Hva former klima
og hvordan endres det?
Hva kan en økning på 140 milliontedeler av et molekyl i atmosfæren forårsake i klodens kompliserte system? Dette er blant de grunnleggende spørsmål Ole Henrik Ellestad stiller i dette innlegget om hva det er som former klimaet og hvordan det endres. Han kommer også inn på den politiske overstyringren i FNs klimapanels vitenskapelige konklusjoner. Det er bare IPCCs overdrevne følgeeffekter som
formidles i mediene.
Red.
Av Ole Henrik Ellestad
Tidligere forskningsdirektør og professor.
Leder av Klimarealistenes vitenskapelige råd
Hvordan kan IPCC hevde at klima styres av CO2-utslipp? Naturlige prosesser viser klimavariasjoner med sykluser som variere på en helt annen tidsskala enn CO2. FNs FAO dokumenterte betydningen av variabel jordrotasjon i 2001, søkt bagatellisert av IPCC og tiet i hjel av sentrale medier.
Klimapanelets politiske vedtak
Klimapanelets antagelse om CO2s klimabetydning har i faglige kretser vært sterkt omdiskutert. I 1995-rapporten (AR2) var fagekspertenes hovedkonklusjon: «Any claims of positive detection of significant climate change (menneskeskapt) are likely to remain controversial until uncertainties in the total natural variability of the climate system are reduced» Værstatistikkene viste at klimaendringer var innenfor normale variasjoner basert på observasjoner.
Det var flere sterke argumenter for dette. Selve ‘beviset’ for CO2-effekten skulle være en «hot spot» rundt 10 km oppe i troposfæren over tropene. Men den var ikke observert, og er heller ikke dokumentert i dag. Men Benjamin Santer, ledende forfatter for fysikkdelen, publiserte senere en tilsynelatende dokumentasjon. Men uten hans manipulasjon av temperaturserien ble det ingen ‘hot spot’ (P. Michael 1997). Vær på vakt!
På det avsluttende møtet i Madrid for å vedta «Summary for Policymakers» (SPM) var det sterkt påtrykk fra USA (Det hvite hus/Al Gore) om å styrke konklusjonen om menneskeskapt innflytelse. Det var i tråd med IPCCs mandat om å studere menneskeskapt påvirkning. Dette fikk også tilslutning fra Norge, og hovedkonklusjon ble: «The balance of evidence suggests a discernible [betydelig] human influence on global climate». Dette ble resultatet etter 150 år med målinger og beregninger, noen 1000 klimapublikasjoner og 7 år med IPCC. Da er det grunn god nok til å stille spørsmål ved om effekten av økt CO2 kan være særlig stor og dominerende og slettes intet grunnlag for konsensus.
Konklusjonen var legitim ifølge IPCCs regelverk. Myndighetsoppnevnte delegater dominerer SPM-møtene, og deres vedtak implementeres i fagrapportene i etterkant for å få overensstemmelse. Vitenskapen tilpasses politikken. Tillitsbruddet fortsetter når konklusjonene fremstilles som utarbeidet på vitenskapelige premisser.
Godt kjente produksjonsdata for fossilt brensel viser også at CO2-utslippene har vært så små at de ikke kunne gi nevneverdig effekt før gradvis etter 1950. Da hadde allerede global middeltemperatur begynt å avta frem til 1977. Isen i Arktis begynte å øke i 1960-årene med et maksimum i 1979/80 før gradvis reduksjon de neste 30 år. Oppvarmingen fra 1850 etter Den lille istid var derfor naturlig. Klimaguru Hubert Lamb påpekte at temperaturen har vært stabil, økt eller avtatt ofte i motfase med variasjoner i CO2: ‘Det må derfor være noe annet som styrer klima’.
Sykluser fra sol, måne, vinder og hav
Monsunen i India (IOD, Indian Ocean Dipole) har vært kjent siden Bronsealderen, Intertropisk konvergenssone (ITCZ) med skyer og nedbør, Kvasibiennale oscillasjon (QBO) over tropene, vindsystemet NAO (Nord-Atlantiske Oscillasjon fra 1928), Golfstrømmen som del av den verdensomspennende havstrømmen AMOC (Atlantic Multidecadal Overturning Circulation) med sine varme og kalde faser AMO (Atlantic Multidecadal Oscillation), PDO (Pacific Decadal Oscillation), Jetstrømmene 10 km opp i troposfæren er kjente multi-tiårige, sykliske klimasystemer som påvirker enorme områder med sine variasjoner i styrke og varmetransport (se f.eks. Encyclopedia Britannica) Det er velkjent at disse bidrar til å transportere over 100 W/m2 varme fra ekvator mot hver av polene. Til sammenligning er IPCCs beregnede bidrag fra økt CO2 på vel 2 W/m2 – mye mindre enn usikkerheten i modellberegningene. Selv om alle varierer i intensitet, har de ingen globale effekter i IPCC-modellenes beregninger. Der gjelder bare økte drivhusgasser.
