Det som styrer vær og klima i Norge
Nord-Atlantiske Oscillasjon dominerer vær og klima i Norge
I 2012-rapporten konkluderte IPCC at ekstremeffekter ville bli dominert av naturlige variasjoner de neste 20-30 år. Det naturlige værfenomenet El Niño er mest kjent, likeså Pacific Decadal Oscillation (PDO). Men den Nord-Atlantiske oscillasjon (NAO) er dominerende, for spesielt vinterværet, på store deler av kontinentene på begge sider av havet, og forklarer vær og klimafenomener i regionen. Den har vært kjent i nærmere 250 år, men er likevel nesten ikke nevnt av IPCC-leiren eller i media.
Av Ole Henrik Ellestad
Tidligere forskningsdirektør og professor.
Leder av Klimarealistenes vitenskapelige råd
Nord-Atlantiske Oscillasjon definert
NAO er et naturlig vær- og klimafenomen definert som forholdet (indeks) mellom lufttrykk i høytrykksområdet rundt Gibraltar (eller Azorene eller Lisboa), og lavtrykksområdet rundt Island (Reykjavik). Det dirigerer kaldere eller varmere luft til ulike deler av regionen ved en vippemekanisme mellom nordlige Europa og østlige USA på den ene siden og nordlige Canada, Grønland, sørlige Europa og langt inn i Asia og Sibir. Grønlands apostel, Hans Egede, berettet om dette da han i 1770 årene i sin dagbok skrev: «På Grønland er alle vintre kalde, men de er ikke like. Danskene har merket seg at når vintrene i Danmark er strenge, som vi oppfatter det, er vintrene på Grønland på sin måte mildere, og omvendt».
Indeksen mellom 1864 og nå er vist i figuren. Den viser et kaotisk mønster, men også tegn på mer systematikk inklusive multidekadisk variasjon. (klikk på den for større versjon)
Under er vist effekten av positiv NAO til venstre og negativ NAO til høyre, eller over og under på smalere enhet.
Positiv NAO indeks viser sterkere enn vanlig subtropiske høytrykk og lavere lufttrykk enn vanlig over Island. Økt forskjell gir sterkere vinterstormer som krysser Atlanterhavet i en mer nordlig bane. Vintrene blir da varmere og med mer nedbør i nordlige Europa og Skandinavia, men tørrere i sørlige Europa og kaldere og tørrere i nordlige Canada og Grønland. Det østlige USA blir også varmere og med mer nedbør.
Negativ NAO indeks gir svakt subtropisk høytrykk og ikke så markant lavtrykk over Island. Redusert trykkforskjell gir svakere vinterstormer som krysser Atlanterhavet i en mer vest-øst retning. Det leder fuktig luft til Middelhavsregionen og kald luft til Nordlige Europa. USAs østkyst tilføres mer kald luft i perioder og mer snø. Mens Grønland får mildere vintre.
NAO – et dominerende klimafenomen
Nest etter El Niño og Pacific Decadal Oscillation (PDO) som også er naturlige fenomener, er NAO et av klodens mest dominerende klimafenomen. Det forklarer godt geografiske variasjoner av ekstremeffekter som stormer, nedbør, milde vintre, tørke i Midt-østen osv. mens IPCC-leiren og media forklarer dem med drivhuseffekten. Ut over vær, klima og havnivå påvirker NAO en rekke andre forhold. Blant temaene som er tatt opp i en rekke publikasjoner, er stormer og deres baner, variasjoner i nedbør, økologiske parametre som plankton, fiskepopulasjoner, hvetekvalitet og økonomi i UK, korrelasjoner mellom øvre atmosfæriske variasjoner og NAO, isvariasjoner i Balkaisjøen og Sibir, sammenheng med overflatetemperatur i havet, isfluks i Framstredet, avtrykk i iskjerner på Grønland, sammenheng El Niño og NAO og nedbør under indisk sommermonsun og eksport av støv fra Nord-Afrika til Europa. NAO er også forsøkt koblet til den kvasibiennale oscillasjon (QBO) og til ulike faser av solflekksyklusene.
