Klimanytt 207, forfattet av Ole Henrik Ellestad
Så ble det nok en gang bekreftet at miljø- og klimavitenskap er i sterk miskreditt hos over halvparten av befolkningen ifølge en ny undersøkelse for Forskningsrådet. Vi har erfart fra 1970-tallet innen miljø og senere klima at forskere forkaster de vitenskapelige prinsipper til fordel for å argumentere for egen politikk. Noen i troen på å redde verden, men alt for mange som et ledd i sin bestrebelse på å omforme samfunnet. De støtter oppnevning av et politiske organ som FNs klimapanel (IPCC), med et subjektivt mandat om å undersøke menneskeskapt klimapåvirkning – ikke drive sann vitenskap på vegne av verdenssamfunnet.
Miljø- og etterhvert klimaforskere har fått tilnærmet fri spalteplass i sentrale norske medier gjennom mange tiår. I tillegg har media gjennom sin regi og egne synspunkter understøttet omtale av IPCC-kritikere som kunnskapsløse fornektere. Motforestillingene har fått minimal spalteplass. Mange har nok forventet at indoktrineringen ville ha gitt en tilnærmet total oppslutning i befolkningen om aksept for FNs klimapanelets konklusjoner, anbefalte tiltak og politikk. Men slik er det ikke. Internasjonalt er klima flere steder, bl.a. USA, i nedre del av listen over viktige samfunnsspørsmål. I Norge er det også betydelig skepsis.
Noe har gått galt underveis. Det har vært kjent lenge på grasrotnivå. Vi som formidler at naturlige variasjoner styrer klima opplever det til stadighet i samtaler, foredrag og henvendelser med kommentarer om hvorfor har vi ikke fått formidlet dette før? Eller fra kolleger som støtter oss. Klimadebatten er uvitenskapelig. Aktivistene har dominert og sørget for å legge lokk på den offentlige debatten, men under overflaten er det andre meninger som i større grad fremkommer også i meningsmålinger.
Ifølge undersøkelsen fra Kantar TNS for Forskningsrådet er:
– 46 prosent enige i at forskningsresultater ofte er kjøpt av industri eller myndigheter og er dermed ikke til å stole på. Når temaet oppdragsforskning enten fra myndigheter eller næringsliv tidligere er omtalt i f.eks. Aftenposten har klima aldri vært nevnt – åpenbart forskjellig fra folks oppfatning.
– 40 prosent mener at forskningsresultater i stor grad er preget av forskernes egne holdninger og synspunkter. Forskningsidé og -hypotese påvirkes av ståsted. I matematikken formes resultatet stringent av rigorøs matematisk bevisførsel. I naturvitenskapen av at teori og hypoteser bekreftes av observasjoner og eksperimenter. Men i klima er det egenutviklede, forenklede modeller som gjelder. I de «mykere» fag får man ofte ikke de samme korrektiv fra metodene, særlig hvis forskeren velger de mindre rigorøse varianter.
– 50 prosent er enige i at media/journalister kun presenterer forskningsresultater som underbygger deres egne synspunkter. Det minner meg om Aftenpostens klimajournalist Ole Mathismoen som i et intervju for mange år siden i bladet Journalisten svarte på et liknende spørsmål: Hvorfor skal man ellers være journalist? Noe liknende ble avslørt i «Climategate» epostene der det internasjonalt var en systematisk bearbeiding av utvalgte journalister og formidling av nøkkelinformasjon. Positiv medierespons har fristet forskere til å publisere tendensiøse arbeider som egner seg i media, og blitt gitt god «timing» med dominans i viktige klimabegivenheter. Norge er intet unntak.
– Bare 20 prosent mener de vil klare å oppdage om en nyhet refererer til feilaktig eller usann forskning. Da minnes jeg e-posten fra Michael Mann. Etter at «Hockeykølla» var avslørt som feilaktig og manipulerende skrev han at selv om det vitenskapelige slaget er tapt håper jeg at vi ikke taper kampen i media. Det har de ikke gjort hvilket har preget hele arbeidet innen IPCC og dens støttespillere blant forskere og media.
