Hvorfor kald vinter i Norge og USA?
Hvorfor ble det så kaldt denne vinteren? Mengden CO2 øker jo hele tida, hvordan kan det da bli kaldere når det påstås at økt CO2 i atmosfæren automatisk gir økt varme? Men klimaalarmismen er ikke basert på vitenskap. Det finnes andre — mange andre — faktorer enn CO2 som styrer både vær og klima.
I Nord-Atlanteren finnes det værfenomener som er lokale og gjentakende og som kan forklare den kalde vinteren i år der katastrofevarslerne går i dekning og tier.
Ole Henrik Ellestad, leder i Klimarealistenes vitenskapelige råd, forklarer her om værfenomenet Den Nord-Atlantiske Oscillasjonen, NAO. Hans innlegg er til å forstå og lære av.
Ole Henrik Ellestad:
Hva skyldes den kalde vinteren i Norge og deler av USA?
Været rundt Nord-Atlanteren domineres, spesielt om vinteren, av den Nord-Atlantiske Oscillasjonen, NAO, en velkjent, naturlig svingning mellom kalde og varme faser som kan variere innen en sesong, holde seg over flere år og med en 60-70 år syklus som er sporet langt tilbake i tid og uten sammenheng med CO2.
Ved juletider kom kulda som varte i to måneder, ikke av de kaldeste vintre og heller ikke snørik. Nord-østre USA var kald med snø, store utfordringer og medieoppslag. Med hederlige unntak formidler klimaforskere at økt drivhuseffekt har skylden for det meste. De unngår naturlige, kjente vær- og klimafenomener – som Golfstrømmens bidrag. Norske medier promoterer «het klode», så kulda må «varmeforklares» med at «varme skaper kulde» — påfallende nok aldri omvendt.
Tidligere fagsjef ved Meteorologisk institutt (MET), Asmund Moene (1922-2016), fremhevet at vær og klima domineres av naturens selvregulerende mekanismer med en rekke tilbakekoblinger som søker å motvirke påvirkningen i henhold til Le Chateliers prinsipp (1883). Den Nord-Atlantiske oscillasjonen (NAO) er et dominerende fenomen som har lite med økt CO2 å gjøre. Den styres av jetstrømmene 8 – 12 km oppe i troposfæren og samvirker med styrken av Atlantic Meridonial Overturning Circulation (AMOC) og varmeimpulsen i overflatevannet, Atlantic Multidecadal Oscillasjon (AMO), begge knyttet til Golfstrømmen. Tydelige sykluser kan spores flere tusen år tilbake, så moderne tids vær- og klimahendelser ligger innen historiske rammer.
Nord-Atlantiske Oscillasjon (NAO)
NAO er et omfattende, naturlig vær- og klimafenomen definert som forholdet (indeks) mellom lufttrykk i høytrykksområdet rundt Azorene (subtropisk) og lavtrykksområdet rundt Island (Reykjavik). Det preger Nord- Atlanterens og tilgrensende soners vær og klima som en del av et mer omfattende sirkumpolart fenomen, den Arktiske oscillasjon (AO). Variasjon i trykkforholdet dirigerer kaldere eller varmere luft til ulike deler av regionene på begge sider av Nord-
Atlanteren ved en vippemekanisme mellom nordlige Europa/østlige USA og nordlige Canada/Grønland/sørlige Europa og videre langt østover mot Asia og Sibir. I år har en svakt negativ NAO forårsaket en kaldere vinter i Nord- Europa/Norge og Nord-østlige USA.
Positiv NAO indeks viser sterkere enn vanlig subtropiske høytrykk, men lavere lufttrykk enn vanlig over Island. Økt forskjell gir sterkere vinterstormer som krysser Atlanterhavet med vestavind i en mer nordlig bane. Vintrene blir da varmere og med mer nedbør i nordlige Europa og Skandinavia og det østlige USA. Sørlige Europa, nordlige Canada og Grønland får kaldere og tørrere forhold.
Negativ NAO gir svakt subtropisk høytrykk og ikke så markant lavtrykk over Island. Reduserte trykkforskjeller gir svakere vinterstormer med tørrere forhold. Kaldere luft strømmer til nordlige Europa med mer østlige og nordlige retninger, mens USAs nordøstlige del får kulde og mer snø. Fuktig luft ledes til Middelhavsregionen med mildere vintre på Grønland.
Det er dette som har skjedd i vinter.
