Mens den politiske IPCC-leiren mener alle klimaendringer skyldes økning i CO2 forårsaket av fossile brensler, søker man i naturvitenskapen gjennom alle tilgjengelige data for å kartlegge årsak og virkning. I denne analysen gir Petter Tuvnes et nyttig innblikk i flere av de verserende hypotesene rundt hva som forårsaker varme og kalde faser av ENSO-fenomenet i Stillehavet. Figurkommentarene tildels fylt ut av redaksjonen.
Innledning
Jorden ble dannet for 4,5 milliarder år siden som en ildkule med smeltet lava. For 4 milliarder år siden sørget avkjøling for at vi fikk vi en fast jordskorpe med kondensert vann/hav på. Jordoverflaten må da ha hatt en temperatur lavere enn 100 °C. Siden den gang har jorden vært både isfri og minst 2 ganger «snowball earth» i den Cryogene perioden for 640 og 710 millioner år siden. Det er opplagt at jordvarmen må ha vært en medvirkende årsak til Jordens klima, og fortsatt medvirker. Selv i periodene med isdekke på Jorden hadde vi flytende hav, i hvert fall i dyphavene. Temperatur i et tverrsnitt av jorden vises i fig. 1.
Ettersom vi har hav og skyer så ser vi at FNs klimapanel IPCCs antagelse om at Jorden uten drivhuseffekten av atmosfæren ville ha hatt en temperatur på – 18 °C (255 Kelvin K) må være feil (IPCC AR5 WG1 chapter 2, forklaring på drivhuseffekten). Med hav og skyer (vanndamp), som modellen forutsetter, så ville temperaturen vært nærmere 0 °C. «Drivhuseffekten» er da på bare +15 K (C), og ikke +33 K som IPCC mener. Enda en feil i teorien om «drivhuseffekten», i tillegg til at den er basert på en modell hvor jorden er statisk og flat (!), og ikke rund og dynamisk roterende med dag og natt, se Jorden er flat i FNs drivhusmodell.
Energien fra jordens indre
Det må være enormt med varme-energi som kommer fra Jordens indre og ut i havene der hvor jordskorpens plater kolliderer med eller driver fra hverandre (platetektonikk), se fig. 2.
Vi vet at prosessene inne i Jorden varierer. Det har f.eks. gitt oss geysirer med regelmessige utbåsinger (f.eks. geysiren Old Faithful i Yellowstone Park, USA). Det er innlysende at også andre prosesser inne i Jorden kan være sykliske.
Månen og solen forårsaker både tidevann med mange meter havnivåveksling og tidejord med typisk 30 cm bevegelse i jordskorpen. Andre store planeter kan også påvirke. Dette bidrar til sykliske geologiske endringer.
Økt seismisk aktivitet?
Mye tyder på at vi har hatt økt seismisk aktivitet siden 1977, se fig. 3. Det medfører økt vulkansk aktivitet på havbunnen med økt varmeinnhold og økt tilførsel av CO2 i havet. Korrelasjonsfaktoren mellom seismisk aktivitet og varmeinnholdet R2 er 0,794, altså meget god korrelasjon. I dette tilfellet må årsak være seismisk aktivitet og virkning blir da økt varme.
Prof. Harald Yndestad har forsket på sykliske variasjoner, se hans blogg Climate Clock.no. Han viser i dette oppslaget fra 2022 hvordan månen påvirker CO2-endringer. Yndestad konkluderer med at CO2 variasjoner følger etter (!) temperaturendringer forårsaket av sol- og måne-variasjoner.
Trumfkort eller kvasivitenskap?
Fig. 4 nedenfor viser et av klimaalarmistenes «trumfkort». De mener økt CO2 fra forbrenning av karbon-holdige energikilder («fossil» energi) er opphav til mer CO2 både i luften og i havet, og gir lavere alkalinitet målt som lavere pH (økt «surhet») i havet. De mener økte menneskeskapte utslipp av CO2 er eneste forklaring. De har fullstendig ignorert økt seismisk aktivitet på havbunnen. Klimanytt91 og Klimanytt95 dokumenterer udramatisk varierende pH i havet, som ikke kan relateres til utslipp av CO2.
Det er for tiden 420 ppm CO2 (0,042%) i luften, og det har vært en økning på mer enn 100 ppm siden Lille Istid. FNs klimapanel IPCC mener at all denne økningen skyldes menneskeskapte utslipp, men isotopanalyser viser at mindre enn 50 ppm skyldes dette (Skrable et al. 2022). Resten må da komme fra naturlige kilder som havet, økt biologisk aktivitet og sikkert også fra økt seismisk aktivitet som vulkaner på havbunnen. Varmere hav fører som kjent til mer avgassing av CO2 i samsvar med Henry-loven, naturloven om absorbsjon av gass i væske, som har en sterkt temperaturavhengig absorbsjonskoeffisient. Utviklingen vist i fig. 4 kan best forklares med de naturlige prosesser nevnt ovenfor. Menneskeskapte utslipp av CO2 spiller en mindre rolle.