FNs FAO fremhevet jordrotasjonens betydning
Naturen har mye å by på. I siste halvdel av 1990-årene satte FAO, FNs organisasjon for jordbruk og fiske, i gang en metastudie om fiskepopulasjoners variasjoner. Bakgrunnen var at en rekke studier av sedimenter i viktige fiskeområder verden over viste at fiskepopulasjoner varierte i tydelige sykliske mønstre (flere 100 år tilbake i tid) fra lenge før CO2-økninger kunne ha nevneverdig effekt. Om variasjonene kunne forutsees ville man kunne regulere innsatsfaktorer i berørte næringer. Den russiske marinbiologen, professor Vladimir Klyashtorin, ‘Federal Institute for Fisheries and Oceanography,’ Moskva ledet studiet, og rapporten kom i 2001 (Leonid B. Klyashtorin, FAO Fisheries Technical Paper No. 410, 2001).
De viste at variasjonene i fiskepopulasjonene korresponderte med en 60-70 års syklus. Meteorologiske data fra det Eurasiatiske kontinent og Atlanterhavet viste at vindretningene i 30-års perioden 1920-1950 og 1980-1990 var overveiende langs breddegrader (sonal) og i periodene 1890 – 1920 og 1950-1980 overveiende langs lengdegrader (longitudinal). Forholdet angis i en Atmospheric Circulation Index, ACI.
Figuren viser variasjon i jordrotasjonen (negativ, -LOD), ACI, sammenligning av -LOD med global middeltemperatur, og stabil/stram og buktninger i Jetstrømmene, alle med korresponderende variasjonsmønster. Flere grafer kan studeres i rapporten.
Observasjonene viser at Jet-strømmene ca. 10 km opp i atmosfæren fra vest mot øst i en ca. 30 års periode er markante og holder den polare virvel innen den polare sone. Det er den varme fasen som for eksempel rundt 1940 (De varme tredveårene). Når Jetstrømmen blir svakere, oppstår buktninger. Varm luft vil da trenge nordover i buktningen og kald luft kan strømme sørover i andre buktninger. Det gir den kalde fasen ifølge målingene som 1890-1920 og 1950-1980.
Det mest interessante er den meget gode samvariasjon med jordrotasjonen (IERS (International Earth Rotation and Reference Systems Service, IERS, i Paris). Kald fase var ved høyere rotasjon og varm fase ved lavere. Jordrotasjonen begynte å endre seg 6 år før IPCCs globale temperaturkurven. I dag er varselet 6-15 år i forkant. Disse forhold med flere figurer er omtalt tidlig i rapporten.
Sol, måne og jordrotasjon dominerer
FAO-rapporten brakte jordrotasjonen inn som en viktig naturlig klimafaktor med samvirke med vind og havfenomenene NAO, AMOC, AMO og de omtalte faktorene ACI, -LOD og global middeltemperatur. Periodisiteten samsvarer godt med de multidekadiske variasjonene i Arktis, både temperatur og isforhold.
Dette var stikk imot IPCC postulat om dominans av menneskeskapte klimavariasjoner (mandatet). FAOs resultater ble nedtonet og vendt til en svært tvilsom argumentasjonsrekke om at følgeeffekter av CO2 skulle styre jordrotasjonen (mindre is skal redusere jordradiusen osv.)
Hovedtyngden i dataene er fra perioder der CO2-utslippene var små og derfor viser naturens betydelige og stabile sykluser. Det er åpenbart at varmeperioden i Arktis henger sammen med disse forhold. Det stemmer med at rundt 1940 var det lite is i Arktis med et nytt maksimum i 1979-80 som ble redusert i de neste 30 år. Og det stemmer med at økt CO2 primært gir avkjøling i polområdene mesteparten av året (Antarktis, Grønland) grunnet atmosfærisk inversjon (lufta blir varmere med høyden).
