Havnivået synker for Norge
Norsk klimaservicesenter (KSS) er et statlig organ sammensatt av flere offentlige etater for å hjelpe Stortinget og regjeringen med å skape klimapanikk, så det kan brukes mer penger på meningsløse luftslott som batterifabrikker og gi arbeidsplasser til katastrofemeldere.
I 2025 utga Norsk klimaservicesenter en rapport om havstigning. KSS hevder: «Havnivået langs norskekysten har steget med omtrent 2,3 mm i gjennomsnitt hvert år fra 1960 til 2022, og 3,3 mm i gjennomsnitt hvert år fra 1993 til 2022 (kapittel 7.4).» Det hevdes også at det er en mulighet for at når «svært høye utslipp (…) kombineres med raskt istap i Antarktis, kan den gjennomsnittlige relative havnivåstigningen i Norge nærme seg 1–1,5 m innen 2100, og opptil 4,5–5 m innen 2150.» Dette er en grunnløs katastrofemelding.
De 14 målestasjonene vi har i Norge med data fra mer enn 50 års datamåling en årlig nedgang på 0,1 mm i perioden 1960-2022 i stedet for klimaservicesenteret som hevder at den årlige relative havnivåstigning på 2,3 mm. Det er fordi landhevingen i Norge stort sett har ført til et synkende eller tilnærmet uendret havnivå.
De observerte marginale variasjoner av havnivå i Norge fordreies av Norsk klimaservicesenter i fiktive scenario og modellberegninger.
Løgnen om havnivåstigningen er viktig for klimaalarmistene, og det er derfor viktig å tilbakevise regjeringens støttespillere i et viktig saksfelt der de tar så grundig feil. Det følgende innlegget er skrevet av Olav Martin Kvalheim, professor emeritus, Kjemisk institutt UiB, leder av Klimarealistene og med i Klimarealistenes vitenskapelige råd.
Redaksjonen, Klimarealistene
Olav Martin Kvalheim:
Overdrevne scenario
Med jevne mellomrom publiseres rapporter fra klimasentre i Norge. Fremtidig havnivåstigning i Norge overdrives i betydelig grad. Rapportene følger stort sett samme oppskrift. Man starter med å anta globale scenarioer for utviklingen i CO2-utslipp fremover i tid. Disse utslippsscenarioene brukes til å simulere fremtidige temperaturer med klimamodeller. Deretter brukes de simulerte verdiene i nye modeller som skal spå/predikere endringer i relativt havnivå langs norskekysten.
Olav Martin Kvalheim,
professor emeritus, Kjemisk institutt UiB,
leder av Klimarealistene
og med i Klimarealistenes vitenskapelige råd.
Generelt er utslippsutviklingen av CO2 overdrevet. Klimamodellene overdriver i tillegg effekten av CO2 hvilket leder til at de simulerte temperaturene blir for høye. Avviket øker gradvis dess lenger frem i tid man går. Når disse alt for høye temperaturene til slutt brukes i modeller for å spå havstigning langt frem i tid, blir modellanslagene for havstigning så overdrevent høye og med så stor usikkerhet at de blir verdiløse som beslutningsgrunnlag for om, og hvor, det er nødvendig med tiltak for å forebygge skader.
Men disse innvendingene underslås når pressemeldinger og rapporter med budskap om mulig katastrofal økning i havnivå distribueres til de riksdekkende mediene. Da er fokus at man må bruke et ukjent antall milliarder kroner på å tilpasse Norge til et urealistisk, modellbasert fremtidsklima. Og at vi selvsagt også må lede an og eliminere norske CO2-utslipp som kun utgjør en knapp promille av de globale, igjen med bruk av et ukjent antall milliarder kroner.
Den siste rapporten med tittelen Klima i Norge som Norsk klimaservicesenter står bak og medienes dekning, følger den vanlige dreieboken i dette narrespillet.
Overdrivelsene begynner allerede i sammendraget med de viktigste funn i rapporten. På hjemmesiden til Norsk klimaservicesenter kunne man lese følgende i oppsummeringen av hovedfunn i rapporten: Havnivået langs norskekysten har steget med omtrent 2,3 mm i gjennomsnitt hvert år fra 1960 til 2022, og 3,3 mm i gjennomsnitt hvert år fra 1993 til 2022 (kapittel 7.4). Dette gjentas inne i rapporten og gir et inntrykk av at vi er inne i en akselererende havnivåstigning.
