva skjer med Klimatet» (side 76) skriver den kjente svenske klimaforsker Lennart Bengtsson om skogens avgjørende betydning for de forskjellige lands CO2-avtrykk og utslippsregnskap. For et land som Sverige mener Bengtsson man allerede har oppnådd «klimanøytralitet» om skogens CO2-opptak regnes med – naturens egne mekanismer står for CO2-fangst og -lagring. Så finnes det forskjellige måter å gjøre slike beregninger på.

Det er her dessverre et politisk faktum at Norge innenfor Parisavtalens kapittel om selvpålagte utslippsbegrensninger har bundet seg å øke reduksjonen av utslipp på 55 pct i forhold til status 1990. Denne selvskading skal nå iht «Klimakur 2030» (50 pct reduksjon 2005-2030) kjøres nedover i samfunnssystemet på de forskjellige sektorer, hvor altså «kommunale klimaplaner blir en del av opplegget.

Selvskadingen forsterkes ved at den forrige Regjeringen Solberg ikke bare økte kravene etter Parisavtalen til utslippsreduksjoner til 55 pct nivå, men også fratok Norge de rettigheter andre EU-land har for beregning av sine forpliktelser ved at SKOGENS nettopptak av CO2 ikke hos oss skal regnes med – og trekkes fra landets fossiel utslipp – slik det skjer i andre land.

I 2022 var netto-opptaket i norske skoger nær 18,1 millioner tonn CO2-ekvivalenter (MtCO2e). Det totale utslippet av klimagasser i Norge i de øvrige sektorene var i 2022 48,9 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Netto opptak i skog tilsvarte dermed 37 prosent av klimagassutslippene i de øvrige sektorene. Dette er tall de offisielle regnskaper ikke tar med seg. I forhold til regnskapsstandard som øvrige land benytter, ser man her bort fra et fratrekk på 10 millioner tonn CO2 i årlige utslipp som ikke teller med i det offisielle NORSKE CO2 regnskapet.

Klimarealistenes Styreleder, professor dr. philos Olav Martin Kvalheim har i forbindelse med vårt fokus på kommunal klimaplanlegging, sett nærmere på hvilken betydning skogen har for regnskapet i norske kommuner. Et sentralt notat for kommunepolitikere i denne sammenheng er vedlagt denne artikkelen og må leses av enhver som vil engasjere seg i dette. Her ligger det linker til de tabeller for CO2-opptak i de enkelte kommuner som med all tydelighet viser en annen realitet enn hva de sentrale myndigheter fremlegger om utslipp fra norske kommuner.

Klimarealistene anbefaler: Den manipulering av den REELLE CO2 situasjon i Norge og kommunene som Solberg-Regjeringen sto for i sin omdefinerte design på norsk CO2-regnskap, illustrerer med all tydelighet at norsk klimapolitikk ikke handler om klima, men synes å ha annen motivasjon og hensikt. Her har det vært et poeng å fremstille situasjonen annerledes og «verre» enn hva den faktisk er, med den hensikt å fremtvinge en intensivert økonomisk omveltning uten grunnlag i annen internasjonal praksis. Kan dette være på tvers av Parisavtalens standarder? Det er uansett klart i motstrid til norske interesser.

Norske kommuner må i sin behandling av klimaplaner ta med disse poenger, og i sin klimarapportering påberope seg rett til å ta med i regnskapene de tall som gjelder for den enkelte kommune slik Kvalheims artikkel gir veiledning og linker til. Les Kvalheims artikkel vedlagt om dette og slå opp hvilke tall som gjelder for skogens CO2-opptak i din kommune, og hva du kan kreve i fradrag!

3. Andre forhold som må avvises

Kampanjer og indoktrinering

Vi har i forslag til kommunale klimaplaner registrert andre merkelige forslag kommunene inviteres til å vedta. Slikt kan også dukke opp i din kommune. Det gjelder eksempelvis indoktrineringsopplegg i skoler og barnehager, eller mot organisasjoner, foreninger og næringsliv, der det kanskje kan bli foreslått «klimaopplæring» og utdeling av «Klimapriser» til flinke elever eller andre som fremlegger bevis på sitt «Klima-engasjement»

Klimaskylappene har få grenser der de «riktige» personer får fritt spillerom. Særlig vekker misbruk av barn og ungdom vår største avsky, og skulle slikt dukke opp hos dere bør det reageres på det kraftigste.

