Klimaloven kommer til å bli en viktig lov som vil få store økonomiske og sosiale konsekvenser. Den kommer til å bli vedtatt i det alle kritiske innvendinger vil bli avvist med nær enstemmig oppslutning i Stortinget. Og den vil bli gjennomført uten konsekvensvurering av de mange foreslåtte tiltakene.
Klimaeealistene har avgitt sin uttalelse, og den ligger ute på denne nettsiden under tittel Skogens CO2-opptak er en nøkkelfaktor.
Av de øvrige 200 høringsuttalelsene ble Øystein Sjølie sin Avvikl klimaloven lagt ut 13. januar i år. Det vil bli lagt ut en del av høringsuttalelsene etter hvert, også fra organisasjonene som mest lojale til regjeringen og det overveldende stortingsflertallet. Nå legges høringsuttalelsen fra Industri- og Næringspartiet ut.
Red. Klimarealistene.com
Kjell Erik Eilertsen, talsperson for
Energi i Næring Industri og Næringspartiet
Klimaloven bør avvikles i sin helhet. Å lovfeste Norges utslippsmål som ikke er konsekvensutredet, gjør Norge sårbar. Det vil ha samme effekt som å gi Parisavtalen en bilateral sanksjonsmyndighet over Norge. Parisavtalen har ingen slik sanksjonsmyndighet i dag, ettersom landenes innmeldte mål eller mangel på sådanne, er basert på frivillighet, og ut fra egne forutsetninger og preferanser.
Dagens utslippsmål om 55 prosent reduksjon fra 1990-nivå innen 2030, og det som regjeringen legger opp til for 2035, er urealistisk og skadelig dersom det realiseres. Det viser fremfor alt at regjeringen har gått langt forbi det som er Norges forutsetninger.
Norge har ved siden av Island, verdens minst utslippsintensive økonomi. Men regjering og storting har forpliktet nasjonen til verdens mest ambisiøse utslippskutt.
De har forpliktet Norge til den samme prosentvise utslippsreduksjonen som europeiske land som i 1990 i stor utstrekning baserte sin kraftproduksjon på kull, men som har redusert bruken av kull ved hjelp av gass fra Norge.
Norges utgangspunkt i 1990 med vannkraft, var diametralt motsatt av alle land vi sammenligner oss med, med unntak av Island, og til dels Sverige.
At denne og forrige regjering, samt stortinget opererer med de samme prosentvise utslippsreduksjoner som land som hadde kullkraft i 1990, beror på en logikksvikt som allerede koster Norge dyrt.
NNorges CO2-utslipp har hovedsakelig tre kilder.
- Transportsektoren. Norge er et langstrakt land som gjør transportsektoren vital for vår konkurranseevne og vår livskvalitet med spredt bosetning der hele landet tas i bruk.
Eksempelvis er avstanden mellom Oslo og Bergen mer enn 46 mil og tar vel 7 timer med bil, og passerer 1250 m over havet på det høyeste.
Til sammenligning er avstanden mellom København og Esbjerg 30 mil, men tar vel tre timer på flat mark. Det samme gjelder strekningen mellom Stockholm og Gøteborg som er lik avstanden Oslo-Bergen, men tar kun fem timer. For ikke å glemme transporten fra Sandnessjøen til Svinesund på over 100 mil, over både Saltfjellet og Dovre.
Ikke overraskende er Norge et land der man tar fly mellom de største byene, og ikke minst i Nord-Norge. - Gasskraftproduksjon på sokkelen. Norge startet eksporten av rørgass i 1977. Norsk gass har bidratt til å skyve kull ut av den europeiske energimiksen, og har dermed halvert CO2-utslippene kWh for kWh. Gassen fra Ormen Lange-feltet har vært avgjørende for at Storbritannia har avviklet kullkraften. Uten norsk gass ville EU/UK ha måttet benytte kull eller LNG med omtrent de samme utslippene som for kull, i næringskjeden. Uten norsk gass ville utslippene i EU/UK vært minst 330 millioner tonn høyere hvert år enn de er i dag. Ergo er Norge gjennom gasseksporten, EUs og UKs største leverandør av utslippskutt, uten at vi får betalt gjennom kvotemarkedet.
Det er også verdt å legge til at Norge står for om lag to prosent av verdens olje- og gassproduksjon, men besitter en halv prosent av verdens påviste reserver. Utslippene pr. produsert enhet i Norge ligger på 1/20 av gjennomsnittet i verden. - Prosessundustrien. Norge har, grunnet rikelig tilgang på stabil og ren vannkraft, en stor og verdensledende prosessindustri, regnet pr. innbygger, den største i verden. Denne prosessindustrien forbruker naturgass til bl.a. ammoniakkproduksjon. Og metallindustrien bruker kull og koks som reduksjonsmiddel i fremstillingen av viktige industrimetaller som aluminium og silisium. I sum er likevel utslippene fra denne industrien lav sammenlignet med tilsvarende i andre land ettersom kraftkilden er utslippsfri vannkraft.
