«Grønne» Kina
bruker 80 prosent fossil energi.
Det går dårlig med det grønne skiftet. For det er ingen internasjonal dugnad. Og det blir heller ikke brukt mindre olje, gass og kull for å lage drivstoff og elektrisitet enn før i verden. Andelen holder seg på litt over 80 prosent.
Nå er det en internasjonal offensiv for å framstille Kina som «Den grønne supermakta». For å spre optimisme, og for å opprettholde den svært så innbringende klimaindustrien i den vestlige verden. I ukeavisa Dag og Tid 16.08.2026 skriver Vegard Bye, tidligere SV-politiker med kunnskap om geopolitikk, i to lange artikler i to nummer om det han kaller Kina for den grønne supermakten som «leder fornybarkappløpet.»
Bye gir et forvrengt og helt galt inntrykk av Kinas energipolitikk. Kina skaffer seg sin anvendbare energi for 78 prosents vedkommende fra olje, gass og kull — som ellers i verden. I 2025.
Kina øker sitt utslipp av CO2. Utslipp per innbygger i Kina er rundt 20 prosent høyere enn i Norge. Og: Det er 300 ganger så mange kinesere som nordmenn.
Av Redaksjonen
Kina blir i økende grad fremstilt som den globale lederen av en energirevolusjon bort fra fossil energi og blir til og med hyllet av mange klimaaktivister som verdens første store «elektrostat». Statsviteren Vegard Bye er i den nevnte artikkelen i Dag og Tid 16. august i år et typisk eksempel med tittelen «Den grøne supermakta Kina» på sin lange artikkel. Han skriver:
… det som skjer i Kina no, gjer dette megalandet til verdas første elektrostat …………..
Landet bygger verdas elektriske framtid. Kinesarane installerer meir sol og vind enn resten av verda samla, dei produserer 80 prosent av verdas solceller, 70 prosent av vindturbinane og det store fleirtalet av batteri og elbilar, og dei kontrollerer foredlinga av minerala som alt dette kviler på. I ei verd som opplever ei stadig verre klimakrise, blir Kina stadig meir avgjerande når det gjeld å redde planeten.
Og han kaller Kina «den grøne draken som leier fornybarkappløpet».
Dette fokuset på Kinas dominerende posisjon innenfor såkalt «fornybar energi» gir imidlertid et forvrengt bilde av Kinas energipolitikk. 78% av Kinas etterspørsel etter primærenergi — energi i naturen før den blir omdannet til annen brukbar energiform som elektristet, drivstoff osv — ble dekket av kull, olje og gass i 2025.
I en artikkel på Whattsupwiththat 10.august med tittelen China´s Great Wall of fossil fuels skriver energianalytikeren Paul H. Tice følgende:
«Det skjer ingen energitransformasjon i Kina. Snarere det motsatte. Kina forblir verdens største konsument av kull, olje og gass.»
Artikkelen peker på hvordan Kina har sikret seg mot geopolitisk risiko og raske prisskifter ved å sikre seg store lagre av olje og gass, utbygging av raffineringskapasitet og infrastruktur for gass. Og selv om Kina langt på vei er selvforsynt med kull, har de også en stor import av kull. Ingenting av dette tyder på at Kina er på vei til å fase ut fossile energikilder.
Vegard Bye bruker uttrykket den grønne draken som leder fornybarkappløpet. Det er muligens en formulering han har hentet fra internasjonale aktivistgrupper. For i en rapport med tittelen «Myth of the Chinese Clean Energy Dragon er nettopp den utbredte «dragemyten» omhandlet. I den går Paul H. Tice mer i detalj rundt dette. Han viser til at Kinas utslipp av drivhusgasser har økt med 26 % siden 2015, at de får 78 % av primærenergien fra fossile ressurser og 12% fra vind, sol, geotermal og biobrensel, og at elektrisitetsandelen av primærenergien på 24 % dekkes med 58 % fra fossilt og 22% fra vind og sol.