Den kjente «grønne», tyske politiker Fritz Vahrenholt som ledet RWEs vindkraftaktivitet, ble etter mange år som IPCC-tilhenger, klimaskeptiker. RWE baserte virksomheten på IPCCs feilaktige vindprognoser. Vinden domineres av NAO. Den tidligere fagsjef for værvarslingen ved Meteorologisk institutt, Asmund Moene, var en markant klimaskeptiker og hevdet at variasjonene i våre regioner primært domineres av NAO ikke CO2.
Stillheten om NAO – en bevisst unnlatelse
NAO henger sammen med endringer i jetstrømmer (KN 52) og endringer i dominans av perioder med dominans av vinder langs breddegraden versus langs lengdegrader . Disse har en periodisitet rundt ca 60 år ifølge rapport fra. FNs FAO (KN 18). Det ville vært særdeles fordelaktig om NAO kunne spås for sesongen. Det finnes i dag ingen gode beregningsmetoder, heller ikke IPCCs store klimamodeller duger (KN 103). Men det finnes empiriske faktorer som kan benyttes.
Det er så påfallende at IPCC-leiren og media i så liten grad adresserer en mekanisme som i Norge bidrar til hovedmønsteret i vær og klimavariasjoner, at det må sees på som en bevisst unnlatelse.
Dette er Klimanytt nr 139, av Ole Henrik Ellestad
gjengitt på nytt.
Veldig bra å få gjenoppfrisket det tekniske grunnlaget for klimaet. Ta gjerne reprise på flere av de tidligere tekniske artiklene.Setter og pris på å bli politisk oppdatert, slik dere har gjort i det siste.
Einar Egeland
Ellestad, synes du virkelig at det er påfallende at media ikke interesserer seg noe særlig for naturlige endringer i vær og klima, som NAO representerer? Så lenge NAO-svingningene ikke viser systematiske endringer i lengde og intensitet har jo NAO ikke noen plass i nyhetsbildet. Det er ikke så veldig spennende å skrive at om NAO er alt som før. Men – er noe i ferd med å skje? Grafen din slutter i 2000. Hvorfor ikke i 2025? Er det en bevisst unnlatelse?
Å trekke fram Asmund Moene er veldig spesielt. Jeg husker et TV-program for mange herrens år siden hvor han debaterte med Monica Kristensen Solås. Han ble feid av banen. Utgangspunktet for skepsisen hans var en forstilling om at CO2 bare representerte 2 % av drivhuseffekten. Her bommet han vel med en faktor på 10 ?
Ole Henrik,
fint at du viser til hvordan store naturlige værsystemer gir varierende temperatur- og værforhold rundt om på kloden, herunder NAO i våre områder, uten klare og/eller konsistente relasjoner til IPCC-modellenes forutsetninger om drivhuseffekt. Et godt eksempel denne sommeren er at mens sørvest-Europa har tatt imot en varmebølge fra Afrika som klimaalarmistene prøver å gjøre til bevis for global klimakrise, ser vi helt motsatte forhold utfolde seg andre steder. Noen eksempler:
1. Vestlige Arktis i 2026: Havisen overstiger gjennomsnittet for 1980-tallet.
En analyse fra Canada Ice Service viser at havisens utbredelse i det vestlige Arktis ved utgangen av juni 2026, inkludert Nordvestpassasjen, nådde omtrent 1,29 millioner km². Dette er høyeste nivå på 13 år. Det kan kanskje forklare hvorfor det nå er så stille om isfri kryssing av Nordvestpassasjen?
Utlagt graf finnes i link til Klimadebatt.com:
http://klimadebatt.com/forum/index.php?topic=1785.msg17653;topicseen#msg17653
2. Rekordstore snømengder på nordlige halvkule
Samme tråd hos Klimadebatt.com viser at noen varme uker i sørvest-Europa ikke hindrer at snømengden på nordlige halvkule dette året har ligget solid over referanseperioden 1998-2011.
Lenke: http://klimadebatt.com/forum/index.php?topic=1785.270
3. Grønlandsisen ligger over referanseperioden
Akkumulert anomali siden 1. sept 2025 viser over referanseperioden 1981-2010
Lenke: http://klimadebatt.com/forum/index.php?topic=1785.270
Men sommeren er lurvemedias herligste tid for useriøs klimaalarmisme, der det minste tegn til en herlig sommerdag leses inn i drivhuseffekter og menneskeskapt «klimakrise».
Uansett, ha en fortsatt god sommer alle sammen, selv et ualminnelig kaldt og surt Vestland hittil kan få noen stakkars varme dager nå, meldes det.