«Rødt kjøtt og vedfyring»

Vi registrerer også større fokus på LANDBRUKET og husdyrhold med «rødt kjøtt» i matfatet som noe som skal stigmatiseres. Fordi kuer, geiter og sauer raper og slipper ut metan fra sine fordøyelsessystemer skal nå også vårt matfat reduseres i klimaets tjeneste. Fra Danmark fortelles at man nå er kommet så langt er det i Folketinget forberedes vedtak at det for kuer og andre dyr i landbruket fra 2030 skal betales egne CO2-avgifter fordi dyrene raper og fiser. Og i Norge inkluderer nå Klima-og Miljødirektoratet utslipp fra husdyr i det offisielle CO2 regnskap.

Klimarealistene påpeker at disse utslag på «klimabevissthet» savner enhver basis innenfor den reelle klimavitenskap.

Det springende punkt er at metan- og CO2-produksjon fra mennesker, dyr og avfall (visste du at hvert menneske puster ut 1-1,5 kg CO2 hver dag ?) IKKE representerer den karbon-overføring fra fossile lagre (olje/gass og kull) til atmosfæren som våre utslippsbegrensninger har grunnleggende fokus på. Dette er naturlige utslipp innenfor det atmosfæriske – kortsiktige – og biologiske karbonkretsløp der vegetasjon og organismer som opptar karbon fra luft og jord slipper ut den samme karbon i gassform når den råtner i skogen eller som ved brennes i peisen. Og hvis gresset råtner på marken i stedet for å spises av kuene,fremkommer samme metanproduksjon gjennom naturens egne prosesser for dette. Kuene bare aksellererer denne prosessen, men resultatet blir det samme.

«Klimakampen» rundt CO2-hypotesen for drivhusgasser dreier seg om noe helt annet og er fundamentalt forskjellig. Utgangspunktet er at store mengder karbon fra geologisk tid – hundrevis av millioner år tilbake – er overført fra jordens masse og atmosfæren frem til nåtidens store geologiske lagre. Dette skjer ved at plantevekst og organismer skaper olje, kull og gass i underjordiske olje- og gassreservoarer og kull-leier. Enorme kalkavleireinger fra livet i havene samler seg på havbunnen. Disse fossile karbon-lagre kan sende karbon tilbake til atmosfæren der det skjer vulkanisme på land eller i hav , eller der menneskelig forbrenning av olje, gass og kull overfører slikt karbon fra fossile lagre, ut til atmosfæren.
(Deler av den atmosfæriske CO2 som da slippes løs vil så på nytt gå inn i den geologiske langsiktige kretsløp over millioner av år, der det via planter/trær og dyr omgjøres til kull og olje, eller til slutt avleires i havet etter et biologisk opphold her.)

Som nevnt legger dagens klimapolitikk legger stor vekt på at slik økning i CO2-nivået i atmosfæren fra disse prosesser med tilførsel fra fossile lagre, medfører sterkere og farlig drivhuseffekt og temperaturøkning på kloden. Men igjen er det snakk om små størrelse når dagens CO2-nivå i atmosfæren er omlag 0,42 promille, eller 420 ppm ( parts per million). De senere år har dette øket med 1-2 ppm pr år , fra 365 ppm i 2002 iflg NASA.

Poenget HER er da at karbon-tilførsel med årsak fra organismene til levende planter, mennesker og dyr IKKE representerer tilbakeførsel og påplussing av fossilt karbon til atmosfæren, som kommmer i «tillegg» til hva som befinner seg i det KORTSIKTIGE, biologiske karbonkretsløp fra før av. Og som i den politiske aksepterte vitenskapelige forklaring ensidig utpekes som «den skyldige part» til at ppm øker over tid.

CO2-utslipp i kommunene BÅDE fra naturlige eller menneskeskapte (fossile) kilder kan så i stor grad forsvinne fra atmosfæren ved at tilsvarende mengder blir akkumulert i kommunens skog om de lokale forhold ligger til rette for netto skogsvekst.
Men dette kamufleres av norske offentlige myndigheter fordi netto skogsopptak skal sees bort fra. Det er ved politiske valg lagt hinder for at Norge – i motsetning til andre land – kan ta disse forhold inn i sine CO2-regnskap . Dette skal vi ikke la stå uimotsagt ! Se derfor professor Kvalheims bilag nedenfor .