Syklisk CO2-mengde i havet
Fig. 5 nedenfor imøtegår IPCC-teorien om at mer CO2 i luften også automatisk skal gi mer CO2 i havet. En sjeldent ærlig klimaforsker, dr. Corrine Le Quere, har i egen forskning målt endringer i CO2 i sørlige hav i en periode på 23 år (1981-2004).
Hennes forskergruppe oppgir forventede verdier basert på økt CO2 i luften, som skulle gi økt absorbsjon i havet. Målingene viste imidlertid at CO2 i havet ikke korrelerer med CO2 i luften, men var sykliske med en svak gjennomsnittlig nedgang. Dette stemmer ikke med IPCC-narrativet. La Quere tillegger dette økt vind, som andre forskere mener er spekulativt. Syklisk variasjon av CO2 i havet kan i stedet forklares med sykliske geologiske prosesser.
Solinnstrålingens betydning
Dr. Antero Olilla har påvist god sammenheng mellom absorbert kortbølget solinnstråling til jordoverflaten (data fra CERES), endringer i temperatur i Stillehavet (ENSO) og global temperatur (UAH), se fig. 6 nedenfor.
Fenomenet ENSO (El Nino Southern Oscillation) kan ifølge denne geologen ha opphav i syklisk geotermisk varme i østlige Stillehav. ENSO fører til sterke svingninger i global temperatur, noe den blå kurven i Dr. Olillas fig. 5 viser. Se her for forklaring på ENSO, El Nino og La Nina.
Konklusjon
Det er ikke avklart hva som er forårsaker ENSO-fenomenet. (Red.anm. Ingen forskergruppe har fått forskningsmidler til å studere dette grundig nok, ifølge en kommentar fra Dr. Martin Hovland. Ingen av de ulike hypotesene som verserer utenfor IPCC-leiren er derfor falsifisert av observasjoner).
En forklaring kan finnes i varierende geologisk aktivitet. Fig. 7 viser at fenomenene El Nino (varmt hav) og La Nina (kaldt hav) i 1987-1988. synes å ha felles utgangspunkt vest i Stillehavet.
En annen mulig geologisk kilde til ENSO-fenomenet finnes ved Galapagos-øyene, iht neste fig. 8. (Red.anm. Igjen takk til Dr. Hovland for tipset).
Økning i global temperatur pga den varme fasen El Nino synes å gi trinnvis økning i global temperatur ifølge Dr. Blondeel i denne teksten, som også peker på gravitasjonskreftene fra sol og måne som en mulig årsak til ENSO-variasjonene. Varmemengden fra El Nino er over 40 ganger større enn menneskeskapt energiproduksjon i løpet av et år med El Nino.
Meget interessant forskning. Det er åpenbart at temperaturen i havene bestemmer temperaturen av luften. El Nino medfører en økning i global temp på 0.5 grad. Golfstrømmen gjør det mulig å bo i Norge. Det er usannsynlig at høyere temperatur i havene kommer fra drivhuseffekten, til det er energimengden i atmosfæren for liten og utveksles langsomt. At havene varmes opp av vulkanutbrudd på havbunnen er meget aktuelt. At dette kan skje regelmessig kan forårsakes av hvordan planetenes gravitasjon og magnetiske krefter påvirker jorden og jordskorpen. Vi vet at månen styrer tidevannet, men også at vannet trekkes på av magnetiske krefter. Jorda passerer på innsiden av Jupiter hver 13 måned.
Det er sannsynlig at menneskers bruk av 100 mill fat Olje-ekv hver dag fører til økt CO2. At innholdet C14 er lite betyr lite fordi CO2 utveksles med biosfæren i raskt tempo, sommer og vinter. At Henry’s lov bestemmer CO2-ppm er vanskelig å si, for 1 grad er for lite til å gi 40% økning av CO2, men temperaturen i havene er meget forskjellige fra ekvator til polene, så da er det vanskelig å beregne effekten. Varmen fra forbrenningen kan også drive temperaturen.
Temperaturen i havene BIDRAR til global temperatur som figuren til Ollila viser, men absorbert solinnstråling til jord-og havoverflate bidrar mest.
Varmen fra menneskeskapt forbrenning er bare 1/40-del av hva El Nino slipper ut i samme år. Resten av vulkanene gir enda mer varmeenergi. Menneskeskapt bidrag er forsvinnende lite.