– Fordelt på fagområdene er mistilliten 53 % for miljø- og klima, 44 % statsvitenskap, 33 % medisin, 28 % teknologi og 27 % historie. Dette viser en forventet tendens. Teknologi generelt ligger lavt (sammen med historie). Høyere enn jeg forventet, men usakligheter og mangler innen klimatiltak, grønne energier og drivstoffinnblanding er nok vurdert som beheftet med mye politisk synsing. Jeg vil tro at mindre politisk sensitive fagområder som astrofysikk og nanoteknologi således ville ligget enda lavere (høyere tillit). Innen medisin dukker det fra tid til annen opp saker om juks, uakseptabel påvirkning fra legemiddelindustrien og tvilsomme kamper om riktig «skolemedisin». Statsvitenskap er jo infiltrert med politikk samtidig som de har mindre eksakte metoder enn naturvitenskapen. Det er således et talende bevis på manglende oppfølging av vitenskapelige prinsipper at miljø og klima ligger så markant på topp.
Professor i statsvitenkap, Ottar Hellevik, har korrekt påpekt at spørsmålsformen med å si seg enig i utsagn ikke er den best egnede. I en annen kommentar har han like korrekt påtalt at folk gjerne vil fremstå som «korrekte». Det fremmer tilslutning til aksepterte standpunkter – myndighetenes og medias syn. Når spørsmålet er stilt har jo intervjuobjektet manglende informasjon om alternativer selv om de tviler. Kanskje dette er den viktigste innsigelsen?
Er det forskernes feil? Eller media?
Etter mitt syn er det snakk om en symbiose med resonanseffekt så kraftig innen klima og delvis miljø at man helt har forlatt de vitenskapelige prinsipper. Internasjonalt er det bekreftet. Norge er intet unntak. Tidligere skandaler er friskt i minne fra store miljøspørsmål som sur nedbør og feilaktig påstått skogdød, ozonhullet som primært varierer naturlig ikke på grunn av klorfluorokarboner, kjønnsforskning der en Stortingsmelding i 2008 forfektet at «kjønn er ikkje noko ein er, men noko ein vert», «kanoniserte» kostholdsprofetier, legemiddeleffekter og enkelte medisinske studier.
Det er et paradoks at Aftenposten ledet debatten på Forskningsdagens åpning. Direkte farefullt blir det når de ledende medieaktører med «sekken» full av faktafeil har satt seg i førersetet for faktasjekk.
Nå har norske professorer i jus funnet ut at Statoil (og muligens Norge) kan saksøkes for oljeproduksjon siden det bidrar til global oppvarming. De ærverdige professorer vurderer ikke om oljeproduksjon bidrar til verdens undergang. Det virker ikke spesielt vitenskapelig. At de ikke har samme vurderinger om våpenindustrien er jo interessant.
Det er jo å håpe på at noen saksøker Norge for oljeproduksjon. Da må de jo fremlegge ugjendrivelige bevis i retten. Dessuten blir det interessant å se hvem som føler seg berettiget til erstatning for global oppvarming.
Denne problemstillingen har dukket opp i media i det siste. Jeg er usikker på hvor den kom først, men her er en link til et oppslag:
https://energiogklima.no/blogg/risiko-for-soksmal-ny-klimatrussel-mot-norge/#comments-heading
I kommentarfeltet her er Rasmus Hansson ute med en støtteerklæring til budskapet.
Dette må vel få også norske politikere til å reagere. En slik utvikling der oljefondet går tapt må få alle varsellamper til å lyse i Finansdepartementet. (Og Riksrevisjonen). Her må i det minste Siv Jensen gå til aksjon. Med en slik mulighet må også Norge være forberedt. En må ha grundige vitenskapelige utredninger som kan tilbakevise disse tolkningene. Dette må en ha avklart på forhånd og ikke vente til amerikanske advokatfirmaer slår til. (de skal jo ha ca. 30% suksesshonorar slik at fortjenesten kan bli formidabel).
Med denne bakgrunnen nytter det ikke å stole på CICERO etc. men på forskere med grundig naturvitenskapelig bakgrunn. Nå har riktignok seniorforsker ved CICERO innrømmet at IPCC har tatt grundig feil, men uavhengige forskere må få komme på banen støttet av finansdepartementet.