Grønlands apostel, Hans Egede, berettet om denne vippemekanismen da han allerede i 1770-årene i sin dagbok skrev: «På Grønland er alle vintre kalde, men de er ikke like. Danskene har merket seg at når vintrene i Danmark er strenge, som vi oppfatter det, er vintrene på Grønland på sin måte mildere, og omvendt».
Den vitenskapelige forståelse av NAO kom med meteorologen sir Gilbert Walker i 1920-årene basert på observasjoner 70-80 år tilbake. Fenomenet er dokumentert tilbake til vikingtiden gjennom analyse av treringer, epoker uten økt CO2, og styrt av naturen.
NAO svinger innen sesong og over tiår
NAO varierer i kortere og lengre perioder i sesongen, på årsbasis og syklisk over 60-70 år. Klimaguruen Hubert Lamb registrerte vindretninger i Europa. En oppbygging av positiv NAO fra 1900 ga gradvis mer vestavind til en topp rundt 1925, deretter gradvis reduksjon (Figur). Dette ga også økt nedbør i vestlige Russland med økt vannstand i Neva-elven fra Ladoga.
Årene 1900–1930 hadde positiv trend med økende trykkforskjell som bidro til den arktiske oppvarmingen fra 1910. 1940–1970 hadde negativ trend der NAO var overveiende i en negativ fase, til dels ekstrem. Dette ga de kalde vintrene i Europa på 1960-70 tallet og en nedkjøling av havoverflaten i Nord-Atlanteren og mer is i Arktis. 1980–2000 årene hadde en ekstremt positiv trend med de høyeste NAO-verdier i moderne tid, svært milde og ‘våte’ vintre i Norge og en kraftig tilbaketrekning av is i Arktis. Fra 2000 til i dag har variasjonen vært større med hyppigere skifter, men med flere markante negative utslag (kalde vintre i 2010, 2021 og 2025). Her er supplerende informasjon.
Havstrømmer drives av vinder, har stor treghet og vekselvirker energi og fuktighet med lufta. Golfstrømmen har varmeimpulser, den multidekadiske oscillasjon (AMO). Under et maksimum i 1944 var temperaturen utenfor Skottland 2.2 C høyere enn i 1915. AMO har også en 60-70 års syklus, men er forskjøvet 15 – 20 år i forhold til NAO (Figur. Varm fase frem til i dag, NOAA).
AMOC varierer 60-80 år (også 10-30) mellom 12- 18 Sverdrup (millioner m3). I naturen kobles de ulike fenomenene sammen, omtrent som ringer på vannet til bunner og topper fra flere steiner som kastes.
Nest etter naturfenomenene El Niño og sammen med Pacific Decadal Oscillation (PDO) er NAO et av klodens mest dominerende vær- og klimafenomener og påvirker en rekke forhold. Det forklarer godt geografiske variasjoner av ekstremeffekter som stormer og deres baner, nedbørsvariasjoner, milde/kalde vintre, tørke i Midtøsten, Sahel, og Amazonas osv. Publikasjoner belyser økologiske tema som plankton, fiskepopulasjoner, hvetekvalitet og økonomi i UK, isvariasjoner i Bajkalsjøen og snø i Sibir samt havets overflatetemperatur, isfluks i Arktis/Framstredet, avtrykk i iskjerner på Grønland, sammenheng med PDO og El Niño, indisk sommermonsun og spredning av støv fra Sahara. NAO er også forsøkt koblet til den kvasibiennale oscillasjon (QBO) og til ulike faser av solflekksykluser og «Grand Solar Maximum» (1923-2003).
NAO skyldes komplekse, naturlige årsaksforhold
NAO genereres av Jetstrømmene, fra vest mot øst mellom 30-70 grader nord (og sør). De varierer mellom stram posisjonering som ‘holder inne’ polarluften i Arktisk område (positiv NAO), og dype buktninger som tillater kald luft sørover i visse soner og varm luft nordover i andre (negativ NAO). Endringer i sol, måne og jordrotasjon synes å være de grunnleggende, sykliske påvirkningsmekanismer som er faseforskjøvet med NAO. Nå er det markante endringer i flere av disse forhold. Solforskerne spår en mindre aktiv sol, månen har et maksimum (18.6 år syklus), planetene står ‘i samme område’ og trekker i samme retning og jordrotasjonen har vært spesielt høy.
