Koonin:
Klimahysteriet mister troverdighet

Steven Koonin mener nå at det verste av klimahysteriet ligger bak oss

I et nylig foredrag for ICSF/Clintel argumenterte professor Steven Koonin for at global klima- og energipolitikk står ved et vendepunkt. Etter flere tiår med ensidig vektlegging av raske og omfattende utslippskutt, ser han klare tegn til en dreining mot større realisme og pragmatisme – også i klimajournalistikken. Økonomiske, teknologiske og sosiale realiteter blir rett og slett stadig vanskeligere å ignorere.

Av Peter Baeten
Clintel
25. januar 2026

Koonin var statssekretær for vitenskap i det amerikanske energidepartementet under Obama-administrasjonen. Han er  forfatter av den kritiske klimabestselleren «Unsettled: What Climate Science Tells Us, What It Doesn´t, and Why It Matters» [Oversatt: Uavklart: Hva klimavitenskapen forteller oss, hva den ikke forteller oss, og hvorfor det har betydning.]. Document Forlag ga ut boka i 2023 under tittelen Usikker vitenskap, se lenger nede.

Hysteriet mister troverdighet
Han åpnet foredraget med å peke på at det dominerende klimanarrativet de siste førti årene – at rask avkarbonisering [reduksjon av CO2-utslipp] både er nødvendig og lett gjennomførbart – er i ferd med å miste sin troverdighet. Dette narrativet hevdet at politisk vilje var det eneste reelle hinderet, og at kostnader, pålitelighet og sosiale konsekvenser ikke ville utgjøre noe grunnleggende problem. I praksis har disse antakelsene imidlertid vist seg å ta for lite hensyn til energisystemets kompleksitet og til menneskelig og økonomisk atferd.

Koonin peker på en rekke tegn som indikerer en strategisk tilbaketrekning fra strenge utslippsmål. I Europa og USA blir planene om å fase ut forbrenningsmotorer svekket eller utsatt. Forskning viser også at bare en svært liten andel av klimatiltakene som er innført, faktisk har ført til målbare utslippsreduksjoner. Samtidig fører høye energipriser og økende regulering til avindustrialisering, særlig i Europa.

I et bredere perspektiv ser han også synkende støtte til omfattende klimafinansiering. Mange løfter gitt til utviklingsland er ikke blitt innfridd, mens de globale utslippene fortsetter å øke og fossile brensler fortsatt står for mer enn 80 prosent av verdens energiforsyning. Forbruket av kull og olje er på rekordnivåer. I tillegg blir strømnettene i Vesten mindre pålitelige og dyrere, delvis som følge av den raske innfasingen av væravhengige energikilder. Markedet for elbiler stagnerer, med unntak av i Kina.

Kulturelt skifte
I tillegg til tegnene nevnt ovenfor, mener Koonin at det også pågår et kulturelt skifte. Ifølge ham er mediene mindre raske til å knytte ekstremvær direkte til klimaendringer, og innflytelsesrike institusjoner og meningsdannere snakker i økende grad om «klimarealisme».

Energirealisme
og vitenskapelig realisme
Koonin skiller mellom to former for realisme: energirealisme og vitenskapelig realisme. Energirealisme – bevisstheten om de faktiske kostnadene, omfanget og kompleksiteten ved utslippskutt – vinner raskt terreng. Spenningen mellom pris, forsyningssikkerhet og bærekraft har blitt stadig tydeligere. Vitenskapelig realisme utvikler seg derimot langsommere, fordi klimavitenskapen er kompleks, usikker og følelsesmessig ladet.

Koonin hevder, slik han også gjør i sin bok, at den vitenskapelige litteraturen i seg selv er mindre alarmerende enn det ofte gis inntrykk av i politiske og mediale rammeverk. Ifølge ham viser IPCC-rapportene at mange ekstreme værfenomener ikke har tydelige langsiktige trender, at samfunn tilpasser seg klimaendringer svært godt, og at de økonomiske skadene forårsaket av global oppvarming er relativt begrensede. Han mener at katastrofescenarier har fått en uforholdsmessig stor plass i den offentlige debatten.

Oppmerksomhetssyklusen for samfunnsspørsmål

For å forklare denne dynamikken viser Koonin til «oppmerksomhetssyklusen for samfunnsspørsmål», utviklet av forskeren Anthony Downs på 1970-tallet. Ifølge denne modellen går offentlige spørsmål gjennom fem faser: oppdagelse, eufori, bevissthet om de (sosiale) kostnadene, avtakende oppmerksomhet og til slutt en langvarig dvale. Koonin plasserer nå tydelig klimaendringer i den fjerde fasen – den første nedadgående fasen – preget av fallende offentlig interesse, samtidig som de høye kostnadene ved de foreslåtte løsningene blir stadig mer åpenbare og nye temaer (kunstig intelligens, pandemier?) krever oppmerksomhet.

Han viser til at konsekvensene av en ensidig «utslippskutt først»-tilnærming er betydelige: økonomiske forstyrrelser, geopolitisk avhengighet, psykisk press på unge mennesker og skade på vitenskapens og politikkens integritet og omdømme. Ifølge Koonin ble tvil og debatt for ofte marginalisert, og konsensus ble viktigere enn åpen diskusjon.

For fremtiden
tar han derfor til orde for en moden klimapolitikk
basert på realistiske risikovurderinger, teknologisk innovasjon og tilpasning,
fremfor tvungne og kostbare utslippskutt.
Etter hans syn bør utslippsreduksjon
være et langsiktig innovasjonsprosjekt – ikke et umiddelbart politisk korstog.

Mellomtitler og uthevinger av redaksjonen.
Redaksjonen har også satt inn bildet av Koonins bok på norsk.

Se Dr. Steven Koonins foredrag 21.01.2026, With climate realism ascendant, What Now?