Statsbudsjettet:
33 milliarder til «klima».
Klima i statsbudsjettet
Av Rögnvaldur Hannesson
Professor emeritus
Norges Handelshøyskole
Oktober 2026
Dette notatet er skrevet over samme lest som tidligere oversikter jeg har laget om statens klimarelaterte utgifter. Jeg har gått igjennom departementenes budsjettforslag og forsøkt å identifisere de utgiftsposter som skyldes klimapolitikk. Dette er ikke alltid lett. Noen utgiftsposter dekker åpenbart flere formål enn klimapolitikk, men det er umulig å si eksakt hvor stor andel som kan tilskrives klimapolitikk. Anslagene på andel blir følgelig grove. Et Appendiks gjør rede for utgiftene og hvilken andel jeg har brukt for hver enkelt budsjettpost.
Disse tallene må ikke forveksles med dem jeg viste i notatet «Klimapolitikkens kostnader,» de viser kun hvor mye penger staten bruker på klimapolitikk. Vi kan ta CO2-avgiften på bensin og diesel som eksempel. Dette er en kostnad for bileiere og entreprenører, og i det sistnevnte tilfellet finner de veien til dyrere boliger og hva ellers man måtte trenge anleggsmaskiner til, kostnad som i siste instans blir belastet almenheten gjennom dyrere boliger eller hva det måtte være. Dette ble betraktet som kostnad i notatet «Klimapolitikkens kostnader.» For staten er denne avgiften en inntekt og kommer følgelig ikke til syne i denne oversikt. Men tallene fra statsbudsjettet er selvsagt ikke uten interesse. Hvis ikke pengene var brukt på klimapolitikk, kunne de vært brukt til andre og nyttigere formål.
Hva går disse pengene til?
Ikke overraskende er det Klima- og miljødepartementet som har den største delen av utgiftene. For 2027 budsjetteres det med hele 7,5 milliarder kroner for den såkalte CO2-kompensasjonsordningen, som skal forhindre at aluminiumsproduksjon og annen energiintensiv industri enten flytter til utlandet eller legges ned p.g.a. manglende lønnsomhet. Dette følger av vårt klimasamarbeid med EU, hvor norske bedrifter er underlagt EUs klimakvoteregime slik at de må kjøpe kvoter for utslipp av kulldioksid i den grad de ikke har gratiskvoter fra før. P.g.a. inndragning av gratiskvoter og stigende kvotepris forventes disse utgiftene å stige betraktelig i fremtiden. Det budsjetterte beløp dekker likevel ikke bedriftenes totale kostnader for kvoter. Med CO2-kompensasjonen følger også en forpliktelse til å redusere de fremtidige utslipp. Innfrielse av den forpliktelsen betyr utgifter for bedriftene.
Enova har tidligere vært den nest største klimautgiftspost i Klima- og miljødirektoratets budsjett. Den var i 2025 på 7,7 mdr., men er mer enn halvert i forslaget for 2027. Det er en gledelig utvikling. Den nest største utgiften i forslaget for 2027 er internasjonale klima- og utviklingstiltak, 4 mdr. og økende. Mer om det siden. Merk at i oversikten er salg av klimakvoter oppført med et negativt fortegn, slik at vi skal få et riktig bilde av hva staten spanderer på klimatiltakene. Det dreier seg om kvoter som selges i h.h.t. EUs klimapolitikk, hvorav Norge er en del. Norge får sin avtalte del av kvotene og kan selge dem i h.h.t. avtalte regler. Men de beløp som norske bedrifter betaler for disse kvotene er jo en kostnad for dem og ble behandlet som slike i notatet «Klimapolitikkens kostnader.».
Under Samferdselsdepartementet er det to store poster jeg har klassifisert som klimautgifter; tilskudd til store kollektivtrafikkprosjekter og tilskudd til byområder, budsjettert til 6,5 milliarder for 2027. Herunder finner vi de såkalte byvekstavtalene som går ut på at en by skal forplikte seg til at privat biltrafikk ikke skal øke mot å få bidrag til finansiering av kollektivtrafikk. Dette er en del av klimapolitikkens satsning på å redusere privat biltrafikk og påtvinge folk mindreverdige transportløsninger som kollektivtrafikk, sykkel og gange.