NRK har et oppslag om det samme her:
https://www.nrk.no/hordaland/oljesoksmal-mot-noreg-kan-truge-oljefondet-1.13718052
Dette virker noe komisk, og mest av alt gir det inntrykk av å være en slags brekkstang for omlegging av bruk av Oljefondets midler, til såkalte klimaformål. Det ser ut til at den moralske brekkstangen ikke er så effektiv lenger, så nå truer man med gigant søksmål 🙂 Slike saker har en egen evne til å koke bort i kålen, og jeg tviler på om alarmistene har noe reellt håp om å vinne frem juridisk, det er nok mer av et propaganda-stunt.
Vi får se hvordan det går med den første saken, som starter 13. november i Oslo Tingrett:
«13. november starter Norges første klimarettssak. Greenpeace og Natur og Ungdom mener lisenstildelingen i Barentshavet er i strid med Grunnloven og Parisavtalen.»
https://www.nrk.no/finnmark/klimarettssaken-mot-staten-starter-i-november-1.13378565
«Regjeringsadvokat Fredrik Sejersted, som skal føre saken for staten, mener den ikke hører hjemme i rettsapparatet og at en rettssak overprøver demokratiet.
– Søksmålet er et forsøk på å rettsliggjøre denne prosessen, og å flytte den over fra de demokratiske og politiske prosessene til rettsapparatet.»
Saksøkerne vil kalle inn både klimaforskere og samfunns-økonomer som vitner. Så det blir interessant å se om forsvaret vil ta et oppgjør med de løst funderte påstnandene om kommende menneskeskapt klimakrise som følge av våre co2-utslipp. Men da må vel staten selv bli regnet som skeptiker? Dette kan bli et brysomt dilemma for regjeringsadvokaten, hvor langt vil de gå for å tilbakevise katastrofe-påstandene?
Høyesterettsadvokat Lorentzen, støttespiller for saksøkerne, er ikke redd for å bruke klimakatastrofe-begrepet:
«– Vi går mot en varslet klimakatastrofe, men vi har en regjering som ikke tar hensyn til det hvis den åpner for oljeutvinning i Barentshavet, sa Lorentzen.»
Her er det stort spilerom for å trekke inn faglig ekspertise som har andre synspunkter, men hvor mye en fortsatt klimapolitisk korrekt regjering våger seg ut på den galeien, er et åpent spørsmål. Kanskje vil regjeringen nøye seg med en rent juridisk avvisning av saken, uten å gå inn på vitenskapen?
Selv her er det viktige avklaringer som kan komme frem, ikke minst i hvilken grad Paris-avtalen er juridisk bindende.
Demokrati vil nok også bli et sentralt tema, slik regjerings-advokaten er sitert på; skal jus overstyre Stortinget, og dermed folket?
Denne saken kan lett komme til å gå over flere år, og eventuelt ende i Høyesterett. Et tankekors ville da være om det i løpet av den perioden kom et regjeringsskifte, med en rød-grønn regjering der Ap og Sp dannet et stort flertall. Dersom denne nye regjeringen fortsatt ville gå inn for oljeutvinning i Barentshavet, har saksøkerne lagt seg ut med en meget stor del av det politiske Norge, og spørsmålstillingen jus kontra demokrati ville blitt ytterligere tilspisset.
Disse norske professorene vet så altfor godt at dersom de spiller med på retorikken, så vil det kunne strøs milde offentlige gaver over instituttet deres i form av midler til å opprette en egen studiegruppe rundt dette. OG de blir institutthelter og får enda mer oppmerksomhet i media. Klimapengekisten har dessverre medført en stadig mer pinlig form for opportunistisk samfunnsprostitusjon som trekker den ene akademiske yrkesgruppe etter den andre ned i uvitenskapelig nonsensforskning.
Dette var egentlig en kommentar til Tore Andersen kommentar om jusprofessorene som plutselig har meldt seg som enda en gruppe klimaufaglige opportunister. Beklager feilplassering.
Det som kanskje forundrer meg mest her er at norske politikere tilsynelatende er i stor utakt med folket i troen på «klimaforskerne». Eller er det bare et spill for galeriet som de anser for politisk helt nødvendig? I tilfelle tror jeg de spiller et høyt spill, ikke bare med vår økonomi og fremtid, men også med sin egen politiske fremtid. Det kan bli hårde tider for mange når det måtte vise seg at keiseren er uten klær.