Vi vet jo at jorda blir og har blitt noe varmere opp igjennom, vi ser det på sånt som at tregrensen kryper oppover mot fjellet, og at isbreer forsetter og smelte. Men hva så, vi har jo i flere tusen år fulgt iskanten isbreen nordover, og antakelig sydover. Men dette må jo ligge langt utenfor vår evne til å gjøre noe med det, forandre på Jordas sykluser. Og hva vet vi kanskje det er like før syklusen snur. Vi har lært mye, men allikevel så lite vi vet!
Det politiserte og fasttømrede CO2-narrativet bak COP28 ble som ventet en ny parodi på «klimaforskning» og et skamløst poseringsvindu for alle politikere og aktivister som tydeligvis akter å ri klimaopportunisme-hesten til the bitter end etter mottoet «follow the money».
For IPCC kjørte som før ufortrødent på at CO2 er den helt sentrale klimadriver mens solens betydning ikke skal omsnakkes. Med å peke på den mulige betydning av klodens indre energi- og varmeforhold fyller Tuvnes her ut bildet av alt IPCC velger å ignorere som aktuelle drivkrefter bak klodens klimaendringer både historisk og nå.
Utenfor IPCC-miljøets beskyttede kretser utfolder det seg imidlertid mye interessant forskning, som legger fram tyngre og tyngre dokumentasjon på at den enøyde CO2-hypotesen er falsifisert.
I tillegg hoper det seg opp med eksempler på at såkalt «grønn» alternativ eneregi (i hovedsak sol og vind) medfører omfattende miljøproblemer både i produksjon, drift og fjerning, og ikke er i nærheten av å kunne levere verken den kostnadseffektivitet, mengde eller stabilitet som moderne industrisamfunn krever. Stadig flere energipolitiske forskningsmiljøer peker nå på at man har kuttet for brutalt i tradisjonell, stabil og kostnadseffektiv fossil energi uten å ha funksjonelle «grønne» alternativer klare: Sol og vind er ikke i nærheten av å være en alternativ løsning for verdens energibehov de nærmeste tiårene.
Problemet er at sentrale aktører i klimabastionen fremdeles nekter å innrømme dette offentlig, og insisterer i stedet på å gjøre MER AV DET SOM IKKE VIRKER!
Her hjemme er kanskje Støre-regjeringen det tydeligste eksempelet i Europa: «Fordi vi FREMDELES har råd til det» som en gammel forskervenn av meg pleier å si.
Flere store EU-land har imidlertid begynt å rygge etter hvert som energisammenbruddene hoper seg opp, statsøkonomiene lider og industri kræsjer og/eller flykter ut av de mest selvskadende «CO2-regimene»:
– Tyskland sjokkeres av sin første negative vekst etter andre verdenskrig og har måttet starte opp sine gamle kullkraftverk før resten av næringslivet bryter sammen eller flykter. Nesten tragikomisk har de bl.a. revet ganske nye vindmølleparker for å begynne å utvinne de nedlagte kullfeltene under dem igjen.
– Frankrike er stilt overfor samme problematikk og har stille sluttet å følge opp sine sol- og vindplaner, og kjører opp mer kjernekraft
– Kina og India, som «utviklingsland» fritatt av IPCCs CO2-doktrine, flirer hele veien til banken mens de kjører på med alle de tradisjonelle energiformer som virker, og overtar mer og mer av Vestens tidligere industrihegemoni.
Kommer IPCC til å måtte endre sin energipolitiske selvskading de kommende årene?
Forhåpentligvis vil en mer fornuftig dreining til en mer funksjonell energipolitikk tvinge seg fram allerede i løpet av 2024/25:
– COP29 kommer allerede 11-24 Nov 2024, i oljelandet Aserbajdsjan. Ikke ulikt årets Dubai-konferanse, altså.
– COP30 kjøres deretter i mai 2025 i Belém do Pará, Brasil.
Det kan her bli vanskelig å forsvare opprettholdelsen av en åpenbart selvskadende energipolitikk når stadig flere store industriland i trøbbel møter opp for å banke de kommende års energi- og miljøpolitikk.
I praksis snakker vi om hvorvidt de agendadrevne «CO2-ideologene» i FN/EU/WEF vil fortsatt kunne stå i mot den stadig kraftigere nærings- og miljøpolitiske bekymringen rundt de mislykkede forsøkene på å erstatte fossil energi med minst like miljøproblematiske alternativer som sol og vind, som i tillegg viser stadig tydeligere tegn til å ruinere de vestlige industri- og velferdssamfunn. Uten at noen som helst positiv klimaeffekt er dokumentert.
På et eller annet tidspunkt må vel sunn fornuft trosse ideologisk selvskading?