En bok ikke fra medienes og akademikernes salonger,
men fra en av dem som sliter med salongenes politikk

I denne bokanmeldelsen skriver Klimarealistenes styreleder, Olav Martin Kvalheim, om boken til Thorstein Opsahl: Når politikerne svikter folket. Kvalheim framhever at «Den store styrken og det unike ved boken er dens praktiske utgangspunkt for temaene som diskuteres med basis i forfatterens erfaringer med klimapolitikken og klimadebatten i sitt eget (yrkes)liv og som kommunestyrerepresentant i Lier.»

Olav Martin Kvalheim,
prof. em. i geokjemi og styreleder i Klimarealistene
Om boken «Når politikerne svikter folket»:

Forfatteren Thorstein Opsahl skriver i forordet at boken i stor grad er basert på hans egen historie og erfaringer fra livet som bonde og mer enn 20 år i anleggsbransjen. Videre, hvordan politikken generelt og klimapolitikken spesielt påvirker vanlige nordmenns liv. Det er således ikke en bok som diskuterer om klimaendringene i hovedsak er menneskeskapt eller ikke, men om hans opplevelse av de menneskelige og økonomiske kostnadene av politiske tiltak for å redusere norske CO₂-utslipp kan forsvares ut fra hvilken effekt disse tiltakene har på vær og klima. Og ut fra at forfatteren ganske riktig konstaterer at norske utslipp er mindre enn en promille av globale utslipp og at de globale utslipp årlig øker mer enn 10 ganger Norges utslipp så blir konklusjonen at dagens klimapolitikk er et feilgrep og at man heller må satse på infrastrukturtiltak som kan avhjelpe konsekvenser av klimaendringer enten de er menneskeskapt eller ikke. At alle de store og folkerike landene kontinuerlig øker sine utslipp, underbygger forfatterens oppfatning om at den påståtte dugnaden for å kutte CO₂-utslipp er ikke-eksisterende.

Den store styrken og det unike ved boken er dens praktiske utgangspunkt for temaene som diskuteres med basis i forfatterens erfaringer med klimapolitikken og klimadebatten i sitt eget (yrkes)liv og som kommunestyrerepresentant i Lier. Han setter for eksempel opp et regnestykke som viser at overgang fra dieseldrevne gravemaskiner til elektriske mer enn dobler utgiftene. Det følger at kun firma som nesten hele tiden jobber med kunder som pålegges krav om utslippsfrie byggeplasser, kan bære disse utgiftene. Det vil jo ofte være offentlige byggherrer, noe som øker kommunenes eller statens utgifter og som må dekkes inn med å øke skatter og avgifter for befolkningen.

Noen kommuner, som for eksempel Oslo, krever at alle byggeplasser skal være utslippsfrie. Ekstrakostnadene som dette medfører, må til slutt betales av sluttkunden enten det er en boligkjøper eller det offentlige som vedlikeholder en gammel vei eller bygger en ny vei. Mange steder i distriktene er det langt til infrastruktur for lading av maskinparken så da kan det fort bli mye meningsløs kjøring med gravemaskiner på lastebiler på diesel med ditto CO₂-utslipp.

Forfatteren har også et kapitel om bøndenes situasjon, også her med eksempel på regnskap som ikke gir positiv inntekt. Han påpeker at utslipp fra husdyr ikke er et klimaproblem og at det er store områder i Norge som ikke egner seg for omlegging til korn- eller grønnsakproduksjon. Og da er det eneste alternativet husdyr som lever av gras. Forskning har vist at husdyr som går mye på beite, bidrar positivt til CO₂-regnskapet. Det gjelder både sau og ku. Da er det meningsløst med innblanding av metan-hemmere i fôr med ulemper og kostnadsøkning for bonden, dårligere dyrevelferd og usikker effekt på forbrukerne.

Forfatteren er også innom medienes rolle i å påvirke befolkningen og politikerne med overdrevne klimafortellinger. Mange vil huske påstander fra FNs generalsekretær om en kokende klode i nær fremtid. Den norske utenriksministeren, Espen Barth Eide, har ikke villet være dårligere og har påstått at klimakrisen er verre enn en fullskala atomkrig!

Forfatteren peker også på hvordan riksmediene sensurerer og stenger ute innlegg fra den siden som har et mer edruelig syn på klima-endringene sett i relasjon til naturlige endringer over både kortere og lengre tidsperioder. NRK har ca. 10 heltidsansatte journalister som benytter enhver mulighet til å skremme med ekstremvær i beste sendetid. Forfatteren peker på hvordan dette fører til klimaangst, ikke minst blant den yngre indoktrinerte generasjonen som i tillegg er pumpet full av dette uvitenskapelige klimasprøytet gjennom hele sitt skole- og utdanningsløp. Han peker også på at dette representerer et demokratiproblem siden en svært stor andel av befolkningen er utestengt fra ytringsrommet. Alle som har prøvd å benytte ytringsfriheten til å sende innlegg til riksmediene som bestrider klimapanelets konklusjoner, har som forfatteren opplevd massiv sensur med nesten øyeblikkelig refusjon.

Forfatteren er også innom Norges forhold til EU. Han omtaler Norge som en EU-koloni, en stat som lydig føyer seg etter alle EUs innfall i energi- og klimapolitikk. Dette har ført til rekordhøye strømpriser og voldsomt press for å bygge vindmøller i urørt norsk natur.

Jeg vil anbefale denne boken til alle som er interessert i klimapolitikk og det såkalte grønne skiftet. Boken burde være obligatorisk lesning for de stortingspolitikere som utgjør regnbuekoalisjonen av klima-indoktrinerte fra Høyre til Rødt og de hundrevis av klimajournalister som jobber i media og organisasjoner av alle typer som ukritisk formidler den rådende klimafortellingen.

Boken kan bestilles fra forlaget ved å klikke på denne lenken, og koster kr 379.