De som forsker på jordrotasjonen, har korresponderende forklaringer. En 6 års syklus i jordens flytende mantel påvirker magnetfelt, deformasjon av jordskorpen og endringer i jordrotasjonen og kobles til tilsvarende periodiske endringer av viktige klimaparametre som havnivå, temperatur, nedbør, landis, landhydrologi og atmosfærens vinkelmoment. Det refereres også til at en 60-65 års periode i jordas indre kjerne og 60-70 års klimasykluser som omtalt ovenfor.
Bare IPCCs overdrevne følgeeffekter
formidles i mediene
Jordrotasjonen vil stå sentralt i den fremtidige klimadebatt som forklaring på styrende, fundamentale fysiske prosesser i vårt solsystem. Overordnet kan man trekke en helt sikker konklusjon: Det er langt fra noen konsensus (men det har det heller aldri vært)! Naturlige prosesser vinner stadig terreng – også fordi det faglig er rimelig enighet om at CO2 er en svak drivhusgass. Men det er bare IPCCs overdrevne følgeeffekter som formidles i mediene. Det er intuitivt grenser for hva en økning på 140 milliontedeler av et molekyl i atmosfæren kan forårsake i klodens kompliserte system.
Spørsmålet er når vil syklusene snu? Sola går allerede mot en mindre aktiv fase, men det er mer treghet i havstrømmene.
Innlegget har tidligere stått i iNyheter 31.05.2026.
Ett mycket intressant inlägg, som definitivt utmanövrerar den RF (Radiativ Forcing) baserade gängse klimatbeskrivningen. Jag ger ett par noteringar kring näraliggande områden:
1. I ett perspektiv 1880-2022, före Hunga-Tongas temperaturanomali, visar Geotermisk Forcing (GF) nära samband med GMST. Perioder med högre forcing ger temperaturhöjning, medan perioder med lägre skapar nedgångar resp. neutrala temperaturtidsperioder. I komplement visar perioder när GF inte kan kompensera jordens värmeradition till rymden nedåtgående temperaturer. Särskilt märkbart var detta under perioden 1968-74. Kan detta vara en av den allmänna klimatforskningen mycket missade orsaker till temperaturvariationer?
2. Den välkände geofysikern A. Viterito har visat att den samtida starkt förhöjda seismiska aktiviteten i Pacific, Indiska Oceanen och Atlanten vid pass 1996/97 sammanfaller med acceleration av den s.k. artiska anomalin, med starkt förhöjda temperaturer vintertid i Arktis. Den förhöjda seismiska aktiviteten avtog från 2018 och några år framåt, så långt jag själv kunnat förstå. I sammanhanget har vi kunnat följa att havsisutbredningen i Arktis åter successivt ökat. Jag vill minnas att IPCC just utsett den arktiska anomalin, tillsammans med bl.a. tropiska området och Nordamerikanska kontinenten sommartid som de främsta delarna i den förmenta ‘globala uppvärmningen’. Ingen av dem kan såvitt jag förstår ha något att göra med RF. Den arktiska anomalin kan härledas tillbaka till seismisk aktivitet och den tropiska sektorn är temperaturmässigt en funktion av ENSO-variationer. Vad avser den Nordamerikanska kontinenten ligger den tillsammans med norra Atlantens i området för den Nordamerikanska SWIC-cirkeln, (Solar Wind Induced Current). Är detta konformt med de slutsatser som inlägget förmedlar?
Åkesson skriver:
«1. I ett perspektiv 1880-2022, före Hunga-Tongas temperaturanomali, visar Geotermisk Forcing (GF) nära samband med GMST.»
Har du noen referanser til dette?
Jeg har selv påpekt at GF kan ha påvirkning på havtemperatur, og dermed muligens også på GMST, f. eks. her:
Geologiens betydning for klima
https://klimarealistene.com/geologiens-betydning-for-klima/
Referens: ‘A Case Against Anthropogenic Climate Change’; part 3 från 2023-03-04; part 1 resp 2 från 2023-03-02 resp. 2023-03-03 är lika innehållsrika med många intressanta referenser, om Du orkar läsa dessa; presenterade på http://www.principia.scientific.com.
Författare: ‘mentemalleo’, vilket är en pseudonym med intressant härledning; ‘mente et malleo’ är en ‘geologiskt härledd term’ med betydelsen ‘tänka & hammaren’. Visst har författaren tänkt till och med sina presentationer rejält hamrat till den gängse klimatoordningen.