Konklusjon
NAO, AMOC og AMO drives av naturlige prosesser uavhengig av CO2. Flere prosesser som har bidratt til å forme varmetoppen 2023-2025 er nå i betydelig endring. Det blir interessant å se hvordan endringer kan gi utsalg i årene fremover. På samme måte som de mange milde vintre i 1930-årene ble kaldere i 1960-70 årene, og isen økte i Arktis til 1960-1980 kan vi nå få gjentagelse. Men statistikken kan slå ut annerledes. Det var statistisk sjeldent med mer enn to svært kalde vintre på rad, men i 1941/42, etter angrepet på Sovjetunionen, kom den tredje – heldigvis for mange.
En liknende artikkel ble publisert på Steigan.no 11. mars 2026.
Jag har två frågor ang. detta mycket intressanta inlägg;
1. Är det meanderande jetströmmar som orsakar förändringar i tryckfördelning mellan ‘Azorerna och Island’ eller är NAO en från dessa självständig oscillation? Meanderande jetströmmar orsakas enligt min uppfattning av att en aktivt avtagande solforcing ger uppvärmande Stratosfär över Polerna, som i sin tur sänker Troposfärens höjd därstädes.
2. Dr. T. Landscheidt kunde i en av sina många studier härleda att NAO väl följde vissa stadier i det alltid föränderliga angulära momentum som följer solens tidsmässigt varierande cykler om 3-14 år kring solsystemets barycenter. Vad anser inläggsförfattaren om dessa strukturerade samband med NAOs positiva/negativa faser?
Åkeson. Gode spørsmål som er sentrale i debatten. Dette har jeg ingen autoritativ formening om, men jeg kan formidle hva jeg mener er god kunnskap om temaet.
Marcel Leroux skriver i sin bok fra 2003 at GCM modellene mangler de store grunnleggende driverne på kloden. De er konstruert rundt CO2 som har marginal påvirkning. Det skrives om Jetstrømmen at den dannes i grensesonene mellom kald polarluft og varmere luft fra sør i 8-12 kms høyde. Mulig relevant faktor er Amerikas lange fjellkjede fra Andesfjellene i syd til Rocky Mountains i nord som tvinger luftmassene delvis opp (også Grønland) og delvis forbi på yttersiden. Den trigges av temperaturgradienten i grensesjiktet. Når T-kontrasten dempes, vil Jetstrømmen bli svakere og begynne å bukte seg. Kjenner ikke Rossbys egen begrunnelse for bølgene med hans navn. Derved oppstår NAO og medfølgende luftstrømmer som en følgeeffekt.
Vet ikke om QBO også kan være med, eventuelt som en modulering av Jetstrømmen. Det skjer av og til voldsomme endringer i stratosfæren som kan gi flere titalls graders økning med diverse påvirkninger. Den er etter hvert søkt inkorporert i GCM, men jeg kjenner ikke til vurderinger av dette. Det er imidlertid nødvendig å ha med for å spå været, så her er det dobbel motivasjon.
Den store driveren er havet med sine periodiske variasjoner der havtemperatur og stømhastiget/variasjoner mellom ulike strømmer. Dette påvirkes igjen av jordrotasjon der sola påvirker med sitt variable magnetfelt, men også smelting av isbreer og havnivåendringer. Når isen i Arktis smelter heves temperaturen og påvirker omtalte gradient. Knfr. Svalbard med målinger ved Longyearbyen er notorisk påvirket av isforholdene i Isfjorden. Samtidig er lite is en ‘skorstein’ for avkjøling av kloden selv om det temporært er en T-stigning i atmosfæren med økt energi ‘på vei ut’.
Det er også syn på at jordens flytende magnetiske kjerne er med på å påvirke. Solheim og Falck-Pedersen har en artikkel om is i Barentshavet der de finner noen sammenhenger. Også planetenes påvirkning av Barysenteret synes å spille inn slik det er formulert av mange inklusive Landscheit og flere før han.
Hovedpoenget er at dette har lite med CO2 å gjøre. 0.5 C/2 W/m2 over noen år er lite mot energitransporten fra tropisk sektor mot polene på over 100 W/m2 fra hav og vinder. Det er jo ellers andre sterke temperaturpåvirkninger over året fra ‘normalt’ vær som er mye større enn CO2s eventuelle innflytelse.
Men CO2-hypotesens altoverskyggende påvirkning er jo nødvendig for å opprettholde det politiske trykket. Siden alternative syn er overlegne i disse forklaringene må man stenge disse syn ute og ikke involvere IPCC i faglige debatter