I sin avskjedstale som leder av The Global Warming Policy Foundation (GWPF) beskriver Benny Peiser hvordan styresmakter nå forsøker å komme seg ut av det grønne uføret.
Han hevder at klimadebatten har beveget seg inn i en ny fase der kostnadene ved det grønne skiftet står i fokus. Alarmistene har overspilt sin rolle med overdrivelser, skremsler og sensur slik at de ikke har tillit i befolkningen. Makthavere må nå bestemme seg for hva de vil gjøre med den selvdestruktive grønne øko-sosialismen.
Av Nicolay Stang
Løsningene varierer fra stat til stat.
USA og Argentina vil trekke seg fra Parisavtalen og øke utvinningen av hydrokarboner fra jordskorpen. For å få dette gjennomført må også Trump utfordre lovgivningen som kategoriserer CO2 som farlig forurensning. Demokratiske industriland (G7) vil gjøre klimapolitikken avhengig av at Kina oppgir sin status som utviklingsland uten utslippsbegrensninger.
I EU kan EU-kommisjonen ignorere EU-parlamentet og reversere det grønne skiftet, og Storbritannia kan utvanne og utsette det grønne skiftet. I Norge begynner det å gå opp for opinionen at det er en sammenheng mellom det grønne skiftet og energipriser og økonomi.
GWPF ble startet omtrent samtidig med Climategate, der lekkede eposter avslørte hvordan en gruppe innflytelsesrike klimaforskere arbeidet, og med klimatoppmøtet i København (COP 15) senhøstes 2009.
Peiser hevder at møtet i København var et veiskille som markerte begynnelsen på slutten på klimahysteriet. Det markerte også slutten på vestlig dominans og viste den uoverkommelige motsetningen mellom Vesten og resten. Etter dette har det vært umulig å komme frem til en bindende avtale som kan følge opp Kyoto-protokollen fra 1997.
Sluttdokumentet (Copenhagen Accord) ble skrevet uten medvirkning fra EU-landene. Det var statene som kom til å danne BRICS (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika) som utformet denne ikke-bindende erklæringen som også USA med Obama sluttet seg til.
Kina og India gikk utvilsomt seirende ut og sikret seg ubegrensede utslippsmuligheter med påfølgende industrialisering på bekostning av Europa. Kanselleringskulturen i Vesten hindret deretter at motforestillinger fremkom. Allikevel har nå et flertall i befolkningen forstått konsekvensene av politikken, og populister vet å benytte seg av det noe som etterhvert manifesterer seg blant velgerne.
Flere og flere EU-politikere ønsker nå å utsette det grønne skiftet. En utvei kan være å gjøre EUs målsettinger og finansieringen av tiltak avhengig av at Kinas status som utviklingsland endres.
Vestlige land står imidlertid overfor en formidabel utfordring da absurde målsettinger med påfølgende tiltak allerede er lovfestet. I mange land kreves det et parlamentarisk flertall for å endre disse lovene noe som kan bli vanskelig.
I USA der CO2 er definert som farlig forurensning vil det være tilstrekkelig om miljømyndigheten EPA (U.S. Environmental Protection Agency) konkluderer med at det ikke finnes bevis for at amerikanske CO2-utslipp fører til farlig oppvarming. En kan vise til at tidligere forutsigelser om ekstremvær, havnivåstigning og issmelting ikke har inntruffet.
I den norske regjeringens forslag om endring av klimaloven åpnes det nå for å ta med CO2-opptak på norsk territorium fortrinnsvis fra skog i beregningene av «klimamål» selv om regjeringen ønsker å være mer restriktiv med dette enn EU anbefaler.
Regjeringen har bedt Klimarealistene om innspill og blitt rådet til å regne på samme måte som EU. Det vil spare skattebetalerne for milliarder av kroner.