Klimanytt nr. 363 Redaktør: Ole Henrik Ellestad.
Forfattet av: Ole Henrik Ellestad.
En gallup viser at 80 % har svært stor eller stor tillit til forskning. Forskere har noe lavere tillit, og forskningstema preget av politikk har enda lavere tillit – fornybar energi og klima med bare ca. 50 %. Det faller flere tungt for brystet.
Tilliten til forskning avtar
Verian (Kantar/Gallup) utarbeidet i februar 2024 en undersøkelse for Forskningsrådet om befolkningens tillit til forskning. 3122 personer over 18 år er spurt over nettet. 34 % har svart. Midlere usikkerhet er ca. 3 %. Tilliten til forskning er meget stor hos 20 % og ganske stor hos 60 %, mens ‘verken enig eller uenig’ er på 15 %. Kategorien ‘svært stor’ var størst i 2021 (vel 30 %) mens verken enig/uenig da var nede i 9 %. Se referanse for detaljer.
Tilliten til forskere er lavere enn til forskning, omtrent lik for kategorien ganske stor. ‘Meget stor’ er redusert til 11 % (ned fra 28 % i 2021) mens ‘hverken/eller’ da var 24 %.
For utsagnet ‘Forskningsresultater er i stor grad preget av forskernes egne politiske holdninger og oppfatninger’ er 2 % svært uenig, 20 % ganske uenig og 42 % hverken enig/uenig. For ‘Mediene presenterer forskning på en troverdig måte’ er 7 % helt uenig, 27 % ganske uenig, 41 % hverken enig/uenig, og kun 1 % er helt enig. For ‘Enkelt å skille mellom god og troverdig forskning og dårlig og ikke troverdig forskning’ er 7 % helt uenig, 27 % ganske uenig, 34 % verken enig/uenig med kun 4 % helt enig.
Innen utvalgte tema hadde klimaendringer og helse henholdsvis 14 % og 13 % med svært stor tillit og 37 % og 59 % med stor tillit. Skole og utdanning, kjønn og likestilling, kunstig intelligens samt fornybar energi lå på 6-7 % (44 % stor tillit). Innen klima og fornybar energi hadde halvparten svært stor eller stor tillit størst for aldersgruppen 33-44 år (59 %), minst for 60 + (39 %).
Tenk det. Innen tema som massivt indoktrinerer publikum med marginal stemme til forskningsmiljøer med alternative syn er det likevel bare 50 % som har stor tillit eller mer. Det er et sunnhetstegn i befolkningen. ‘Den som graver en grav for andre faller selv deri’ virker det som.
Kommentarer
Selve undersøkelsen er lite kommentert på nettet. Adresseavisa/NTB konkluderer her (mai 2024) med at tilliten til forskning innen klima og fornybar energi går ned, og referer til at man nå skal forske på tilliten til forskere (finansiert av NFR) for å se på hvilke sider av forskningen som påvirker folks oppfatning. Kommunikasjonen synes å skulle innrettes mer mot effektiv påvirkning enn å rette opp feilaktig forskning og alarmerende formidling, neppe en farbar vei for å styrke forskningsaksepten i befolkningen.
I en liknende undersøkelse i 2017 (KN 207, se også KN 158 fra 2016) var det omtrent samme forhold med manglende tillit for: temaet klima og miljø (53 %), samfunnsforskning (44 %), helse (33 %), teknologi (28 %) og humaniora (27 %). Sammenlignet med teknologi generelt ligger dagens ‘tillit’ til fornybar energi 25 % lavere med klima omtrent på samme nivå rundt 50 %. Tydelige spørsmål resulterte i alt for lav tillit.
Er 2024-undersøkelsen akseptabel for klimaforskningen? Etter mitt syn er det altfor dårlig. For klima og fornybar energi har fått orkesterplass i mediene med liten spalteplass til kritikere og en svært høy grad av hersketeknikker der motstandere er rubrisert som vitenskapelig pariakaste. Mange skjønner at det er ‘ugler i mosen’.
Ellers er det flere kommentarer som berører forskningsmistillit med flere gode argumenter, f.eks. om pseudoforskning og at mistillit skapes av feil fra egne rekker. Det ligger implisitt at for klima er ‘Climategate’ og IPCC-kretsens valg av ‘egnet’ start- og slutttidspunkt’ ved bruk av tidsserier samt feilaktig bruk av modeller generelt nøkkelfaktorer.
CICEROs klimagallup 2023
CICEROs klimaundersøkelse fra sommeren 2023 ble nylig relansert av Kirsten Å. Øystese på Klima og Energi’ med overskriften: ‘Om klimafornektelse, klimaskepsis og motstand mot klimatiltak’ – muligens grunnet den ovennevnte undersøkelsen fra Forskningsrådet der klima og fornybar kom dårlig ut. Ciceros Marianne Aasen bidrar. Hun forsker på folks meninger om og holdninger til klimaendringer og klimapolitikk! Utgangspunktet er at Norge har ligget i teten av land med klimaskepsis (KN 261), men det skal visstnok ikke lenger være tilfelle ifølge artikkelen. Selve undersøkelsen presenteres med en stor porsjon ‘riktig’ leserveiledning.
Årets undersøkelse fra forskningsrådet tyder ikke på mindre skepsis. Et institutt som bekjenner seg til den hersketekniske sammenhengen mellom klimafornektelse, klimaskepsis og motstand mot klimatiltak er neppe kvalifisert til å ha overoppsyn med en gallupundersøkelse som skal være gjennomført og bli presentert på en objektiv måte.