Artikkelen peker på kontrasten mellom de faktiske globale energiforhold versus retorikken rundt klimapolitiske energimål på stadig vikende front, sitat: «Det går dårlig med det grønne skiftet. For det er ingen internasjonal dugnad. Og det blir heller ikke brukt mindre olje, gass og kull for å lage drivstoff og elektrisitet enn før i verden. Andelen holder seg på litt over 80 prosent.»
Disse energifaktaene reflekteres stadig tydeligere i dagens klimapolitiske miljøer:
Nettstedet Klimadebatt.com har akkurat lagt ut en artikkel som belyser aktivistmiljøenes kritikk av FNs neste Climate Change Conference (COP31) som skal avvikles i Tyrkia i perioden 9-20 November 2026.
Lenke: https://klimadebatt.com/forum/index.php?topic=2549.msg17694;topicseen#msg17694
Denne kritikken mot COP31 fra aktivist- og forskermiljøene indikerer først og fremst økende uro for at klimapengesekken kan være i ferd med å slankes. Fordi stadig flere land lider under økonomisk og energiteknisk selvskading ifm. overilt utfasing av fossil- og kjernekraft før funksjonelle alternativer foreligger.
De fleste, inkludert rekken av ryggende «klimapolitikere» som frykter å få ansvaret for elendighetene, begynner nå å innse at dagens globale andel av olje, gass og kull for å lage drivstoff og elektrisitet vil måtte fortsette å holde seg på +/- 80 prosent i overskuelig framtid om ikke store folkegrupper skal havne i nød og elendighet.
Storstilte globale konferanser i FN-regi har i tråd med Parisavtalen av 2015 hatt som opprinnelig hovedkrav å fase ut fossil energi i løpet av få år. Den totale virkelighetsfjernhet rundt dette har blitt tydeligere for hvert år siden. Og i år har man for første gang diskret fjernet altfor målbare tidskrav for dette. COP31 blir dermed bare et nytt klimapolitisk slag i luften mens verden forholder seg til de relle energitekniske kravene til at verden skal kunne fortsette å fungere.
Utlagt: Årets COP31 i Tyrkia blir en forvrengt og ufrivillig parodi på Don Quijotes kamp mot vindmøllene. Don Quijote var som kjent en adelsmann fra regionen La Mancha som hadde forlest seg på ridderromaner. Tilsvarende er COP31 et foretak dominert av «ridderposerende» aktører som har forlest seg på dårlig klimaforskning uten å også gjøre det ekte vitenskapsfolk må gjøre; undersøke om deres verdensfrelsende virkemidler mot en falmende krise faktisk kan være verre for miljø og samfunnsøkonomi enn selv det vaklende klimanarrativet de startet med.
Att framställa Kina, numera vanligt i s.k. progressivt vinklade klimatbefrämjande berättelser exemplifierat i inlägget, som en föregångare för att ‘rädda planeten’ och som den eftersträvansvärda ‘gröna drakens supermakt’ i förnyelsekapplöpningen, missförstår totalt Kinas industriella prioriteringar och ekonomiska strategi. Dessa går ut på att bli, ‘world-wide’, leverantör av produkter för intermittent vind- & solenergi för mindre kompetenta länderregeringar, medan landet själv satsar på att bygga ut sin egen leveranssäkra elförsörjning för industriell tillväxt medelst planerbar elproduktion, utgående från så långt möjligt kol/gas/kärnkraft/vatten. Detta har USA upptäckt med febril verksamhet för att komma ikapp detsamma, medan EU och dess länder förtvivlat försöker upprätthålla en myt om ansvarstagande medan dess industri p.g.a. skenande kostnader förtvinar tillika dess historiska välfärd.
Helt korrekt, Gøran.
Og det samme gjelder India, som under det nylige toppmøtet i FN ga klar beskjed om at India ville prioritere energisikkerhet framfor å følge FNs klimaplaner, jfr. denne artikkelen:
Lenke: https://wattsupwiththat.com/2026/10/06/india-rejects-un-climate-politics-in-favor-of-industrialization/