Hva former klima
og hvordan endres det?

Hva kan en økning på 140 milliontedeler av et molekyl i atmosfæren forårsake i klodens kompliserte system? Dette er blant de grunnleggende spørsmål Ole Henrik Ellestad stiller i dette innlegget om hva det er som former klimaet og hvordan det endres. Han kommer også inn på den politiske overstyringren i FNs klimapanels vitenskapelige konklusjoner. Det er bare IPCCs overdrevne følgeeffekter
formidles i mediene.
Red.

Av Ole Henrik Ellestad
Tidligere forskningsdirektør og professor.
Leder av Klimarealistenes vitenskapelige råd

Hvordan kan IPCC hevde at klima styres av CO₂-utslipp? Naturlige prosesser viser klimavariasjoner med sykluser som variere på en helt annen tidsskala enn CO₂. FNs FAO dokumenterte betydningen av variabel jordrotasjon i 2001, søkt bagatellisert av IPCC og tiet i hjel av sentrale medier.

Klimapanelets politiske vedtak

Klimapanelets antagelse om CO₂s klimabetydning har i faglige kretser vært sterkt omdiskutert. I 1995-rapporten (AR2) var fagekspertenes hovedkonklusjon: «Any claims of positive detection of significant climate change (menneskeskapt) are likely to remain controversial until uncertainties in the total natural variability of the climate system are reduced» Værstatistikkene viste at klimaendringer var innenfor normale variasjoner basert på observasjoner.

Det var flere sterke argumenter for dette. Selve ‘beviset’ for CO₂-effekten skulle være en «hot spot» rundt 10 km oppe i troposfæren over tropene. Men den var ikke observert, og er heller ikke dokumentert i dag. Men Benjamin Santer, ledende forfatter for fysikkdelen, publiserte senere en tilsynelatende dokumentasjon. Men uten hans manipulasjon av temperaturserien ble det ingen ‘hot spot’ (P. Michael 1997). Vær på vakt!

På det avsluttende møtet i Madrid for å vedta «Summary for Policymakers» (SPM) var det sterkt påtrykk fra USA (Det hvite hus/Al Gore) om å styrke konklusjonen om menneskeskapt innflytelse. Det var i tråd med IPCCs mandat om å studere menneskeskapt påvirkning. Dette fikk også tilslutning fra Norge, og hovedkonklusjon ble: «The balance of evidence suggests a discernible [betydelig] human influence on global climate». Dette ble resultatet etter 150 år med målinger og beregninger, noen 1000 klimapublikasjoner og 7 år med IPCC. Da er det grunn god nok til å stille spørsmål ved om effekten av økt CO2 kan være særlig stor og dominerende og slettes intet grunnlag for konsensus.

Konklusjonen var legitim ifølge IPCCs regelverk. Myndighetsoppnevnte delegater dominerer SPM-møtene, og deres vedtak implementeres i fagrapportene i etterkant for å få overensstemmelse. Vitenskapen tilpasses politikken. Tillitsbruddet fortsetter når konklusjonene fremstilles som utarbeidet på vitenskapelige premisser.

Godt kjente produksjonsdata for fossilt brensel viser også at CO2-utslippene har vært så små at de ikke kunne gi nevneverdig effekt før gradvis etter 1950. Da hadde allerede global middeltemperatur begynt å avta frem til 1977. Isen i Arktis begynte å øke i 1960-årene med et maksimum i 1979/80 før gradvis reduksjon de neste 30 år. Oppvarmingen fra 1850 etter Den lille istid var derfor naturlig. Klimaguru Hubert Lamb påpekte at temperaturen har vært stabil, økt eller avtatt ofte i motfase med variasjoner i CO2: ‘Det må derfor være noe annet som styrer klima’.

Sykluser fra sol, måne, vinder og hav

Monsunen i India (IOD, Indian Ocean Dipole) har vært kjent siden Bronsealderen, Intertropisk konvergenssone (ITCZ) med skyer og nedbør, Kvasibiennale oscillasjon (QBO) over tropene, vindsystemet NAO (Nord-Atlantiske Oscillasjon fra 1928), Golfstrømmen som del av den verdensomspennende havstrømmen  AMOC (Atlantic Multidecadal Overturning Circulation) med sine varme og kalde faser AMO (Atlantic Multidecadal Oscillation), PDO (Pacific Decadal Oscillation), Jetstrømmene 10 km opp i troposfæren er kjente multi-tiårige, sykliske klimasystemer som påvirker enorme områder med sine variasjoner i styrke og varmetransport (se f.eks. Encyclopedia Britannica) Det er velkjent at disse bidrar til å transportere over 100 W/m2 varme fra ekvator mot hver av polene. Til sammenligning er IPCCs beregnede bidrag fra økt CO₂ på vel 2 W/m2 – mye mindre enn usikkerheten i modellberegningene. Selv om alle varierer i intensitet, har de ingen globale effekter i IPCC-modellenes beregninger. Der gjelder bare økte drivhusgasser.