Vi påstår ikke at dette er en lett materie, og vi må akseptere at man lett er utsatt for misforståelser og sammenblandinger. Men vi vet at mange misforståelser har en politisk årsak her. Skulle man i kommunale klimaplaner se at misforståelser bringes inn i et«klimaregnskap» i forbindelse med kuer som raper, sauer som fiser og vedfyring som røyker , og med fravær av netto skogsopptak , må forholdet derfor avvises som irrelevant i vår sammenheng. Kunnskapløsheten er ofte dominerende.

Vi er kommet så langt at det ikke ser ut til å være grenser for hvilke tiltak vi får tredd ned over oss. Kommunene skal nå inviteres til å fremlegge «ansvar» og «regnskap» for sitt «fotavtrykk» fra de underligste aktiviteter. Meningsløse klimatiltak setter etter hvert preg på hele vår hverdag og ødelegger vår økonomi, vår natur og våre liv.

Det er å håpe at absurditetene som fremkommer i mange forslag om kommunal «klimaplanlegging» kan bli avkledd og at dette kan bevisstgjøre flere og flere om hvor irrelevant mye av det som presenteres egentlig er.

Konklusjoner om netto CO2-opptak i skog

Forfattet av Professor dr. philos Olav Martin Kvalheim.

I 2022 var netto-opptaket i skog nær 18,1 millioner tonn CO2-ekvivalenter (MtCO2e). Nettoopptak regnes som differansen mellom CO2 som bindes i tilvekst og avgang ved hogst, drenering av organisk skogsjord og naturlig mortalitet. Det totale utslippet av klimagasser i Norge i de øvrige sektorene var i 2022 48,9
millioner tonn CO2-ekvivalenter. Netto opptak i skog tilsvarte dermed 37 prosent av klimagassutslippene i de øvrige sektorene.

Dagens rapportering minimerer skogens rolle i CO2-opptak ved at hogst av tre regnes som et tap, mens det også gir en gevinst ved at trebaserte produkter erstatter andre produkter som gir CO2-utslipp i andre økonomiske sektorer. Inkluderer man dette bidraget i CO2-regnskapet leverte Norges skogbaserte
sektor et positivt bidrag på 30 MtCO2e i 2022, altså 62% av CO2-utslippet i Norge i 2022. Dette er beregnet å øke til ca. 35 MtCO2e i 2035 for så å falle til knapt 30 MtCO2e i 2040, men deretter igjen stige til drøyt 40 MtCO2e på slutten av dette århundre [2]. Totalutslippet av CO2 i 2023 var 46.7 MtCO2e så man ser at skogbruket ved en svært moderat klimapolitikk om kun et par tiår vil dekke opp hele det norske CO2-utslippet. Det er derfor ingen grunn til dyre og desperate tiltak for å sette opp et såkalte net zero-mål for Norge. Uheldigvis har norske politikere pålagt Norge langt strengere regler enn det EU har lagt opp til i sin klimalov etter den siste justeringen i 2020 [3]. Hvis Norge hadde byttet til samme regnemåte som EU, men uten å endre måltallet om 55% kutt, ville bare dette medført at Norge kunne hatt 10 MtCO2e høyere årlige utslipp. Med andre ord, en langt slakere og mindre kostbar bane i utslippskuttene.

De to store utslippskildene i Norge er veitrafikken (Norge er stort land med stort transportbehov!) og petroleumsindustrien. Siden Norge i motsetning til EU har en 100% fornybar strømproduksjon er det kun marginale kuttmuligheter utenfor disse to sektorene. Allikevel har man lagt opp en urealistisk klimapolitikk som blant annet skal kutte nær sagt alle CO2-utslipp i jordbruket som står for ca. 10% av CO2-utslippet. Men distriktskommunene som har store jordbruksarealer har også store skogsbruksarealer som norske politikere har valgt å nærmest ikke telle med siden de har lagt seg på en regel om at kun meropptak av skog i forhold til netto-opptak i 1990 skal telle med i det norske klimaregnskapet.

Vi får dermed liten og ingen effekt av den store skogplantingen etter krigen. Dette medfører helt
urimelige krav til dyre mikrokutt i kommunene som koster langt mer enn de smaker. Og det fører til at hver eneste kommune må bruke mye menneskelige og økonomiske ressurser på klimaplaner som stort sett har negative konsekvenser for innbyggerne.

Vår konklusjon er at kommunene skal ta med CO2-opptaket i skog og trekke det fra utslippet av CO2 fra andre sektorer. Er dette negativt eller nær null så bør man ikke bruke ressurser på klimaplaner, men heller bruke sine ressurser på tiltak som gir en bedre hverdag for innbyggerne.

