Klimarealistenes høringsinnspill

Høringsinnspill fra Klimarealistene til Meld. St. 25 (2024–2025) Melding til Stortinget

Sammen med klimameldingen har Regjeringen lagt frem et lovforslag om en skjerping av de norske klimamålene der man foreslår å kutte CO₂-utslipp med 70 – 75% i 2035 i forhold til nivået i 1990. Gjeldende mål for er reduksjon på 55% pr. 2030.

Regjeringen oppgir selv merkostnaden for denne innskjerpelsen til 10 – 21 milliarder kroner for femårsperioden 2030 – 2035, men sier at dette estimatet er meget usikkert (Klimameldingen s. 205). Det er all grunn til å to at estimatet heller er for lavt enn for høyt.

Det er ikke krav i Parisavtalen om å melde inn forsterkede krav, og vi mener at man heller bør gå motsatt vei og redusere de nasjonale ambisjonene i klimapolitikken. Dette kan de facto gjøres ved å regne inn skogens netto-opptak av CO₂ i klimaregnskapet slik EU gjør. I 2022 var netto-opptak i norske skoger 18.1 MtCO2e (Megatonn CO₂-ekvivalenter). Det utgjorde 37% av utslippet det året. Bidraget er beregnet å øke til ca. 35 MtCO₂e i 2035 for så å falle til knapt 30 MtCO₂e i 2040, for deretter igjen stige til drøyt 40 MtCO₂e på slutten av dette århundre. Peter Holmgren som har gjort disse estimatene (Past and future climate effects of the Norwegian and Swedish forest-based sector, 2024), har omfattende ekspertise innen internasjonalt arbeid med skog, miljø og klima, inkludert ledelse av det internasjonale skogforskningsorganet Center for International Forestry Research (CIFOR) og FNs Food and Agriculture Organization (FAO) skogressursutviklingsprogram, og han koordinerte hele FAOs arbeid relatert til klimaendringer.

Netto-opptak i norske skoger vil i 2035 dekke ca. 80% av nåværende norske utslipp og 90% mot slutten av dette århundre. Det finnes ingen argumenter for ikke å regne dette inn i vårt klimaregnskap og, det er dette, som bør være regjeringens og Stortingets prioritering når klimamålene nå skal diskuteres i Stortinget. Norges nåværende avtale om skog med EU utløper i 2030 så dette er en gyllen sjanse for å redde seg inn på trygg grunn uten å bryte med regelverket i Parisavtalen.

Følgende fakta taler også for å ikke melde inn forsterkede klimamål:

1. Norske klimagassutslipp er så ubetydelige at de ikke har noen som helst innvirkning på klimaet. Noen tall kan illustrere dette. I 2023 utgjorde våre utslipp kun 0.1% av globale utslipp. Den relative andelen er fallende pga at alle land, bortsett fra EU/EØS, Storbritannia og en håndfull andre vestlig orienterte land, øker sine utslipp (List of countries by carbon dioxide emissions – Wikipedia). Norge har per dags dato CO₂-utslipp per innbygger på samme nivå som Tyskland. Begge ligger godt under Kinas utslipp per innbygger. Kina har ca. 300 ganger så stor befolkning som Norges så norske CO₂-kutt har ingen effekt på klima, men skader kun egen befolkning og næringsliv. Dette strider mot Klimalovens § 6, som forventer en estimert klimaeffekt som er større enn null.
   
2. Gitt da at klimaet er truet av utslipp av klimagasser, kan man hevde at vi er moralsk forpliktet til å være med på en dugnad for å redde verdens klima. Men det er ingen slik dugnad på gang. Utslippene av CO₂ øker år etter år, med unntak for år med lavkonjunktur som finanskrisen i 2009 og koronaepidemien i 2020. Utslippene domineres av de såkalte utviklingslandene, og da med Kina i første rekke med 34% i 2023. Disse landene har helt andre prioriteringer enn landene i Europa, som er de viktigste pådriverne i klimapolitikken. Etter at USA forlot Parisavtalen, kommer mer enn 85% av CO₂-utslippene fra land som ikke underlagt avtaler om kutt i Parisavtalen. Det er kun EU/EØS, Storbritannia, Sveits og noen få vestlig orienterte land utenfor Europa som Canada, Australia, New Zealand, Sør-Korea og Japan som har meldt inn mål om CO₂-kutt, men disse kuttene oppveies mange ganger av økningen fra resten av verden.
   
3. Forslaget om innskjerping av de norske klimamålene synes å stå i forbindelse med målet om Net Zero 2050. Dette motiveres med at FNs Klimapanel i sin sjette rapport fastslår at «de globale kostnadene ved å redusere utslippene i tråd med Parisavtalens temperaturmål (1,5 grader) vil være lavere enn kostnadene for verden ved ikke å redusere utslippene» (Klimameldingen, s. 203). Det er all grunn til å trekke dette i tvil. I Klimapanelets sjette rapport, fra arbeidsgruppe tre som beskjeftiger seg med tiltak mot klimautslipp, fremgår det med all tydelighet at mange velferdsindikatorer kommer dårligere ut ved Net Zero 2050 (1,5-graders målet) enn ved å la være å forsøke å oppnå det målet. Ved Net Zero 2050 blir matvareprisene høyere, en større andel av verdens befolkning står i fare for å rammes av sult, og en større andel av verdens befolkning vil måtte lage sin mat innendørs over åpen ild med medfølgende risiko for tidlig død p.g.a. lungesykdommer (IPCC WG III Report, 2022, Chapter 3, Fig. 3.8 p. 370).
   
   Det er også laget flere modeller som sammenligner resultatene med og uten Net Zero 2050. Disse ble nylig sammenfattet av klimaøkonomen Richard Tol (Costs and benefits of the Paris climate targets, Climate Change Economics 14(4), special issue on Net Zero 2050). Hans konklusjon er at kostnadene sannsynligvis kommer å bli større enn nytten, at nytten er meget usikker mens kostnadene er mindre usikre, og at det er ekstrem variasjon mellom ulike studier. Det siste forteller oss at ingen vet om Net Zero 2050 har noe for seg eller ikke, men verden er uansett ikke på vei dit.
   
4. Klimameldingen (s. 169) understreker at verdens «matsystem» er en viktig kilde til utslipp av klimagasser og at disse må reduseres for at Net Zero 2050 skal oppnås. Dette er også tilfellet i Norge. Det blir nevnt at produksjonssystemet (maskiner, bygninger, traktorer) må over til CO₂-frie løsninger, men at dette vil ikke være nok; selve produksjonen og forbruket må også vris over til mindre CO₂-intensive produkter. Det betyr mindre rødt kjøtt (storfe, sau) og mer plantebasert mat. Det sies lite om hva som man har tenkt å gjøre med dette. Skal bøndene penses over i annen type produksjon via selektiv støtte og forbrukerne over til mindre foretrukne valg gjennom avgifter eller direkte påbud? Det nevnes at staten har betydelig makt gjennom sine innkjøp av matvarer. Det er grunn til å tro at norske forbrukere og sågar bøndene vil ha seg frabedt denne type overformynderi uten nytte.
   
5. Et av virkemidlene til å redusere utslippene i Norge er høyere CO₂-avgift. På side 107 i Klimameldingen omtales en analyse fra SSB om virkningene av høyere CO₂ avgift. Det er påfallende hvor liten virkning på utslippene dette har. Om avgiften heves fra 1405 kr. pr. tonn (nivået i 2025) til 4000 kr., som er nesten en tredobling, ville virkningen på utslippene bli en beskjeden reduksjon på 1,6%!