FNs FAO fremhevet jordrotasjonens betydning

Naturen har mye å by på. I siste halvdel av 1990-årene satte FAO, FNs organisasjon for jordbruk og fiske, i gang en metastudie om fiskepopulasjoners variasjoner. Bakgrunnen var at en rekke studier av sedimenter i viktige fiskeområder verden over viste at fiskepopulasjoner varierte i tydelige sykliske mønstre (flere 100 år tilbake i tid) fra lenge før CO₂-økninger kunne ha nevneverdig effekt. Om variasjonene kunne forutsees ville man kunne regulere innsatsfaktorer i berørte næringer. Den russiske marinbiologen, professor Vladimir Klyashtorin, ‘Federal Institute for Fisheries and Oceanography,’ Moskva ledet studiet, og rapporten kom i 2001 (Leonid B. Klyashtorin, FAO Fisheries Technical Paper No. 410, 2001).

De viste at variasjonene i fiskepopulasjonene korresponderte med en 60-70 års syklus. Meteorologiske data fra det Eurasiatiske kontinent og Atlanterhavet viste at vindretningene i 30-års perioden 1920-1950 og 1980-1990 var overveiende langs breddegrader (sonal) og i periodene 1890 – 1920 og 1950-1980 overveiende langs lengdegrader (longitudinal). Forholdet angis i en Atmospheric Circulation Index, ACI.

Figuren viser variasjon i jordrotasjonen (negativ, -LOD), ACI, sammenligning av -LOD med global middeltemperatur, og stabil/stram og buktninger i Jetstrømmene, alle med korresponderende variasjonsmønster. Flere grafer kan studeres i rapporten.

Observasjonene viser at Jet-strømmene ca. 10 km opp i atmosfæren fra vest mot øst i en ca. 30 års periode er markante og holder den polare virvel innen den polare sone. Det er den varme fasen som for eksempel rundt 1940 (De varme tredveårene). Når Jetstrømmen blir svakere, oppstår buktninger. Varm luft vil da trenge nordover i buktningen og kald luft kan strømme sørover i andre buktninger. Det gir den kalde fasen ifølge målingene som 1890-1920 og 1950-1980.

Det mest interessante er den meget gode samvariasjon med jordrotasjonen (IERS (International Earth Rotation and Reference Systems Service, IERS, i Paris). Kald fase var ved høyere rotasjon og varm fase ved lavere. Jordrotasjonen begynte å endre seg 6 år før IPCCs globale temperaturkurven. I dag er varselet 6-15 år i forkant. Disse forhold med flere figurer er omtalt tidlig i rapporten.

Sol, måne og jordrotasjon dominerer

FAO-rapporten brakte jordrotasjonen inn som en viktig naturlig klimafaktor med samvirke med vind og havfenomenene NAO, AMOC, AMO og de omtalte faktorene ACI, -LOD og global middeltemperatur. Periodisiteten samsvarer godt med de multidekadiske variasjonene i Arktis, både temperatur og isforhold.

Dette var stikk imot IPCC postulat om dominans av menneskeskapte klimavariasjoner (mandatet). FAOs resultater ble nedtonet og vendt til en svært tvilsom argumentasjonsrekke om at følgeeffekter av CO₂ skulle styre jordrotasjonen (mindre is skal redusere jordradiusen osv.)

Hovedtyngden i dataene er fra perioder der CO₂-utslippene var små og derfor viser naturens betydelige og stabile sykluser. Det er åpenbart at varmeperioden i Arktis henger sammen med disse forhold. Det stemmer med at rundt 1940 var det lite is i Arktis med et nytt maksimum i 1979-80 som ble redusert i de neste 30 år. Og det stemmer med at økt CO2 primært gir avkjøling i polområdene mesteparten av året (Antarktis, Grønland) grunnet atmosfærisk inversjon (lufta blir varmere med høyden).

De som forsker på jordrotasjonen, har korresponderende forklaringer. En 6 års syklus i jordens flytende mantel påvirker magnetfelt, deformasjon av jordskorpen og endringer i jordrotasjonen og kobles til tilsvarende periodiske endringer av viktige klimaparametre som havnivå, temperatur, nedbør, landis, landhydrologi og atmosfærens vinkelmoment. Det refereres også til at en 60-65 års periode i jordas indre kjerne og 60-70 års klimasykluser som omtalt ovenfor.

Bare IPCCs overdrevne følgeeffekter
formidles i mediene
Jordrotasjonen vil stå sentralt i den fremtidige klimadebatt som forklaring på styrende, fundamentale fysiske prosesser i vårt solsystem. Overordnet kan man trekke en helt sikker konklusjon: Det er langt fra noen konsensus (men det har det heller aldri vært)! Naturlige prosesser vinner stadig terreng – også fordi det faglig er rimelig enighet om at CO₂ er en svak drivhusgass. Men det er bare IPCCs overdrevne følgeeffekter som formidles i mediene. Det er intuitivt grenser for hva en økning på 140 milliontedeler av et molekyl i atmosfæren kan forårsake i klodens kompliserte system.

Spørsmålet er når vil syklusene snu? Sola går allerede mot en mindre aktiv fase, men det er mer treghet i havstrømmene.

Innlegget har tidligere stått i iNyheter 31.05.2026.