Efter å ha økt betydelig de siste 10 – 15 årene går faktisk statens klimautgifter ned ifølge forslaget til statsbudsjett for 2027. De var 1,7% av statens samlede utgifter i 2025. I 2026 vil de bli 1,6% ifølge saldert budsjett, og for 2007 budsjetteres det med 1,4%. En gledelig utvikling. Las oss håpe de går videre mot null i akselererende fart
Så hva kunne vi ellers brukt pengene til? Hva kunne vi fått hvis 33 milliarder av statsbudsjettet ble brukt til andre formål? Vi kunne fått en lettelse i skatter og avgifter av samme størrelse uten å bruke mer oljepenger. Disse 33 milliardene tilsvarer 7% av budsjetterte inntekter fra skatt på inntekt og formue (493 mrd.). Det er nesten dobbelt så meget som budsjettert avgift på motorvogner (19,6 mrd.) og inntekt fra bompenger (19,4 mrd.). Det er mer enn hva Statens veivesen skal få til investeringer og vedlikehold av riksveier i 2027 (22,6 mrd.). Og det er tre ganger så meget som budsjettert økning i bevilgningen til Forsvarsdepartementet (11,9 mrd.). Endelig skal vi huske på at såkalte klimatiltak i Norge er uten betydelse for verdens klima, de påfører oss bare utgifter til ingen nytte.
Klimaevangeliet
En utgiftspost på Klima- og miljødepartementets budsjett er støtte til idéelle organisasjoner. Dette er ikke noen stor post, men det er jo interessant å notere hvem departementet mener fortjener støtte. De mest klimaengasjerte er følgende (støtte ifølge departementets regnskap for 2025, i tusen kr.):
Framtiden i våre hender 4 640
Besteforeldrenes Klimaaksjon 1 971
Motvind Norge 2 483
Natur og Ungdom…………………. 3 011
Miljøagentene 2 992
Regnskogfondet …………………… 1 549
Bellona 1 926
WWF …………………………………. 2 835
Zero 1 258
Norsk klimastiftelse…………… 421
Sum 23 086
[En del av disse statsmidlene går til å betale for dyre rettssaker mot staten, for at staten skal betale store bøter og saksomkostaninger både for staten og for de statsstøttede organisasjonene. Merknad redaksjonen.]
Norges klimamål og kjøp av klimakvoter i utlandet
Våren 2025 innskjerpet Stortingets Norges klimamål; utslippene av klimagasser skal i 2035 være redusert med 70 – 75% fra nivået i 1990. Det er ikke den ringeste sjanse til at dette målet blir oppfylt gjennom kutt i utslipp i Norge. Men det finnes et smutthull; kjøp av klimakvoter i utlandet. Klima- og miljødepartementet har alt tatt høyde for dette ved å be om en bevilgning til slike transaksjoner de kommende årene. Kjøp av klimakvoter i h.h.t. Parisavtalen forventes å øke fra tidligere anslått 15 mdr. til 26,1 mdr. Det er nesten en fordobling.
Departementet oppgir en pris på 330 kroner pr. tonn CO2. Det er en lav pris, sammenlignet med mange klimatiltak her hjemme og prisen i EUs kvotemarked. Pr. dags dato er denne prisen 85 euros pr. tonn CO2, eller ca. 900 kroner. Dette ser ut til å være en «good deal», men det beste hadde selvsagt vært å la være å i det hele tatt kutte utslippene, uansett hvordan.
Skogen
Det er imidlertid en del skjær i sjøen man skal være klar over. De landene som er mest aktuelle for kvotekjøp er de såkalte skogssamarbeidslandene, land med tropisk skog. «Klimakvotene» er redusert avskoging som betyr at mer kulldioksid bindes i trær som ikke hogges ned, eller i nye trær som plantes.
Vi får håpe at dette regnskapet er noenlunde nøkternt og verifisert til å vise reell binding av kulldioksid og ikke kun tilsynelatende. Da skal vi være klar over at angjeldende land kan reversere sin avskogingspolitikk på kort varsel. Da måtte det i tilfelle kjøpes nye kvoter, men spørsmålet er hvor godt denne kvotehandelen følges opp med kontroll. Mange av disse skogssamarbeidslandene har utviklet sine økonomier med å hogge ned skog og plante noe nytt som kan selges på verdens markeder; oljepalmer, soyabønner, sukker, eller gress for beitende storfe. Dette blir behørig nevnt i departementets budsjettforslag, men ikke dilemmaet om de rike lands kvotekjøp eventuelt går på bekostning av økonomisk utvikling i land som har en lang vei å gå for å komme i nærheten av vår velstand. De land som Norge og en del andre rike land har såkalt skogssamarbeid med er Brasil, Indonesia, Colombia, Peru, Etiopia, de to Kongo-republikkene, og Gabon. Norge skal i perioden 2026 – 2035 bevilge totalt 30 mdr. til lån til noe som kalles Tropical Forest Forever Facility, men det forskutteres at dette kun blir bare delvis lån. Resten blir da ren pengeoverføring.
Hva får vi så igjen? Tropical forest forever? Tidsperspektivet er det ingen som kan garantere, ikke en gang regjeringene i de land det gjelder. De sitter ikke for evig, og noen sitter løst.
Appendiks
Oversikt over utgifter til klimapolitikk på statsbudsjettet.
