Klimamodeller på sandgrunn
Økonomiske klimamodeller på sandgrunn
Forskere boltrer seg i et utall av ikke-validerte modeller for klimaendringer, fra årsak og effekter til skader og økonomi. Overensstemmelser med observasjoner og håndfast kunnskap er som oftest svært mangelfull. Like fullt er de medienes og politikernes favoritter – med stor fallhøyde når realistiske studier etter hvert vinner terreng.
Klimapolitikk er et spørsmål om kostnader i forhold til nytte. Kostnadene er høye, men forholdsvis godt kjente sammenlignet med nytten. For å estimere nytten må man finne ut hvilke fordeler og ulemper klimaendringene medfører. Dertil må oppvarmingen være menneskeskapt; hvis ikke har vi heller ikke muligheter til å gjøre noe med den.
Av Rögnvaldur Hannesson
professor em. Norges handelshøyskole,
styremedlem i Klimarealistene
Menneskeskapt eller ikke; den første tilnærming er å finne ut hvor store skader global oppvarming forårsaker. Økonomer har gjort mange forsøk på å estimere skadene. Utgangspunktet er et sett med temperatur eller/og nedbørsdata fra flest mulig land over flest mulig år som man forsøker å relatere til økonomiske størrelser, som oftest bruttonasjonalprodukt (BNP).
Nylig har Finbar Curtin og Matthew Burgess, to økonomer ved Universitetet i Wyoming, offentliggjort et manuskript som ennå ikke er publisert i et vitenskapelig tidsskrift («preprint»). Deres utgangspunkt er at estimater av mulige tap fra menneskeskapte klimaforandringer spriker voldsomt, alt fra et tap på 84% av verdens BNP til en gevinst på 359% for en oppvarming på 4-5 grader Celsius. Likevel er de tiltak som foreslås for å stoppe den globale oppvarming så omfattende at de truer grunnlaget for vår moderne sivilisasjon. Det kreves da, mildt sagt, et mer sikkert estimat av konsekvensene før vi legger ut på den galeien.
De to stiller det fundamentale spørsmål om klimaets virkning på størrelser som BNP overhode lar seg estimere. Deres konklusjon er ytterst pessimistisk: Det er komplett umulig med gjengse økonometriske metoder; denne sammenhengen er fundamentalt uforståelig («inscrutable» er det uttrykk de benytter). Grunnen er, enkelt sagt, at variasjoner som skyldes helt andre ting enn klima likevel tilskrives klima mens de virkelige årsaker blir ignorert. Dilemmaet er at de virkelige årsaker må bli utelatt for å ha noen variasjon igjen som klimamodellene kunne forklare.
Curtin og Burgess illustrerer sitt poeng med en grundig kritikk av tre innflytelsesrike artikler og viser at deres resultater er kritisk avhengige av noen få ekstreme observasjoner som har lite eller ingenting med klima og temperatur å gjøre. Her er noen oppsiktsvekkende resultater: Når seks av de mest ekstreme observasjonene i en av disse modellene ble fjernet og den statistiske analyse kjørt på nytt, ble effekten av temperaturøkning redusert med 25 %. Det hører da med til saken at i datasettene er det titusenvis av observasjoner.
I en annen modell forsvant 35% av klimavirkningene når ni ekstreme observasjoner ble fjernet fra datasettet. Ingen av disse observasjonene hadde noe med klima å gjøre. Det må sies å være behov for mer pålitelige resultater før man omkalfatrer verdens energisystem, alt på grunn av den globale oppvarmings angivelige effekter. Den tredje artikkelen fant at en temperaturstigning på én grad Celsius ville redusere BNP per capita i et vilkårlig land med 22 hhv. 34%. Tro det den som vil.
Denne artikkelen er for øvrig omtalt på Roger Pielkes blogg mandag 19. april under tittelen «The Paper That Breaks Climate Economics». Pielke opplyser at alle de tre artiklene som Curtin og Burgess tar for seg har hatt en stor innflytelse på hva regjeringer, sentralbanker og andre institusjoner har foretatt seg i klimapolitikken. Ett av disse papirene har Solomon Hsiang som medforfatter, men nettopp han var ett av sannhetsvitnene som stilte opp på Norges Banks vekkelsesmøte om klimapolitikk i fjor høst.
Konklusjon
De mer realistiske kostnadsmodellene vinner mer innpass og viser at klimapolitikken dreier seg om enorme kostnader for meget beskjedne effekter fra CO2-økning. Det er IPCCs feilaktige og mangedoblede følgeeffekter som hausses opp i mediene. Store kostnader til beskjeden nytte. Noen tar også med seg fordelene – som professor Richard Tol i et metastudium (2015) der han konkluderte at «verden blir et bedre sted å bo for fattig og rik innen en temperaturøkning på 2 grader Celsius.»
