IPCCs klimateori – svikt på sentrale punkter

Støtt oss ved å dele:

Klimanytt 118, av Ole Henrik Ellestad

Per Arne Bjørkum skriver i Aftenposten 19.8 at IPCCs klimateori har visse trekk felles med kvasiteori, og etterlyste fokus på de kritiske deler av Klimapanelets teori om drivhuseffekten. Siden Aftenposten ikke ønsker å formidle slike fakta til sine lesere, så kommer faktaene her.

Bjørkum viser til Karl Poppers prinsipp om at holdbare teorier må formuleres slik at de kan forkastes ved testing og observasjoner. Rasmus Benestad, Reidar Lund, Bjørn H. Samset og filosof Arne Solli Sal unngår dette hovedpoenget i sine tilsvar. De omtaler ulike sider ved teorien, som virker tilforlatelige og støttende uten å omtale de viktigste, kritiske faktorer som svekker teorien. Slik sett bekrefter de at Bjørkum har rett i sitt hovedanliggende.

Begrepene nødvendige og tilstrekkelige betingelser er viktige vitenskapskriterier. Det er en mengde faktorer som påvirker temperaturen på jorden. Skal CO2-økningen være en så dominerende faktor som IPCC hevder, er det nødvendig at temperaturen (i populærvitenskapelige formuleringer) følger CO2-variasjonene. Et tilstrekkelig bevis må i tillegg vise at ingen andre relevante faktorer gir samme påvirkning.

CO2 kan ikke ha noen dominerende effekt
Siste århundres store klimatolog Hubert Lamb hevdet til sin død i 1997 at CO2 ikke kunne ha en dominerende effekt, fordi temperaturen går opp uten CO2-endringer, og den går ned selv om CO2 øker. Et sammenfall i perioden 1980-2000 er langt fra tilstrekkelig. Historiske data og utflating av klodens middeltemperatur siste 19 år bekrefter dette. En rekke målinger viser at først øker temperaturen og deretter CO2, og det mest interessante – når CO2 har økt og skulle «kontrollert» temperaturen, så avtar temperaturen først, med påfølgende reduksjon av CO2.

Ifølge IPCCs teori skal økt CO2-mengde medføre en temperaturøkning høyt oppe i troposfæren over tropene (hot spot). Den observeres ikke, hverken med satellittmålinger eller værballonger. Her er ikke engang en nødvendig betingelse fra deres egen teori oppfylt. Temperaturøkningen skal være mest markant ved begge polene. I Antarktis er det blitt litt kaldere og rekordmye hav-is siste 30 år, så her er heller ikke den nødvendige betingelsen oppfylt. Det er den i Arktis. Men oppvarmingen der har høyst sannsynlig sammenheng med endringer i Golfstrømmen og strømmen via Beringstredet inn i Polhavet, slik målinger viser. Og områdene rundt Grønland har temperaturer delvis i motfase med øvrige Arktis. Så her er det intet tilstrekkelig bevis.

Vanndampen er den viktigste drivhusgassen
CO2 er en svak drivhusgass sammenlignet med vanndamp, som også danner skyer med mye større effekt enn CO2. IPCC legger til grunn at økt temperatur gir mer vanndamp, som skal stå for mesteparten av temperaturøkning. Men i de betydningsfulle deler av atmosfæren måles (værballonger og satellitt) mindre vanndamp, så her er selv ikke en nødvendig betingelse oppfylt. Vanndampen svekker faktisk effekten av CO2.

IPCCs teori for økning i drivhuseffekten tilfredsstiller ikke de nødvendige og tilstrekkelige betingelsene på helt sentrale områder. Drivhuseffekten er programmert inn i modellene med overdreven effekt. Modellene er ikke bare et hjelpemiddel for forskerne, slik Samset omtaler, men legges til grunn for politiske beslutninger, til tross for at de er uegnet for prognoser.

Falsifisert teori
Teorien om en betydelig effekt fra økning av CO2 kan således falsifiseres ved at teorien svikter på essensielle punkter. IPCCs teori er således ikke «nesten like sikker som gravitasjonskraften», slik Benestad hevder. En slik sammenlikning med en av de aksepterte, basale naturkreftene viser villigheten til feilaktig fremstilling fremfor vitenskap, for å overbevise lekfolk.

 

Støtt oss ved å dele:

4 kommentarer

  1. Fra Vostock prøvene har vi dokumeterte tabeller over temperatur/CO2 og Metan variasjoner de siste 740 000 år.
    Grafene viser at disse svingningene følges ad i perioden.
    Setter man inn en loddrett strek i grafen ved vendepunktene ser man at det ALLTID er temperaturen som endres først.
    Så følger CO2 og så Metan.
    Ved Bjerknes Center for Climate Researc i Bergen har de så synkronisert disse tabellene og funnet at temperatur ALLTID endres først, CO2 ca 600 år etterpå og Metan ca 900 år etterpå.

    Det betyr at fall i temperatur Alltid i denne perioden starter med relativt høyt og stigende CO2 nivåe.
    Og alle temperaturøkninger starter ALLTID med lavt og synkende CO2 nivå.
    Det betyr at CO2 ikke har fysiske egenskaper til å påvirke temperaturen.
    Om det nå av andre årsaker oppstår et annet forløp endrer ikke det CO2 s fysiske egenskaper.
    En helt grei og vitenskapelig dokumentert falsifisering av CO2 som klimagass.
    Andre hypoteser uten rot i virkeligheta blir jo en håpløs skyggedebatt.
    Uten relevans da denne dokumentasjonen viser at CO2 ikke påvirker klima.
    Jarle Solli Klimasystematiker.

  2. Takk til Trond V. og Stein B.for annonsedonasjon som hjelper oss å nå mange flere personer med nyttige klimafakta.

  3. Og det var T før CO2 som verdens ledende klimatolog for noen tiår siden,Hubert Lamb, hadde fulgt med på i historiske tider og detaljert i de siste 200 år. Dette er i seg selv det viktigste argument som bestrider vitenskapelig sett CO2s dominerende betydning (knfr Popper). Manglende «Hot spot» er bare noe som bekrefter at viktige faktorer i IPCCs egen teori ikke observeres/oppfylles. Det samme for Antarktis som skulle blitt varmere. Redusert vanndamp i de betydningsfulle lag viser jo at deres positive forsterkningseffekt kun er en ren og skjær påstand uten støtte i observasjoner. I realiteten er dette en konstruksjon for å få alle elementer til å følge en kurve formet primært av naturlige variasjoner. I utgangspunktet: hva skal til for at all oppvarming skal kunne forklares med økte drivhusgasser. Da trenger man vanndamp på samme måte som vulkaner og aerosoler kan benyttes til avkjøling når det trengs. Og de er jo ikke målt, men kan tøyes til egnet nivå – bevisst eller ubevisst. Popperfilosofien ville derimot raskt formulert alternative hypoteser – med primært naturlige endringer og muligens noe bidrag fra CO2. At det er varmere i Arktis er jo forklart med de nye målingene i Polhavet med innstrømning av varmere vann. Og det følger jo veldokumenterte naturlige variasjoner.

    • Et økt lavt skydekke vil også gi mer nedbør , mindre temperaturforskjell mellom dag og natt og føre til mer snø som ligger lenger og virker avkjølende. Dersom dette legges til den direkte temperatureffekten av lav solaktivitet, kan det være tilstrekkelig til å forklare et kommende Maunder minimum?

Kommentarer er stengt.