Utslipp/opptak av CO2 i kommuner og fylker

Hvordan finner vi en oversikt over netto utslipp eller opptak? Miljødirektoratet har laget oversikter over utslipp fordelt på sektor (2009-2022):

Utslipp av klimagasser i Norges kommuner og fylker – miljodirektoratet.no

Her gir man navnet på sin kommune i søkefeltet og får da en graf som viser fordeling over ni ulike sektorer. Til høyre for kommunenavnet får man også totalt utslipp i CO2-ekvivalenter (alle gasser er da regnet om til CO2-utslipp).

Ved å trykke på Tabell får man tallene i grafen uttrykt som tonn CO2-ekvivalenter. Man kan også laste ned resultatene som et Excel-ark ved å trykke på tabellsymbolet helt ute til høyre på samme linje som Graf og Tabell befinner seg.

Tilsvarende fins grafer og tabeller for utslipp og opptak i skog og annet areal for
2010 og 2015:
Utslipp og opptak fra skog og arealbruk: For kommuner – miljodirektoratet.no

Negativt tall viser netto opptak.

Vi bruker Sunnfjord kommune som eksempel og finner at utslipp i 2022 er
107 476 tonn CO2-ekvivalenter.
Opptak av CO2 fra arealbruk var 156 250 tonn CO2-ekvivalenter. Langt det meste
fra skog med et opptak på 153 250 tonn.

Referanse 1: Skogens klimagassregnskap — Bærekraftig skogbruk i Norge (nibio.no)

Referanse 2: Peter Holmgren (2024) Past and future climate effects of the Norwegian and Swedish forest-based sector.

Referanse 3: Spørsmål og svar om skog og klimamål – regjeringen.no

Støtt oss ved å dele:

9 kommentarer

  1. Klimagalskapen bare fortsetter ufortørnet videre. At den vil ødelegge norsk og Vest-Europeisk økonomi er vel den eneste sannhet her. Samtidig ødelegger den miljø og natur spesielt gjelder dette med vindkraft. Oppe på det hele er produksjonen av miljø og natur verstingen biodrivstoff raserende i form av nedhogde regnskoger og enorme arealer av matjord brukt til denne galskapen. 30-40% av jordbruksarealet i USA brukes til denne form for «jordbruk». Selvfølgelig med økte matvarepriser spesielt til fattige land som resultat.
    Den neste sannhet er vel at noen internasjonale politikere med Gro Harlem Brundtland i spissen «fant opp» en måte å få overflyttet mer penger fra rike land til fattige land, det som kalles «klimakvoter». IPCC første leder Bolin har også innrømt det, dreier seg egentlig ikke om klima med overføring av penger fra såkalte rike til såkalte fattige land.
    Galskap alt sammen sett ut fra at menneskeskapt CO2 påvirker IKKE temperaturen på kloden i vesentlig grad om enn noen. Denne verdensløgnen skal altså norske kommunepolitikere og kommune byråkrater videreføre inn i kommunepolitikken!

  2. Klimarealistene må påpeke at menneskelig årsak til økt CO2 i luften har INGEN målbar effekt på global temperatur og dermed heller ikke på klimaet, selv om faktisk.no hevder det og viser til Feldman et al. (2015) som «bevis». Feldman rapporterte noe økt strålingsaktivitet i frekvensen hvor CO2 responderer i tidsrommet 2000 til 2010, men global temperatur steg ikke i den perioden (aka hiatus-perioden). Temperaturen sank ved den ene målestasjonen (Alaska) og økte litt ved den andre.
    Klimarealistene kan vise til andre mekanismer for temperaturendringer i stedet, f.eks. Ollila (2023) i SCC.
    Klimarealistenes anbefaling må dermed bli å ignorere CO2-kutt fullstendig, og i stedet fokusere på å tilpasse seg de alltids forekommende klimaendringer (som Dannevig påpeker).

  3. En elogé till Dannevig, som på begränsat utrymme tar upp ‘områdesväsentligheter’, som i sin helhet är att betrakta som betyg F i det svenska betygssystemet, vad beträffar den norska regeringens och dess delelegation till norska kommuners ansvar, för genomförande av en sanslös klimatpolitik.
    Principiellt kan delegation av ansvar på det sätt inläggsförfattaren anger närmast betecknas som bedrägligt beteende, dock formellt sett utan konsekvenser m.h.t. hur ‘statsförfattningen’ i Norge såväl som i Sverige har stadgats.
    Framställningen ger vod handenatt den norska regeringen, i paritet med den svenska dito, varken förstår fysikaliskt hur klimatet fungerar eller förmår konkretisera på vilket sätt en samhällsekonomisk sund politik ska formuleras.
    Inlägget skulle kunna presenteras på exempelvis Klimatupplysningen.se för att få adekvat respons från ett större antal svenska läsare. F.n. känner jag mig ganska ensam som svensk kommentator på klimarealistene.com, som jag själv mycket uppskattar p.g.a. ‘sitens’ kvalitet.

