Ikke økende klimaskader
— olje uunnværlig.

Drømmen til noen klimaalarmister og de som håver inn penger fra staten på skremslene, er at forsikringsselskapene skal hjelpe dem til å innføre klimadiktaturet. Ved at forsikringsselskapene sier at alt som kan tenkes å føre til klimaskader, det vil vi ikke forsikre, og dermed at slike tiltak ikke blir gjennomført. Det er liten grunn til å tro at MDGs Jens Ulltveit-Moe og hans hjelpere har skutt gullfuglen med det politiske grepet. Det går fram av dette motinnlegget:

Som vanlig hver sommer de siste årene er det høykonjunktur i mediene for katastrofemeldinger om klimaendringer med særlig vekt på hetebølger. Dette har vi omtalt i flere tidligere artikler. En variant av disse fortellingene viser et innlegg av Jens Ulltveit-Moe, Sverre Thornes og Bjørn Haugland i Dagens Næringsliv 07.07.2026. De er opptatt av finansmarkedets prising av såkalt klimarisiko. I innlegget maler de med bred pensel et bilde av voldsomme økonomiske tilbakeslag i årene fremover på grunn av klimaendringene basert på estimater fra alarmistiske lobbyorganisasjoner. Håpet hos de tre ligger i forsikringsbransjens prising av klimarisiko som de mener vil øke sterkt, og at det etter hvert vil få verden til å gå bort fra fossile energikilder. Men er det riktig at de økonomiske skadevirkningene av ekstreme værhendelser er økende? 

Av Arild Fridstrøm, redaksjonen

Roger Pielke tar opp dette spørsmålet i en artikkel på sin Substack side The Honest Broker den 02.07.2026. I artikkelen, som handler om europeiske forhold, viser han til at kostnadene ved værrelaterte skader har økt i perioden 1990 – 2024, men korrigert for økningen i bruttonasjonalproduktet (BNP) i perioden er de værrrelaterte  tapene stabile. En slik normalisering beregner de økonomiske tapene ved en ekstremhendelse i fortiden dersom den samme hendelsen hadde funnet sted under dagens økonomiske betingelser med dagens infrastruktur, eiendommer og velstand.

Kartet ovenfor viser hvilke land som er inkludert i analysen. Pielke viser to grafer som illustrerer inflasjonsjustert kostnadsøkningen i perioden og det  stabile kostnadsbildet etter normaliseringen.

Som en kontroll av normaliseringen korrigerer Pielke også for ulik BNP vekst i de ulike land og finner at dette ikke endrer konklusjonen.

Pielke påpeker til slutt at normaliseringen av vær- og klimarelaterte økonomiske tap i Europa først og fremst gir svar på følgende spørsmål: Fører vær og klima til en økende økonomisk byrde for Europa over tid, når vi tar hensyn til at økonomiene vokser, noe som fører til økt utsatthet for skader og økonomiske tap? Og han svarer at det ikke er tilfelle fordi tapene har vokst proporsjonalt med Europas voksende økonomi.

Han fremhever også at slik statistikk ikke sier noe  om klimaendringer. For oppdage tegn på klimaendringer må man se på data om vær og klima , IKKE data om økonomi. Pielkes tekst kan leses her.

Som et apropos til hetebølgene nevnt i innledningen kan det som en avslutning være på sin plass å gjengi en kjent graf som viser langtidsutviklingen av hetebølger i USA, en serie som strekker seg fra 1895 og burde være en tankevekker for klimajournalistene i hovedstrømsmediene.