Mandag starter COP29, det årlige klimamøtet hvor statlige delegasjoner styrer klimapolitikken, hvor tilkarringsindustrien sikrer seg nye penger, og hvor NGOene sprer hysteri og angst. Klimamålene har alltid vært absurde og uoppnåelige, men COP29 er ikke som de andre klimakirkemøtene, for i år har valget av President Trump helt malurt i begeret for de klimatroende. USA går 20.januar ut av FNs klimapanel.
Bakgrunn
Forrige møte, COP28, endte med et forsmedelig nederlag for vestlige lands klimapolitikere. Deres krav var at alle måtte fase ut fosssil energi, men siden store land utenfor vesten var klare på at dette var helt uakseptabelt, så ble resultatet en ullen formulering om nedfasing (se omtale her og her i Klimanytt) som Vesten kan selge hjemme som utfasing, mens Resten kan definere det som at de kan bruke opp alt de har eller kan kjøpe av kull, før de skalerer ned til gass om noen hundre år som de også kan bruke opp, og så videre. Resten av verden som fra 20.januar vil inkludere USA, skal prioritere økonomisk vekst.
COP29 handler om dine penger
Opprinnelig bestemte COP-kleptokratiet i 2009 at Vesten skulle betale Resten 100 milliarder USD årlig via det FN/IPCC-administerte «Green Climate Fund», dels for å dekke Restens klimatiltak og dels som erstatning for tidligere tiders syndige utslipp av Vestlig CO2. Dette målet ble ikke nådd før i 2022, og GCF har lenge vært plaget av skandaløs administrasjon og milliardbeløp som rett og slett blir borte. .
Denne pengestrømmen blir melket av grønne konsulenter både i og utenfor tilkarringsfondet GCF, og bruken av pengene var enda mer lukrativ fordi ingen av de involverte var interessert i innsyn og åpenhet. Robert Mugabes Zimbabwe var en av de første som fikk utbetaling, fordi klima hadde ødelagt det tidligere så veldrevne jordbruket i landet.
Vestlige land hadde vanskelig for å finne 100 milliarder USD/år, inntil løsningen ble funnet, ta bare pengene fra bistandsbudsjettene. Det førte til motkrav fra mottagerne om at klimapenger nå skulle kunne brukes på alt annet enn klima, fra luksusfly til diktatoren, til luksusshopping i Paris for diktatorkona og elskerinnene.
Nå utløper avtalen om 100 mrd/år ut på dato, og mottagerne av våre penger – fra mottagerland til grønne aktører i vesten – melder at «i mellomtida er behovet blitt dramatisk mye større». De ønsker seg derfor 1000 milliarder USD hvert år, eller aller helst adskillige flere hundre milliarder mer enn 1000. Det verserer dokumenter med minst tre ulike beløp, alle like urealistiske.
(nytt avsnitt, 11.nov kl 1800) Den nye avtalen som skal forhandle om for å legitimere pengeoverføringen fra folk flest i stadig fattigere Vestlige land til den stadig rikere overklassen i mottagerlandene heter NCQG: (New collective quantified goal on climate finance) eller med forvaltningens klimanytale «nytt kollektivt klimafinansieringsmål».
Når Vestlige ledere blir krevd for minst en femdobling av overføringene, med den tilhørende sjikanen fra klimaindustrien hvis man viser manglende entusiasme for å betale, så er det fristende å holde seg borte, noe de aller fleste toppledere nå gjøre. Klimaglitterati som Ursula von der Leyen og Justin Trudeau glimrer med sitt fravær, selv Barth Eide holder seg utrolig nok hjemme. Totalt bortkastet tid å dra til COP29 er holdningen overalt. Ingen penger hente i år, altså, derfor bare ca 32000 deltagere i Baku (ikke medregnet digitale deltagere).
USA forlater IPCC 20.januar
President Trump har allerede kunngjort at USA skal ut, og alle aktører (se her) regner med at pengestrømmen fra USA til GCF vil stanse, sammen med full stans i utbetalinger til USAs klimatilkarringsindustri, spesielt tiltak (elbilsubsidier/utslippkrav for vanlige biler) som av President Biden ble annonsert i loven «Inflation Reduction Act». Det blir full gass i USA for utvinning av olje og gass, og de tallrike sanksjonene mot Alaska som Biden innførte for å hindre delstaten i å produsere olje og gass vil bli reversert.