«Menneskeskapt eller ikke», skriver Hannesson. Nobelprisvinner i fysikk, prof. em. dr. John Clauser er klar på at det IKKE er noen menneskeskapte klimaendringer i et foredrag i år, se: https://www.youtube.com/watch?v=pYqQ_RGLhak
Rögnvaldur,
du peker her spesielt på de bristende ØKONOMISKE kalkylene, som igjen er avledet fra IPCCs klimamodeller med «klimakriserigget» output med forlengst falsifiserte sensitivitetsnivåer for CO2. Du viser her bl.a. til den respekterte Roger Pielke Jr. Roger Pielkes blogg mandag 19. april under tittelen «The Paper That Breaks Climate Economics». Både Pielke og andre peker nå fortjenstsfullt på at de mest «CO2-kokte» klimamodellene har hatt en stor (les: selvskadende) innflytelse på hva regjeringer, sentralbanker og andre institusjoner har foretatt seg i klimapolitikken.
Nå har Pielke Jr. også kommentert villfarelsene og overdrivelsene i selve input-grunnlaget for klimamodellene, ikke minst i den såkalte RCP8.5 med skyhøye CO2 sensitivitetsverdier som altfor lenge har fått villede media, politikere og aktivistgrupper om «klimakrise». Men tiden for mirakler var ennå ikke over:
IPCC vil ikke lenger vedstå seg disse forlengst falsifiserte overdrivelsene lenger, og har tatt den ut fra sine rapporteringer. Pielke skriver derfor at «fjerningen av RCP8.5 er den mest betydningsfulle utviklingen innen klimaforskning på flere tiår».
Det er flere som har registrert IPCCs innrømmelser her:
Gravejournalisten Chris Morrison i Daily Sceptic kommenterer f.eks. at «Aktivistiske klimaforskere, journalister og politikere som er besatte av Net Zero, er i sjokk etter en offisiell innrømmelse fra FNs klimapanel (IPCC) om at et sett med sentrale antakelser som fremmer en klimakrise siden 2011 er «usannsynlig». Det beryktede settet av alltid usannsynlige RCP8.5-antakelser som ble brukt i datamodeller som forsøkte å måle et umålbart klima, eksisterer ikke lenger. Siden rundt 2011 har disse «business as usual»-antakelsene ført til absurde påstander om fremtidig klimakatastrofe som har blitt slukt av journalister og politikere som nå har slukt seg selv.»
Pielke er like klar i sin tale om hva som har skjedd, sitat:
«What matters today is that the group with official responsibility for developing climate scenarios for the IPCC and broader research community has now admitted that the scenarios that have dominated climate research, assessment and policy during the past two cycles of the IPCC assessment process are implausible. They describe impossible futures.»
WUWT omtaler denne viktige saken her:
https://wattsupwiththat.com/2026/05/05/ipcc-admits-apocalyptic-climate-scenarios-are-implausible-meaning-most-media-scare-stories-over-last-15-years-are-officially-junk/
Tack för ett bra inlägg! Några synpunkter;
•Inlägget anger ‘den förste tilnärming er å finne ut hvor store skader global oppvarming forårsaker’. Det finns inget fenomen som ‘global uppvärmning’. Det är endast en statistisk anomali. Det finns endast över tid lokal uppvärmning resp nedkylning inom naturliga klimatzoner.
•Frågan om klimatets effekt på storheter som BNP är egentligen feldefinierat från grunden. Den angivna orsaksbeskrivningen i inläggets analys utifrån ekonometriska metoder visar naturligtvis rätt. Samma slutsats kan dras från ‘sunt förnuft’ enligt min uppfattning. Klimatmodeller kan inget förklara. Dessas utgångspunkter är från grunden felaktiga. Orsaken stavas GCM, vilket enkel tolkning av Lorentz från 1960-talet argumentation kring väder som en funktion av icke-linjära differentialekvationer klargör.
•Betr. ‘extremobservationerna’ kan vi referera till astrofysisk forskning för ca 25 år sedan utförd av Dr. Theodor Landscheidt. Han konstaterade att minst 20 av de 24, av NOAA identifierade under 1900-talet främsta extremväderhändelserna, omfattande torkor, översvämningar, orkaner, extrem El Nino mm., entydigt statistiskt bortom slumpen var korrelerade till bestämda positioner i det angulära momentums förändring, som för alltid är förknippat med solens rörelse kring solsystemets barycenter. Denna korrelation måste betyda kausalitet, eftersom ingen forskare hittills kunnat, med samma statistiska signifikans kunnat korrelera skeendena med annan eller andra astro-/geofysiska orsaker. Min egen värdering att ingen forskare kommer att kunna påvisa något entydigt plausibelt alternativ.
• Korrekt är det att ‘den regelbaserade klimatordningens hypoteser’ är orsakade av IPCCs felaktiga modeller, i sin tur medvetet härledda från fysikaliska feltolkningar m.h.t. växthusgaseffekter.
Orsakerna härtill är endast politiska i alla hänseende.
Eksempel på pluss:
I de siste 60 år er det stadig satt rekord i matproduksjon takket være økt temperatur, øking i plantenæringen CO2 med over 30 %, mer bruk av kunstgjødsel og plantevernmidler samt jordbruksrevolusjonen til professor Norman Borlaug.
Bare CO2 øking alene har hatt en verdi for matproduksjon på mer enn 3 tusen milliarder USD de siste 50 år (Craig Idso, Ph.D., CO2 Science, for ca. 10 år siden).
Minus: Ettersom klimaendringene IKKE er menneskeskapte så må dette settes til null.