I övrigt är Din egen referens i delar mycket lik det som A. Viterito tar upp, berörande frekvensen >magnitud 4 seismisk aktivitet i tektoniska gränsområden i Pacific, Indian Ocean och Atlanten. Därtill finner jag likhet vad gäller uppvärmning inifrån jordens inre till ytan med Fouriers Värmeledningslag, ett område som jag själv beskrev i ett inlägg 2022 i den nu nerlagda svenska bloggen Klimatsans. Detta område har i sin tur referens tiil värmeledning inifrån till ytan på planeten Venus.
Enligt min uppfattning är ‘Växthusgasteorin’ en historisk anomali, företrädd av IPCC med mycket vetenskapliga, industriella och välfärdsorienterade förluster som följd i våra samhällen.
1. Det er samspillet mellom mange ulike faktorer som setter seg sammen til en påvirkning (interferens). Påvirkningen kan variere med lokasjonen. Det blir litt som å kaste en stein i vannet og se ringene sprer seg. Med flere steiner blir det flere ringer som danner interferensmønster med diverse topper med ulike utslag. Sol og måne har velkjente mønstre i variasjonsfrekvenser (beregnes), men utslaget av påvirkningen må beregnes på annen måte, helts observeres. Slik sett blir GF en av faktorene.
Om seismisk aktivitet, magnetisme osv. så er mye påvist, men enda ikke satt i fullt system. Man trenger vel mer observasjonstid. Jeg har ikke fulgt nøye med, men jeg har sett litt i en bok om ‘Growth Rythms and the History of the Earth’s Rotation’, en samling artikler fra en konferanse i 1974, inklusive en artikkel om klima. Interessant og med et helt annen dimensjon og perspektiv enn IPCC.
Det kommer stadig ny informasjon. Én er at endringer i solas magnetfelt ikke er sterk nok til å forklare alle endringer i jordrotasjonen. Hva som skjer i jordas indre er viktig, men neppe avklart. Fred Singer informerte meg om dette fenomenet i 2010 uten å ha en konklusjon. Men han anbefalte å følge med hva som ble publsisert. IPCC ser bort fra de fundamenetale driverne for jordens system, og solvariasjonene er mye mer en TSI. Og følgeeffekter (pluss, minus) gjelder alle fundamentale påvirkningsfaktorer – ikke bare CO2. De fleste er negative, de søker å motvirke ytre påtrykk (Le Chateliers prinsipp).
The climate clock til Yndestad har mye om frekvensene og mulige interferenser
Det kan være verdt å fastslå at «hot spot» ikke er noe «bevis» for CO2-effekten. Det hjelper ikke hvor mange ganger Ellestad gjentar det. Det hjelper heller ikke om man kan vise til at enkelte «alarmister» har sagt det samme. Spørsmålet er om det kan dokumenteres at IPCC offisielt har skrevet denne feilen.
Saken er at «hot spot» har med helt basal oppførsel for nedre atmosfære. Når fuktigheten øker transporteres det mer varme oppover. Da faller temperaturen saktere av oppover. Dermed vil enhver temperatur-økning ved overflaten — uansett årsak — være knyttet til en «hot spot» i øvre troposfære (når luftfuktigheten er tilstrekkelig høy – derfor tropene).
Raaen. For en gang skyld er vi enige. ‘Hot spot’ er ikke noe bevis for drivhuseffekten hverken for CO2 eller andre molekyler. Oppvarmingen i atmosfæren kan skje ved naturlige mekanismer og som et resultat av økt drivhuseffekt. Men ifølge mekanismene i de modellene IPCC har benyttet seg av, skal det etableres en slik ‘hot spot’. Som Lindzen sa det: En mer markert ‘hot spot’ er ikke noe bevis for økt drivhuseffekt, men fravær av ‘hot spot’ viser at mekanismen for drivhuseffekt i modellene er feilaktig. Vi skeptikere trenger derfor ingen ‘hot spot’. Det er IPCC-modellene som trenger det. Derfor ble manglende ‘hot spot’ et viktig moment i AR2 (som jeg nevner innledningsvis), påkalte juks fra B. Santer for å bevise den før Kyotoavtalen, og derfor har det vært jakt på ‘hot spot’ fra IPCC s side gjennom 35 år. En historikk det vitenskapelig sett er pinlig å følge.
Den er heller ikke glemt av IPCC . I AR6 skal det visstnok være overensstemmelse mellom teori og observasjoner etter en omfattende, metodisk bearbeiding av observerte data. Den hevdes å være der, men er visstnok svakere enn før. Med mine ord – mer i samsvar med effekter fra naturlige variasjoner. De metodene, i kjent stil fra historikken og andre kontroversielle tema, er sterkt kritisert av bla. J. Christy, UAH mm..
