Stortingets har arrangert høring om den nye loven som skal binde Norge til tiltak om mindre utslipp av CO2. En politisk lov som er tenkt vedtatt uten realitetsvurdering av tiltakene og med milliarder som ikke er kostnadsvurdert.
Bare en drøy halvtimes besøk på den dagslange høringa med 79 organisasjoner, ga tydelig inntrykk av at dette for det første var som et symbolsk politisk pliktløp uten realitet og en fest for å karre til seg mest mulig av statens innkrevde skatter. En dans rundt statens honningkrukke.
Av Ove Bengt Berg
Mandag 12. mai hadde Stortingets energi- og miljøkomite kalt inn til høring, og hele 79 organisasjoner hadde etter søknad fått 3 minutter hver seg til å legge fram sitt syn på den nye loven. Høringen gjaldt Klimamelding 2035 – på vei mot lavutslippssamfunnet, Endringer i klimakvoteloven/nytt klimakvotesystem og endringer i klimaloven/klimamål for 2035.
Den framtidige politikken for tiår framover skal nå hastevedtas før valget for at det nye Stortinget ikke så lett skal få omgjøre politikken. Klimamålene med null utslipp i 2050 kalles klimaloven. Den er bindende for staten. Skal politikken endres, må den gjøre det ved at Stortinget opphever loven. Eller alle klimaorganisasjonene kan gå til rettssaker, og det får de statsstøtte til, for å omgjøre loven.
Det begynte kl 09.30 med de fire store, NHO Næringslivets Hovedorganisasjon, Norsk Industri, LO og KS (Kommunesektorens organisasjon). Seinere kom alle slags næringslivsorganisasjoner, fagforbund, klimaaktivistene Bellona, Zero, Naturvernforbundet, Framtiden i våre hender, Regnskogsfondet, Verdens Naturfond og Norges Sjøoffisersforbund. Og Statnett. Men ikke Extinction Rebellion (de kom kanskje ikke gjennom sikkerhetskontrollen?) og heller ikke Equinor. Ikke før nærmere kl 18 var høringa slutt.
Statlig honningkrukke
En kan lure på hva organisasjonene fikk ut av dette. Mange av dem som var der har fri adgang til mediene for å legge fram sítt syn, og vil vanligvis når de ønsker det få adgang til å møte de styrende partiene og regjeringsapparatet til eget møte. Når de mener at sine interesser er truet eller at de ikke får de pengene fra staten som de vil ha.
Bare det vesle som kunne høres i løpet av en drøy halvtime ga tydelig inntrykk av at høringen var en kamp om å karre til seg mest mulig skattepenger. Det grønne skiftet dreier seg jo om hundrevis av milliarder for flere tiår framover. Det grønne skiftet er som en ny viktig næringsgrein som utvikler en omfattende statskapitalisme i Norge styrt av mektige oligarker.
Klimarealistene meldte seg også på,
og skrev et to siders søknadsskriv. Alle som ville si noe på høringa måtte skrive inntil to sider for å få mulighet til å komme og si sin mening. Klimarealistene er en organisasjon som svært mange av landets mektigste ikke ønsker skal eksistere og som skal ignoreres mest mulig i demokratiets og ytringsfrihetens navn. Så det var som et slags gjennombrudd at Klimarealistene fikk lov til å være med i det «gode» selskapet og fremme sine synspunkter.
Det var styreleder Olav Martin Kvalheim som representerte Klimarealistene på høringen. Tre minutters innlegg er veldig kort, så han kunne ikke gjenta hva som stod i det tosiders innlegget. Han konsentrerte seg om ett punkt, nemlig forslaget om å ta med skogen i Norges CO2-regnskap. Det er i samsvar med EUs tilråding og vil føre til at samfunnsskader og kostnader ved fanging av CO2 vil bli mindre belastende i Norge.
I spørrerunden fra komitemedlemmene stilte Fremskrittpartiets representant Marius Aron Nilsen spørsmål til Kvalheim om kostnadsestimatet til Klimarealistene for de nye klimamålene. Det forklarte Kvalheim tydelig.
Innleggene kan høres her. Kvalheims innlegg kan sees fra 46.40 og svar på spørsmål fra Nilsen i FrP om kostnadsestimatet på 10-21 milliarder for de nye klimamålene er fra tidspunktet 1.11.25.
Næringslivets NOX-Fond ville ha penger.
De har utvidet arbeidet til meningsløs fangst av CO2 til mange milliarder kroner.
Men det var også dem som var bekymra for følgene av det grønne skiftet:
Maskinentreprenørenes Forbund sa at de generelt slutta seg til grunnlaget for og målene til det grønne skiftet, men også at elektriske maskiner i dag var altfor dyre til å kunne kjøpes. De elektriske maskinene kunne koste opp til tre ganger mer enn de dieseldrevne. Så de oppfordra til at tempoet ikke ble raskere enn det ville bli økonomisk mulig å skifte ut maskinparken uten å måtte legge ned bedriftene.
Norsk Gartnerforbund var redd for et forbud mot å bruke produsert CO2 i drivhusene. Det ville ta knekken på all drivhusproduksjon.
Og: Tok NHO Mat og Drikke, som var der tidligere på dagen, opp at det ikke måtte komme forbud mot CO2 i øl og brus?
Hundretalls milliarder for 1-2 tusendels grad i 2100
Det Norge skal arbeide for vil i beste fall kunne føre til en nedgang i gjennomsnittstemperaturen på hele jordkloden i år 2100 på inntil to tusendels grader. Hvorfor brukes så mye penger på dette?
Det snakkes om Parisavtalen. Det er en avtale som de land som er med i den, har vedtatt å redusere sine CO2-utslipp med, individuelt for hvert land. Nå er det bare med land som representerer ca 14 prosent av verdens totale utslipp som vil redusere noe som helst utslipp. Av de 14 prosentene står EU for sju prosent av verdens utslipp. Norges utslipp til atmosfæren kan knapt registreres. Heller ikke tiltakene. Derimot vil utgiftene bli betydelig tyngende for innbyggerne framover.
Framhevet bilde:
Fra høringen i Stortinget.
Foto: OBB
Oppdatert 16.05.2025 kl 10.00 med utvidelsen
av NOx-fondets arbeid til CO2.
Svært mangelfull dekning av saken i media, så veldig bra av Klimarealistene å legge ut dette referatet fra høringen. Takk for det!
Hovedinntrykket er, ikke uventet, at sørgelig få synes å våge å stå opp mot selvskadingen i norsk klimapolitikk. Jfr. bl.a. den håpløse Melkøyautviklingen der stortingspartiene fortsetter å bedrive stollek i stedet for å ta ansvar for en energipolitisk prosess fullstendig ute av kontroll – med NEGATIV MILJØGEVINST.
Men tross alt bra at noen få av de hørte påpekte hvor mye dagens rådende klimapolitikk belaster viktige samfunnsområder og energiteknisk infrastruktur uten påviselig miljøgevinst.
Og bra at Kvalheim fokuserte på det helt sentrale spørsmålet om hvorfor Norge ikke tilslutter seg resten av EU med å regne skogen inn i CO2-regnskapet. Dessverre har svaret alt annet enn med reelle klimaforhold å gjøre. Heldigvis, som all dysfunksjonell posering som ikke tåler samfunnsøkomiens lys over tid – EU-landene har skjønt dette for lenge siden – vil denne poseringen måtte forlates og ryddes opp i også her hjemme etter hvert som vår statskasse blør stadig mer: Ser vi tegn til at Stoltenberg begynner å mumle litt i bakgrunnen om dette nå?