Diesel er for dyrt,
enda dyrere uten egen raffinering
I et intervju i Nettavisen 06.09.26 kommenterer Ola Borten Moe den sterke økningen i dieselprisene. Han påpeker at gjeninnføringen av full avgift fra 1. september bare er en del av bildet. Regjeringen med støtte fra Høyre mener det ikke trengs avgiftskutt fordi oljeprisen er lavere enn i mars. Spørsmålet er om oljeprisen betyr noe særlig, for innkjøpsprisen på diesel er nå høyere enn i mars. Det produseres for lite diesel i verden og differansen mellom råoljepris og dieselpris har passert 100 $ per fat. Og når regjeringen samtidig opprettholder et nivå som er blant verdens høyeste drivstoffavgifter, går det sterkt ut over folk og næringsliv. Et eksempel:I NRK.no 07.09.2026 ble det tatt opp at fiskerflåten vurderer å flytte ut istedenfor å reise opp og ned til Danmark for å fylle drivstoff! (Noe fornuft slipper heldigvis gjennom sensuren i NRK!).
Redaksjonen, Arild Fridstrøm
Og oljeprodusenten Norge, som i alle fall burde være selvforsynt, har sørget for å legge ned to raffinerier slik at vi bare har Mongstad igjen med hovedvekt på bensin, og som bare dekker 40 % av vårt dieselbehov. Snakk om molbopolitikk!!
Utilstrekkelig raffineringskapasitet for diesel er også et problem for beredskap og samfunnssikkerhet. Samfunnskritiske kjøretøy og maskiner går i hovedsak på diesel: Jordbruksmaskiner, lang-og tungtransport, lette laste-og varebiler, nødaggregater i alle sektorer, ferjer, brøytebiler og drivstoff til forsvaret. Og regjeringen som for tiden ellers snakker om beredskap på inn- og utpust, er taus om dette.
Men Norge er ikke alene om slik selvskading. For ti år siden hadde Europa en raffineringskapasitet på 14 millioner fat per dag, men nå er den nede på 9 millioner. Det er en kapasitetsreduksjon på mer enn en tredel, og ikke noe nytt bygges verken i Norge eller i Europa. I andre deler av verden bygges mye ny kapasitet.
Hvorfor har vi og resten av Europa stilt oss slik? Det henger åpenbart sammen med klimahysteriet som fremdeles rir norsk og europeisk politikk som en mare.
Når det gjelder vårt gjenværende raffineri på Mongstad har politikerne i lang tid vært mest opptatt av CO2-utslipp, miljø og HMS, og Ola Borten Moe kommenterer:
– En vesentlig del av norsk offentlighet har bare sett fram til den dagen man får stengt anlegget, så man kan komme seg videre i den fantastiske grønne nye verden med elektriske traktorer og hydrogenlastebiler. Men nå møter vi den brutale virkeligheten: Vi mangler helt grunnleggende energi og forsyningssikkerhet.
Ola Borten Moe kommer i intervjuet også inn på gassprisen i Europa som i dag ligger på sju til åtte ganger nivået i USA, og at energiprisene i Europa har stabilisert seg på et nivå som ifølge ham gjør tradisjonell industriproduksjon til et økonomisk selvmord. Et godt eksempel på selvødeleggende klimagalskap er den britiske beskatningen av gassutvinning på egen sokkel. Kostnaden for utvinning og transport av britisk gass er nå 50% høyere enn å få LNG ( liquefied natural gaz) fra USA ifølge en analyse fra Thunder Said Energy!!
Labour tax raids make US gas cheaper than North Sea supplies
Moe tar også opp Yaras bruk av naturgass i produksjonen av ammoniakk til kunstgjødsel på Herøya. Også her har den politiske samtalen i hovedsak handlet om CO2 utslipp fra anlegget. Produksjonen skulle elektrifiseres. Som kjent ble dette skrinlagt fordi det som for andre «grønne» prosjekter var for dyrt. Med dagens europeiske gasspris som blant annet skyldes CO2- avgiften, står Yaras produksjon i Norge i fare. For å unngå dette må rammevilkårene (energi- og avgiftspolitikken) endres slik at det kan produseres kunstgjødsel i Europa. Her kommer Ola Borten Moe med et velfortjent spark til våre grønne fanatikere:
«De grønne tenker sikkert at det er kjempebra (at det ikke blir produsert kunstgjødsel) for da blir alt landbruk økologisk. Men det betyr i realiteten at rundt halvparten av jordas befolkning vil sulte i hjel. Avlingsfallene er ekstreme.»
Ola Borten Moe avslutter med å komme inn på endringen i det økonomiske styrkeforholdet mellom Europa og USA. For 15 år siden var de to økonomiene like store målt per innbygger, men siden har USA vokst mye raskere, og han peker på energi- og næringspolitikken. Mens man i USA snakker om The Magnificent Seven (de store tekselskapene) har vi i Europa The Magnificent Zero! Vi lar være å produserer den energien som er nødvendig for å opprettholde og utvikle industri og næringsliv. Jeg føyer til for egen del: Europeiske politikere er fremdeles for monomant opptatt av å frelse verden fra «klimakatastrofen» til å klare å forholde seg til virkeligheten.
Dermed er over en tredel av den europeiske kapasiteten som er feid bort på ti år. Samtidig bygges det overhodet ingenting nytt i Europa. De som ekspanderer og bygger nytt er i Asia, Midtøsten og Afrika, i tillegg til at amerikanerne ruster opp sin egen kapasitet.