Til Kjell Senneset.
Klimanytt 139, som dette innlegget er hentet fra, ble lagt ut 18.01.2016. Derfor heller ingen tall til 2020.
Red.
Geolog og fysiker A. Grønhaug definerer klimaendring, som forskyvning av habitat på minst en halv klimasone i sør-eller nordlig retning. Ovennevnte artikkel skriver om kortvarige værendringer og har vel ikke noe med klimaendringer å gjøre. Det er vel også en viss samvariasjon mellom klimasoner og habitatforflytning, så en skulle tro det ville være mer logisk å studere habitatforflytningene i relasjon til breddegrader. Skal en være kritisk, kan en kanskje hevde at den eneste perioden med klimaendring etter siste istid, var bronsealderen.
Senneset viser at han ikke er spesielt obesrvant – eller bryr seg om observasjoner. Det ble opplyst at KN 139 ble skrevet for 10 år siden, men er som klimasyklus, like prinsipielt relevant.
Han hevder at NAO ikke er et klimafenomen, men bare et værfenomen. Det gjelder vel da også medienes klimomtale som for soner grenseende til nordlige Atlanterhav ofte er basert på NAO-effekter. Fint at Snekkeenes er enig i at det primært er vær og ikke klima over kortere perioder. Interessant at med starten av den siste varmetoppen vår 2023 var Atlanterhavet mellom UK og Guinebukte og langt vestover særdeles varmt – og NAO indeksen ekstremt negativ. Uten at det er omtalt i mediene.
Selv om NAO kan variere mellom negativ og positiv indeks over kort tid har den også en tydelig lansiktig syklus på normalt 60-70 år. Den samvirker med de kjente syklusene AMO/AMOC, månesyklusene på n x 18.6 år, Jetstrømmene osv. Dette er omtalt i ferskere presentasjon (KN 393, https://klimarealistene.com/hvorfor-kald-vinter-i-norge-og-usa/) og en NAO-indeks (https://climatedataguide.ucar.edu/climate-data/hurrell-north-atlantic-oscillation-nao-index-station-based). Se også variasjoner omtalt i Klimanytt 121 (Arktis), 128 (Grønland) og den kjente studien fra FNs FAO i KN 180.
Jeg tviler ikke på at Senneset favoriserer Monica Kristensen, men det var nå meteorologen Asmund Moene som var fagsjef ved MI og som hold foredrag i en rekke faglige foreninger. En av hans få lysbilder var grafen som viste at det foregår en energitransport med vinder og havstrømmer fra ekvator til hver av polområdene på over 100 W/m2. Ifølge Moene vil denne endre seg med periodiske variasjoner i de naturlige transportmekanismene. Til sammenligning er effekten av økt CO2 rundt 2 W/m2 ifølge IPCC. en økning på 20 ppm CO2 gir i dag et bidrag rundt 0.05 W/m2. Ikke mye å skilte med når det skal styre klima.
Det er mange måter å definere klimaendringene på. Pedersen antyder (uten at jeg er sikker) at den mest relevante og nytteige for klodens beboere er å se på endringer i de faktiske klimasonene rundt om på kloden. De er godt definert av Igor Køppen, 32 stk fordelt i ulikt antall på særlig og nordlig halvkule. Variasjonene er helt annerledes enn det IPCC presenterer i sin Summary fro Policymakers eller det som Klimahysteriets favoritt i Ny York presenterer fra sine feilaktige attribusjonsstudier. Blant annet er jo følgeeffektene fra endret drivhuseffekt svært forskjellige fra IPCCs presenterte gjennomsnittsverdier.
NAO svinger mye (kortvarig) men har også lengre sykliske variasjoner. Se svar til Snekkenes.
Du må nok ta med Romertid og Middelalder også som varme perioder – solas 100-års sykluser, og de mellomliggende Lille istid, dark age m. fl. som kuldeperioder. På nordlige breddegrader er variasjonene fra Grønlands isbreer med Holocen optimum essensiell. Da var det i Norge 4-5 C varmere (KN 128). Vi er nå på vei mot en ny istid. Som da vi var ferdige med den forrige mellomistiden, Emian, som var flere grader varmere enn Holocen, stadig med ca 1/3 av Grønlands isbreer intakt.