Skal man ha tillit til et miljø så må temaet behandles etter vitenskapelige prinsipper. Klimafeltet er ikke i nærheten av det. Skeptikere mener at naturen styrer klima, har observasjoner og slik sett vitenskapens hovedkriterier på sin side og fornekter ingen ting – heller ikke at drivhusgassene har en viss betydning. Men også de beste beregninger (Wijngaarden &Happer, H. Harde) og observasjoner av strålingsvariasjoner (ERBE, CERES) viser at økt drivhuseffekt er liten. Det er faktisk CICERO, IPCC mfl. som fornekter betydningen av naturlige variasjoner – nå som før.
Spørreundersøkelser
Spørsmålenes utforming er sentral i spørreundersøkelser. Som man roper i skogen får man svar, glimrende illustrert i episoden i ‘Ja vel Statsminister’ ved Sir Humphrey. (KN 201).
Når folk skal svare vil de gjerne gjøre det på en respektabel måte. Å si seg enig i et utsagn er ikke best egnet spørsmålstilling. Begge disse anførsler er uttalelser fra metodenestor professor Ottar Hellevik. I klimasaken favoriseres IPCCs og CICEROs syn. Tidspunktet kan også påvirke. En Gallupundersøkelse i uken det striregner i februar påvirket nok resultatet, muligens også det varme året 2023 med alle sine mediealarmer.
Konklusjon
Ifølge Verians undersøkelse for Forskningsrådet har det norske folk stor tiltro til forskning generelt, mindre til forskere og vesentlig mindre til forskningstema (og deres forskere?) som er gjennomsyret av politikk slik som fornybar energi og klima, men også innen samfunnsvitenskap.
Etter mitt syn er også den generelle tilliten alt for liten til en virksomhet som har sine klare logiske, vitenskapelige prinsipper. For lav tilslutning skyldes at innen en rekke forskningstema foreligger betydelige avvik fra nevnte prinsipper. Forskere, medier og politikere overdriver gyldigheten av ønskede resultater og utelater viktige alternative data, observasjoner og sammenhenger. Da blir det i beste fall pseudovitenskap ifølge professor Richard Feynman.
På toppen kommer ‘utgytelser’ for å promotere egen politisk og forskningsmessig agenda basert på modeller som de aldri ville trodd på om det gjaldt deres egne investeringer.
Det er ikke rart at tilliten til klimaforskningen avtar, for stadig flere skjønner etter hvert at klimaalarmisme basert på en falsifisert CO2-hypotese ikke holder mot reell vitenskapeli prøving.
Nå er det f.eks. kommet en blodfersk studie som bekrefter det som har vært hevdet her hos Klimarealistene i alle år: Det er ikke CO2-nivået som driver klimaet, men omvendt.
Dette får vi igjen bekreftet i studien «Stochastic assessment of temperature–CO2 causal relationship in climate from the Phanerozoic through modern times».
Saken i et nøtteskall:
Studien utfordrer IPCC-miljøets CO2-trosplattform som bare fortsetter med overnasjonal institusjonell makt i ryggen å insistere på en «konsensus» om at det er atmosfærens CO2-innhold som er nesten enerådene drivkraft bak klimaendringer.
Denne nye studien fastslår imidlertid at dette er «based on imagination and climate models full of (wrong) assumptions».
Studiens metode er å bryte analysematerialet ned til et «a stochastic assessment determination of the sequencing of CO2 variations versus temperature variations since the 1950s, over the last 2,000 years (the Common Era), and throughout the last 541 million years».
Og konkluderer på dette grunnlag at kausalitetsretningen – selvsagt også hensyntatt etterslepene i årsakskjedene – viser tydelig at «the temperature changes lead and CO2 changes lag on yearly, decadal, and centennial/millennial scales».
Sagt i klartekst: «The reverse causality direction [CO2]→T should be excluded.»
Lenke: https://www.aimspress.com/article/doi/10.3934/mbe.2024287
Takk til Sunde for supplement. Det bygger seg stadig på med publikasjoner som viser manglende sammenheng mellom CO2 eller at når det er en sammenheng kommer først temperaturøkning deretter CO2-stigning.
Med desto mindre støtte i ulike type observasjoner søker IPCC-leiren inklusive medier og politikere å skyve oppmerksomheten over fra årsak/virkning til at nå er det ekstremeffekter og tiltak som gjelder.
Men folk lar seg ikke lure. Flere og flere har skjønt f.eks. at desto varmere det blir i kortere perioder desto mindre andel av dette er knyttet til en mulig CO2-effekt. Det er jo marginal økning fra år til år – under 1/100 dels grad C per år. Det blir ikke mye hetebølger av det. Men når varme forflytter seg til kaldere områder (naturlige endringer) blir det fart i sakene.
Det går nok bare en vei i folks oppfatning nå, men vi synes naturlig nok at det går for sakte
Du skriver:
«Tenk det. Innen tema [klima] som massivt indoktrinerer publikum med marginal stemme til forskningsmiljøer med alternative syn er det likevel bare 50 % som har stor tillit eller mer. Det er et sunnhetstegn i befolkningen. ‘Den som graver en grav for andre faller selv deri’ virker det som.»
Jeg vil ikke si at det er et sunnhetstegn, men et resultat av godt arbeid hos Klimarealistene og deres forbundsfeller, og dårlig arbeid hos media og politikere som sørger for at publikum ikke skjønner en dritt av hva som er sant og hva som er tull.
Fint at du setter pris på Klimarealistenes arbeid.
Men det er nok slik at skal våre argumenter få gjennomslag må det være grobunn for det hos ‘leserne’. Heldigvis er mottakerapparatet ‘live’ i betydelig grad.