Den populistiske måten å kutte disse utslippene på er å konsentrere befolkningen på noen få sentra, avvikle olje- og gassindustrien og flagge ut den kraftkrevende prosessindustrien. Konsekvensene av det vil i sum øke utslippene globalt og gjøre Norge til et fattig land. Det ville også vært en gavepakke til land som Russland og Saudi Arabia.
Energiforbruket i Norge er høyt pr. innbygger, grunnet ovennevnte faktorer, samt at Norge, sammen med Finland og Island, har verdens nordligste befolkningstyngdepunkt.
Norges energiforbruk er likevel verdens nest minst utslippsintensive etter Island, ettersom Norge i stor grad har gjennomført det grønne skiftet som begynte med utbyggingen av vannkraften på slutten av 1800-tallet, som igjen ga grunnlaget for prosessindustri og spredt bosetting.
I 2023 sto Norge for 0,9 promille av verdens CO2-utslipp. Dette kan reduseres til omtrent null ved å samle befolkningen i noen få sentra, slutte å være EUs og UKs største leverandør av utslippskutt, flagge ut prosessindustrien og leve av krafteksport. Dette er opplagt ikke veien å gå.
Til sammenligning står EU og UK for 7,4 prosent av verdens utslipp – 82 ganger Norges. OECD-landene står for 30 prosent av CO2-utslippene og er på en avtagende trend, mens landene utenfor OECD står for 70 prosent av utslippene og øker. Land utenfor OECD har i et 60 årsperspektiv passert OECD-landene i akkumulerte CO2-utslipp, med god margin.
Kina alene økte sine CO2-utslipp i 2023, fra hydrokarboner, med mer enn 700 millioner tonn. Det tilsvarer 20 ganger Norges totale utslipp fra tilsvarende. Kina økte sitt kullforbruk med 4,7 prosent i 2023. Siden Parisavtalen har Kina akselerert kullforbruket og ligger 14,4 prosent høyere enn i 2015. Kina har aldri brukt mer kull enn i 2023 og de kommer til å øke frem mot 2030. I landene utenfor OECD samlet sett er bildet enda mer dramatisk. Disse landene har økt sitt kullforbruk med hele 18,7 prosent siden Parisavtalen.
Norges klimamål for 2030 er helt urealistiske. Ettersom Norge ved siden av Island har verdens minst utslippsintensive økonomi, er også Norge og Island landene det er dyrest å foreta utslippskutt i. De lavthengende fruktene er høstet. Norge sørger for utslippskutt i våre naboland gjennom gass- og krafteksporten tilsvarende omtrent ti ganger våre egne utslipp. Hadde resten av verden vært i nærheten av Norge hva gjelder utslippsintensivitet, ville hele klimadebatten vært over.
Å binde seg til enda mer ambisiøse og desto mer urealistiske mål, og at på til lovfeste dem, er å lovfeste en økonomisk, sosial, kulturell og politisk nedtur vi aldri har sett maken til i fredstid.
Det Norge burde gjøre er følgende:
Inkludere netto CO2-opptak i skog, slik andre land gjør.
Inkludere CO2-opptak ved bruk av sement, ikke bare utslipp ved produksjon
Ved å inkludere dette i regnskapet ville vi allerede ha nådd 2030-målet.
Videre burde det innføres lovforbud mot klimapolitisk kraftsløseri, herunder videre elektrifisering av olje- og gassvirksomheten, produksjon av grønt hydrogen som er ekstremt ressurskrevende, offentlig pengebruk på karbonfangst og lagring, og elektrifisering av tungtransport og fergetrafikk. Forutsetningen for dette sløseriet – CO2-avgiften, må reduseres eller fjernes helt.
Det klimapolitiske kraftsløseriet har skapt et politisk drevet behov for mer kraft, som har lagt grunnlag for ikke bærekraftige virksomheter som tjener noen få, men der regningen sendes til fellesskapet. Slik virksomhet har fått den fortjente betegnelsen «tilkarringsindustri», der det mest graverende eksempelet er offentlig milliardsløseri på havvind.
Uten klimapolitisk kraftsløseri vil det ikke være behov for vindkraft i Norge, og det bør snart komme en erkjennelse om at solkraft ikke egner seg på våre breddegrader, og dermed ikke er en offentlig oppgave å finansiere. Fremtidig økning av kraftbehovet bør møtes med kjernekraft.
Norge bør satse på mer direkte bruk av gass til oppvarming, med Hammerfest som pilot, og bygge gassrørledning fra Vestlandet til Grenland. Dette vil frigjøre elektrisk kraft som kan brukes mer formålstjenlig og ikke minst redusere utslipp.
Til slutt er det verdt å merke seg hva IPCC skrev om «klimakrise» i den siste hovedrapporten AR6. Begrepet «climate crisis» opptrer en gang i den mer enn 3000 siders rapporten, i et delkapittel om medienes overdrivelser om klimaendringer. Der omtales også andre gloser som vi kjenner igjen fra mediene. Medienes sensasjonshungrige beskrivelser og begrepsbruk bør aldri danne grunnlag for politikk. Da er vi på ville veier.