Det kan jo nå se ut for at løgnene etter hvert tar til å vises for flere enn de halvt våkne og nysgjerrige som hittil har følt seg nokså ensom.
Skuffelsene har imidlertid i snart 30 år blitt en stadig verre sak å absorbere, og undringen over hva som egentlig skal til for at folk skal våkne har lenge vært i veien for tro på hva sannheten er verdt.
Våre politikere har med få unntak, faktisk bare ett ved Carl I Hagen, unisont enten skreket om at «utslippene må ned», eller tidd dørgende stille. Akkurat det er underlig og frustrerende.
Sannheten synes ikke å være verdt noen ting som politisk virkemiddel, og det er uhyre kjedelig, for det blir til syvende og sist en politisk oppgave å omgjøre de mange fatale vedtak som er fattet.
Noe som har bekymret meg de siste par tiårene er den stadige dreiningen av midler fra (høyst påkrevet) miljøforskning og praktisk miljøarbeid til spekulativ «klimaforskning», slik at helt sentrale miljøbehov får stadig lavere prioritet mens stadig mer tøvete og imaginære klimapåfunn får stadig mer midler.
Årsaken er tosidig:
1) Forskning som peker mot RELLE miljøproblemer kan ikke vente den minste støtte fra dem som i neste omgang kan måtte stå ansvarlig for dem, det være seg private industriinteresser eller myndigheter som vedtar miljøskadelige prosjekter
2) Forskning som henger seg på den politiserte og faglig forkvaklede klimakarusellen kan derimot vente seg langt lettere tilgjengelige midler nesten uansett hvilke mulige problemer de koker sammen for å få dem.
Vi minnes det gamle visdomsord: Anledning gjør tyv.
Her passer det bra med et Postma-sitat:
«In a large way, we are driven to do the research we do because of the
myriad and countless other fraudulent claims, presumptions, and
sophistries related to climate science. It has become apparent to us
that the errors extend to the deepest level of the science.»
— Joseph Postma
«…..skrev han at selv om det vitenskapelige slaget er tapt håper jeg at vi ikke taper kampen i media.»
Kan du gi en link til en solid kilde som viser ordrett hva Mann skrev?
Det er din oppgave å bevise at han ikke skrev dette, dersom det er det du tror.
For å sitere Nielsen, som ein gang i fullt alvor skreiv: «Jorda er flat».
Og merk deg det Nielsen: Det er din oppgave å bevise at dette har du aldri i fullt alvor skrevet!
Man skal vel ikke la seg forundre over at det kommer pussige synspunkter i et kommentarfelt. Litt mer oppsiktsvekkende er det vel at ikke en eneste «Klimarealist» protesterer på Nielsens underlige tese.
Og så venter vi fortsatt på Ellestads lenke. Ingen grunn til å vente Ellestad: Kan du dokumentere dette har du et kjempeargument! Men uten dokumentasjon er det jo bare trist.
Javisst er den underlig. Akkurat som når alarmistene krever bevs på at klimakrisen ikke finnes 🙂
Men nå forventet jeg heller ikke av deg at du var i stand til å se ironien i dette.
Det har vært truet med søksmål mot den norske stat for brudd på Grunnlovens §112 ganske lenge nå. I februar 2015 ga styreleder i Concerned Scientists Norway, Beate Sjåfjell, et intervju i DN som kunne tolkes i den retningen, men på direkte spørsmål trakk hun seg unna:
«- Det er min intensjon å klargjøre at det er grunnlovsstridig. Det er opp til andre å ta det videre. Det ligger ikke i min rolle å ta initiativ til et søksmål mot staten, og jeg vil jo trolig heller ikke ha rettslig interesse i det. Men det vil organisasjoner som representerer miljø og fremtidige generasjoner ha.»
Men dersom det er et så bunnsolid vitenskapelig grunnlag for påstanden om menneskeskapt klimakatastrofe, synes det naturlig at det nettopp er forskere som kjører denne saken, og ikke aktivister. Riktignok er ikke Sjåfjell klimaforsker, men derimot jurist, og kanskje nettopp derfor ser hun ut til å ha fått litt kalde føtter, midt i den katastrofale oppvarmingen.
https://www.dn.no/nyheter/energi/2015/02/17/1133/Olje-og-gass/mener-oljefelt-i-barentshavet-er-grunnlovsstridig