Observasjoner viser marginale endringer
Realiteten er at empiriske data for mer enn en 100-årsperiode viser at landheving stort sett har ført til et synkende eller tilnærmet uendret havnivå innenfor usikkerheten i måledata. Dette kan vi observere i tabell 1 som viser de 14 stasjonene i Norge som har måledata for minst 50 år (Data hentet her).
De 14 stasjonene har i gjennomsnitt en årlig nedgang på 0,1 mm som er langt unna den årlige relative havnivåstigning på 2,3 mm som rapporten hevder er et gjennomsnitt for norskekysten i perioden 1960-2022. Selv Honningsvåg som har størst stigning, er ikke i nærheten av dette.
For Bergen og Stavanger som har målinger for mer enn 100 år, er det henholdsvis ingen eller liten økning i havnivå, mens det relative havnivået i Oslo er redusert med 32 cm.
Figur 1 viser disse tre måleseriene:
Total endring fra startpunkt til 2024 i tabell 1 er beregnet fra en lineær regresjonsmodell for hver stasjon. Usikkerheten er beregnet som gjennomsnittet av 100 modeller der man for hver modell tilfeldig tar ut halvparten av målepunktene, beregner regresjonsmodellen og predikerer verdien for den halvparten av målepunktene som er tatt ut.
Gjennomsnittet av modellenes prediksjoner gir et godt statistisk mål på usikkerheten i beregningene. For halvparten av stasjonene viser tabell 1 redusert relativt havnivå, mest markant for Oslo og deretter Narvik, mens for den halvparten som viser økt relativt havnivå, er Honningsvåg på topp, tett fulgt av Ålesund og Måløy. Tar vi hensyn til usikkerheten, viser halvparten av stasjonene ingen endring. Påvirkning fra den Atlantiske Multidekale Oskillasjonen (AMO) på havtemperaturen når den svinger mellom kaldere og varmere faser, kan utgjøre flere cm på endring i en periode avhengig av hvor man starter og avslutter måleserien. Dette ser vi for eksempel i måleserien for Bergen. Det relative havnivået falt noen cm med AMO i kald fase mot et minimum ca. 1975 og steg deretter de neste 40 årene slik at nettoresultatet ble ingen relativ havnivåstigning over hele perioden. Men AMO øker usikkerheten i modellen, spesielt når måleseriene er korte.
Fremtidsvurderinger
Ved å anta at utviklingen fortsetter i samme spor, kan vi bruke modellene til å ekstrapolere havnivåendring til år 2100. Innenfor usikkerheten samsvarer resultatene bra med Mörners beregninger (side 32-33, Naturen styrer klima) som er fremkommet med en helt annen metodikk. Om økningen i global temperatur fortsetter i samme takt som i perioden 1960-2022, vil havnivået langs mesteparten av Norskekysten i 2100 altså være tilnærmet uendret siden landhevning fremdeles vil motvirke effekten av oppvarmingen på havet.
Ingen farlig havnivåendring, burde derfor vært gitt som hovedkonklusjon i presentasjonen av rapporten. Men for forfatterne av rapporten som har sitt levebrød fra bevilgende politikernes forestilling om en pågående dramatisk klimakrise, ble nok dette for spedt. Redningen er å spå fremtidige temperaturer med klimamodeller. På side 27 i rapporten leser vi at Framskrivninger (fra klimamodeller) viser en videre økning i temperatur på rundt 3.4 °C fram mot slutten av århundret, dersom utslippene av drivhusgasser fortsetter å øke. Dette tilsvarer 0,45 grader per tiår, dvs. ca. 3 ganger sterkere oppvarming enn det man har hatt i perioden 1960-2020, som er ca. 0.16 per tiår. Spådommen er basert på en antagelse om et scenario med høyt utslipp av CO2. Figur 3.1.11 på s. 39 i rapporten viser at usikkerheten i framskrivningen er på mange grader. Ytterligere usikkerhet i spådommene om fremtidig temperatur er til stede som følge av den sterke vektlegging av CO2 med antatt forsterkning fra vanndamp som alle klimamodellene bygger på. Gradvis redusert skydekke siden den globale oppvarming startet på 80-tallet fremheves nå av flere forskere (også støttespillere av FNs klimapanel) som alternativ eller tilleggsforklaring på den globale oppvarmingen. Modellering av skyer er et velkjent problem i klimamodellene.