  4. Veldig bra! De viktigste fakta er med. Suppler med en FAKTA-rute som inneholder: Rekordlavt CO2-konsentrasjon i lufta, bare 0.04%. Bare økt fra 0,014% ( fra 0,028% til 0.042%) på 200 år. Våre utslipp er i all hovedsak spist av våre grønne planter og gitt oss MER MAT i en verdens som øker sitt innbyggertall med 80 millioner mennesker i året. VIKTIG: Alle plpantenes cellevegger bygges opp av karbonet fra luftas CO2! Derfor er uttrykket «CO2-fangst» feil. CO2 = LIVETS OKSYGEN! – som øker matfatet. Reduserer vi våre utslipp, reduseres planteveksten! Alle 41 tidligere mellomistider siste 2,6 millioner år, vår mellomistide den kaldeste. Det er endringer i gravitasjonskreftene i solsystemet som styrer klimaendringene.

  5. Rettelser. Veldig bra! De viktigste fakta er med. Suppler med en FAKTA-rute som inneholder: Rekordlavt CO2-konsentrasjon i lufta, bare 0.04%. Bare økt fra 0,028% til 0.042% på 200 år. Tidligere mellomistider hadde 4 til 20 ganger mer CO2-konsentrasjon. Våre utslipp er i all hovedsak spist av våre grønne planter og gitt oss MER NATUR, og dermed mer MAT. Det er viktig i en verden som øker sitt innbyggertall med 80 millioner mennesker i året. VIKTIG: Alle plantenes cellevegger bygges opp av karbonet fra luftas CO2! (Fotosyntesens magiske prosess.) Derfor er uttrykket «CO2-fangst» feil. CO2 = LIVETS «OKSYGEN» – som øker matfatet. Reduserer vi våre utslipp, reduseres planteveksten! Av alle 41 tidligere mellomistider siste 2,6 millioner år, – er vår mellomistid blant de kaldeste og med de mest stabile klimaforhold. Det er endringer i gravitasjonskreftene i solsystemet som «styrer» klimaendringene. H2O-molekylene er 100 til 1000 ganger mer effektiv VÆRGASS enn CO2. Dette er en av grunnene til at Jordas befolknig er 4-doblet på 100 år, blant annet takket være MATGASSEN CO2. Den er helten, – ikke skurken! At jurister, statsvitere og økonomer legitmerer reduksjon i MATGASSEN ved lover, forskrifter og internasjonale avtaler, –
    (Norge bruker for 1,3 milliarder kr. hver måned), er verdens dyreste og pinligste misforståelse.

    • Oraug,

      Du skriver: «Våre utslipp er i all hovedsak spist av våre grønne planter…»

      For at den påstanden være troverdig må følgende problemstilling umiddelbart klargjøres:

      Våre utslipp er kumulativt og i rate minst dobbelt så store som obserert økning i atmosfæren. Hva skyldes denne økningen?

  6. Man kan trøste seg med at 99.9 % av utslippene av CO2 skjer utenfor Norge. Hvis man teller med skogen blir tallet 99.95%.

    Det viktigste kommunene kan gjøre er å tilrettelegge for en tilpasning som tar høyde for hundreårshendelser i været, som flom, oversvømmelser, orkan og andre værfenomener. Som forøvrig ikke har noe med permanente klimaendringer å gjøre (jf Pjelke).

  7. «Det er også et poeng at ensidig elektrifisering av stadig flere funksjoner skaper en dårligere SAMFUNNSSIKKERHET ved at vår sårbarhet øker om nettet rammes av uønskede hendelser. Samtidig skaper nytt el-behov, bl.a fra unødvendig batteri-industri eller datasentre større utbygningsbehov for strømnettet. Det betaler du og jeg fra vår lommebok i form av høyere strømpris.» her bør vel høyere strømpris erstattes med høyere nettleie. Utbygging av strømnettet dekkes vel i dag gjennom nettleien.

Kommentarer er stengt.