Fortsatt oppmerksomhet på ‘hot spot’en skyldes vel mest prestisje knyttet til historikk og formidling knyttet til tesen om tilbakestråling. Slik jeg har forstått det baserer også GCM-modellene seg på termalisering av stråling som da ikke er så avhengig av å vedlikeholde strålingsaspektet fra ‘hot spot’ som lekfolk har fått innprtentet.
Lindzen snakker vel ikke ofte norsk? Kan du gi oss referanse til original-uttalelsen på engelsk?
Du har gjentatte ganger beskyldt Santer for juks og manipulasjon. Det faller neppe innenfor «Innlegg skal være saklig argumenterende. Nedsettende personkarakteristikker av andre godtas ikke» med mindre du kan dokumentere med link til en autorativ kilde. Noe du ikke har gitt så langt.
Raaen. Her var det meste noe merkverdig. Jeg harikke sitert, men gjengitt Lindzens budskap formulert en rekke ganger av han og andre. Det overrasker meg at du ikke er mer ajour om et så viktig punkt i IPCCs utvikling av sin drivhusteori. Den har vært omtalt ene rekke ganger på vår nettside og i skeptikeres anførsler.
Du omtaler jo selv den ene av hovedmekanismene knyttet til kondens av vanndamp. Det er jo også bidrag fra konveksjon og i litteraturen anført andre forhold som kan påvirke verdiene. Du og eventuelt andre lesere kan med fordel lese en av Lindzens artikler der han analyserer mekanismen.
(https://courses.seas.harvard.edu/climate/eli/Courses/global-change-debates/Sources/Mid-tropospheric-warming/more/old/Lindzen-2007-Taking-Greenhouse-warming-seriously.pdf).
Du må også lese mitt innlegg igjen for der er det angitt en referanse til Santers manipulasjon/juks. Den responderer på enkelt søk. Men Michaels publiserte artikkelen sent i 1996 (ikke 1997) sammen med Knappenberg. Det er også omtalt i KN 197 Santer/ sillen: (Manglende «bevis» for IPCCs CO2-hypotese – Klimarealistene) og flere ganger på vår nettside. Som Santer tilhenger må du tåle at han mottar kritikk for å manipulere/jukse med data. En pinlig affære for sentral IPCC-benyttet ekspertise. Han var jo kapittelforfatter for drivhusgass-fysikk. Det var bra timet med i kjølvannet av disputten på Madridmøter og det pågående arbeidet med Kyoto-avtalen. Neppe tilfeldig. Det har etter hvert blitt mye av det.
Jeg tar til etterretning synet at å etterlyse dokumentasjon for påstander sentralt i en av samtidens viktigste saker er «merkverdig», men jeg deler det ikke.
Jeg ser at når Ellestad skriver «Som Lindzen sa det: ….» betyr det egentlig Ellestads personlige tolkning av hva Lindzen har formulert «en rekke ganger». Jeg forventer større presisjon, for slikt er jo umulig å ettergå.
Jeg foretrekker Lindzen direkte, og kan anbefale dette foredraget fra høsten 2010 hvor «hot spot» forklares med enkle ord. Lindzen er tydelig på at «hot spot» ikke har noe med drivhuseffekten å gjøre. Lindzen er så trygg på at «hot spot» skal være der at han sier at den eneste konklusjonen som kan trekkes er at minst et av datasettene er feil.
Dette er temmelig langt fra det Ellestad hevder «Lindzen sa».
I pdf’en fra 2007 som Ellestad linket til sier riktignok Lindzen «This is, in fact, the signature (or fingerprint) of greenhouse warming» som kan oppfattes å være i kontrast med det han sa i 2010. Men man kan merke seg at han også sier «Greenhouse warming must appear in the neighborhood of 300 hPa, but warming at 300 hPa does not have to be greenhouse warming». «Hot spot» kan ikke være et fingeravtrykk for drivhuseffekten siden den vil resultere for enhver oppvarming.
Det er lenge siden 2007 og 2010. Terje Wahl rapporterte i 2023 at «hot spot» er funnet. (Han kaller det rett nok «fingeravtrykk for CO2-hypotesen», men den som følger Lindzens argumentasjon skjønner at det er upresist.)