Det er i dag uklart om USA vil forlate IPCC på samme måte som i 2017 (med ett års løpetid), eller ved å gå ut av hele FNs klimarammeverk (UNFCCC), noe som skjer med øyeblikkelig virkning
Hvordan finne 1000 milliarder dollar hvert år?
Nettstedet til Klimatilkarringsindustriens hovedorgan i Norge, Energi og Klima, fokuserer her på hva COP29 handler om. Tilkarringen av dine og mine penger. Enkelt og greitt.
Før det for klimaindustrien sjokkerende USA-valget, var den noe urealistiske planen fra EU og USA under Biden/Harris at store land utenfor Vesten skulle tvinges til å bidra til GCF. Spesielt skulle de ha bestemt seg for at Kina må betale.
Imidlertid definerer Paris-avtalen alle land som enten Industriland eller som Klima-U-land, en status som er evigvarende og ikke kan endres ifølge Paris-avtalen. Sjansen for at Kina vil betale kan vi derfor regne som nær null, og det samme gjelder andre store land som India, Indonesia og Saudi-Arabia. Ingen av disse landene vil skyte seg selv i foten ved å la seg redefinere som betalende land, hverken med eller uten plikt til å betale for egne klimatiltak.
De 1000+ milliardene dollar må derfor finnes i Vesten, og med Trump som president blir det EU med haleheng (Norge, Canada, Australia, Japan etc) som alene skal betale. Men pengebeløp i denne størrelsen eksisterer ikke i det forgjeldede EU, spesielt ikke i dag hvor stadig større midler kanaliseres til den sulteforede forsvarsindustrien.
Fremdriften i planene for å finne disse pengene er nær null, sjokk og vantro preger nå en klimaindustri som fra før har null bakkekontakt. Dette kommer i tillegg til at ingen i klimaindustrien fra før hadde noen tro på at klimamålene kunne bli nådd. Vestlige klimapolitikere sitter derfor hjelpeløse og blir mer og mer redde når de leser sine egen klimapropaganda. Men utad agerer de stadig mer hysterisk, og skremmer egen befolkning med en klimakrise som ikke eksisterer.
COP-møtet er også i år avhengig av å få et resultat de i egen propaganda kan selge i Vesten som bevis på et vellykket COP-møte, slik at tilkarringen kan fortsette i flere år. I år er dette ekstremt vanskelig. Et mulig kompromiss er at nåværende avtale med 100 milliarder/år blir forlenget i 4 år, slik at man kan få USA tilbake i IPPC etter Trump.
Dette er en viktig – og ikke minst nødvendig – synliggjøring av en grådig, overnasjonal klimaindustri som er i ferd med å innhentes av realiteter som seriøse fagfolk har advart om i alle år:
– «Grønne» energiløsninger som skulle erstatte fossil energi er ikke i nærheten av å levere det verden trenger; de er dysfunksjonelle, ustabile, ulønnsomme, miljøskadelige og bryter sammen uten vedvarende og økende subsidieringer
– Det er fremdeles ikke påvist klimaavvik utenfor naturlig historisk variasjon, så derfor må det
a) pøses på med stadig mer «klimaforskning» som skal forsvare alarmismen med stadig nye konstruerte «krisefunn» som enda ikke er fullstendig falsifiserte, og
b) pøses på med stadig nye «grønne» utbygginger for å nå et punkt der det ikke nytter å snu, og folk må godta merkostnadene og miljøbelastningene, og politisk kjøres det videre på med
c) stadig større «klimakonferanser» for å vise verden hvor alvorlig «klimakrisen» er
– denne gangen kommer minst 80.000 (!!!) klimaopportunister flygende inn fra hele verden i strømmer av ekstrabookede jetfly, men hvem spør om «skamløse CO2-utslipp» her?!?
Men nå ser snart alle sammenbruddet komme:
Strategene bak klimabløffen kjenner det begynner å brenne under bena deres i takt med fattiggjøringen av de vestlige samfunnene. For COP29 er tegnene på dette nå tydelige:
– Vestens toppledere våger ikke lenger å bli personlig assosiert med klimabløffens skadevirkninger, jfr. at topplederne i de største industrilandene glimrer med sitt fravær ved COP29
– Valgskredet for Trump er et sjokk for klimapampene og en tydelig advarsel om at massene begynner å reagere handlekraftig på de selvskadende feilsatsingene som hovedårsak bak deres egen nyfattigdom og industriens konkurransesvekkelse mot de kullfyrte asiatiske giganter.
Det er så bra skrevet! Problemet er imidlertid at jeg blir like skremt av innholdet i dette innlegget som de frelste blir av uttalelsene til IPCC