Katastrofespekulasjoner
Rapportens oppsummering av havnivåstigning, avslutter med følgende utsagn på s. 213:
For et scenario med lav sannsynlighet, men stor konsekvens, der svært høye utslipp (SSP5-8.5) kombineres med raskt istap i Antarktis, kan den gjennomsnittlige relative havnivåstigningen i Norge nærme seg 1–1,5 m innen 2100, og opptil 4,5–5 m innen 2150.
Denne bevisste spekulasjonen i katastrofescenarier er mat for sensasjonslystne medier og klimafrelste politikere. Og der vet nok også forfatterne å beregne sitt publikum.
Dette blir særdeles feilaktig og kritikkverdig siden økt CO2 vil gi avkjøling over Antarktis og Grønland grunnet atmosfærisk inversjon (temperaturen stiger med høyden).
Oppdatert 05.01.2026 kl 14.05.
Veldig bra! Solid empirisk vitenskap. Viktig folkeopplysning!
Vel…For det første; Empirisme bygger på ‘undersøkelser’ , ‘erfaringer’ og ‘forklaringer’ gitt av folk med meninger. Epirisme er ikke nødvendigvis vitenskap. Klimarealistene representerer meningsfeller, en gruppe mennesker som leter etter svar i undersøkelser og publikasjoner som motsvar til andres ditto. Dette er IKKE vitenskap i begrepets fagrettede betydning.
«Vitenskap» som ikke stemmer med empiri er i hvert fall «IKKE vitenskap i begrepets fagrettede betydning.»
Hvis det er noen som er «meningsfeller» så er det de IPCC-tro «vitenskaps-folka» som er økonomisk avhengig av å jatte med konsensus, ellers får de ikke bevilgning. Det er korrupsjon. Klimarealister avslører slik pseudo-vitenskap uten å få noen som helst bevilgning.
Lillebø. Her er det åpenbart en misforståelse rundt bruk av ordet emperi. Bergsmark benytter det i betegnelsen forskning basert på observasjoner over tid.
Vitenskapens gullstandard, i alle fall naturvitenskapen, er at teorien må stemme med observasjoner, hvis ikke er den gal. Kvalheim har analysert disse observasjonene som viser at havnivåstigning er et ikkeproblem i Norge, mens myndighetene baserer seg på globale modeller og satellittobservasjoner og overfører skremslene til norske fohold.
Tidevannsmålinger er også mer nøyaktige enn satellittmålinger, har foregått over lmye lengre tidsrom og måler langs kystene – ikke langt ute på havet.
Det er vanskelig å spå, særlig om fremtiden. Slik jeg forstår målingene, så er det den relative forskjellen mellom hav og land som er målt. Det jeg savner i artikkelen er hvor mye land og hav har hevet seg, hver for seg.
Meget bra skrevet! Takk!
Det dette viser er det vi som ikke har gått på skole har vist lenge. Når de kommer til forskning som vi kaller fremtids hypoteser er forskere ikke troverdige. De forstår mindre enn en analfabet. Det betyr ikke at vi ikke skal lytte, men ta forskningen for det den er en hypotese.
Kjæm å an på hvilken sie av tektoniske platan havnivået stig eller synk. Issmelting fra polan, Grønland å Himalaya e avgjørende på havnivået. Smelt vesentlig fra aille di områdan da vil havnivået øk åver tid.
Rånes. Helt riktig. Men da er det viktig å holde tunga rett i munnen. Økt CO2 vil over dine utvalgte steder som Antarktis og Grønnland bidra primært til avkjøling fordi det er atmosfærisk inversjon der temperaturen i atmosfæren stiger med høyden. Det stimulerer utstrålingen (Klimanytt 300).
Det neste punktet er at om Grønlandsisen likevel skulle smelte grunnet naturlige variasjoner i sol, vinder ( NAO) eller Golfstrømmen (AMO) så vil det bli mindre gravitasjonskraft i nord og vann vil forflyttes mot sør (omvendt med smelting bare i Antarktis).