Ellestad hevder at Michaels og Knappenberg beskylder Santer for manipulasjon/juks. Denne artikkelen ligger bak betalingsmur hos Nature så jeg får ikke lest den, men tillater meg å tvile sterkt på Nature ville akseptert noe slikt i en vitenskapelig artikkel. Jeg utfordrer Ellestad til å demonstrere at jeg tar feil ved å sitere fra artikkelen. Santer kom for øvrig med et tilsvar allerede i samme nummer, men det nevner ikke Ellestad.
Raaen. Det er rart at når jeg innleder med å skrive at vi for en gang skyld er enige om mekanismen rundt hot spot så påstår du igjen at vi er uenige og vil absolutt ha en helt spesiell formulering fra Lindzen som vi begge holder som kompetent. Han har mange utsagn med den samme essensen. Du får bare holde på.
Muligens er årsaken min andre påpeking om at IPCC og ikke minst deres støttespillere har argumentert mye med hot spot, særlig den hyppig formuleringen om at hot spoten skal gi mer tilbaksestråling og dermed varme kloden – bevare strålingsaspektet for lekfolk. Slik sett skulle påvisningen være et viktig ‘bevis’, og mangelen være alvorlig. Det er det mange som ikke liker. Jeg har lest mye om det, men muligens Raaen ikke har lest noe om det tidligere? Nå skal visstnok ikke tilbakestrålingen være så viktig aspekt i GCM modellberegningene. Det inkluderes på annet vis?
Raaen nevner Wahl. Han hadde jo en artikkel om at hot spoten var funnet og gledet seg over det – endelig er den der. Og så nevnte jeg at i AR6 skal det også stå noe om at det nå er overensstemmelse mellom observervasjoner og hot spot – hva som enn ligger i det – uten respons fra Raaen. Visstnok skal det være basert på ‘hardhendt’ statistikk reanalyser. Hva som detaljert ligger i dette kan jo googles. Også Christy og Spencers har karaftig motargumentasjon.
Santer har flere innspill om hot spoten. Jeg tviler ikke på at han har fått plass raskt i Nature. Det opplevde også Lindzen i en journal, mens hans videre tilsvar måtte vente i 7 mnd (sic).
Essensen i Michaels artikkel var at Santer hadde brukt et utsnitt av angjeldende temperaturkurve i stedet for hele kurven. Det er vist i mitt Klimanytt. Historien er godt kjent og kommentert mange steder. Dette er et velkjent triks med å velge start og endepunkt i tidsserier. Noen kaller det manipulering, andre kaller det juks grunnet timingen under sluttbearbeidingen av Kyotoavtalen.
Lindzen har åpenbart både forenklet og hoppet over nyanser i et slikt populærvitenskapelig foredrag. Men det er ikke nyanser som skiller de to utsagnene «jeg er så sikker på at ‘hot spot’ skal være der at det må være noe galt med dataene» og «fravær av ‘hot spot’ viser at mekanismen for drivhuseffekt i modellene er feilaktig». Så oppfordringen står: gi oss lenken til Lindzens sitat!
Ellestads utsagn «.. har argumentert mye med hot spot, særlig den hyppig formuleringen om at hot spoten skal gi mer tilbakestråling og dermed varme kloden» er temmelig absurd. Det er velkjent at atmosfæren for mange frekvenser er veldig tett for infrarød stråling, slik at atskillig av tilbakestrålingen kommer fra de nærmeste centimetere og metere. For de frekvensene hvor absorpsjonen er så liten at stråling fra øvre troposfære når fram må det komme tilbakestråling fra hele atmosfæren—og dermed mest fra langt nede hvor tettheten og temperaturen er størst. Jeg finnet det vanskelig å tro at IPCC har argumentert tungt med noe så ufysisk som viktigheten av stråling fra ‘hot spot’. Jeg trenger en troverdig lenke for å overbevises!
Det er ikke konsentrasjonen (425 ppm) som avgjør om CO2 er en effektiv klimagass eller ikke. Det avgjørende er hvor effektivt et molekyl jobber. Det er uansett ikke bevist at CO2 styrer klima, tvert imot.
Et interessant spørsmål er El Nino. Vi ser at dette fenomenet bestemmer temperaturen i lufta for hele kloden, på samme måte som Golfstrømmen varmer opp Norge. Men hvor kommer varmen fra? Den kan definitivt ikke komme fra lufta og drivhuseffekten. Er det rett og slett undersjøiske vulkaner som tilfører vannet denne energien? Slike vulkaner kan aktiveres ved at jordskorpen flytter seg når den blir påvirket av gravitasjon fra planetene mer eller mindre regelmessig, på samme måte som månen styrer tidevannet.