Sol og vind:
Ikke alternativ til olje

Krigen i Midtøsten har på nytt satt Europas energisårbarhet på spissen. I en artikkel i DN 19.03.2026 referert her, peker Ola Borten Moe på dette og uttrykker et håp om at norske og europeiske ledere skal ta på alvor utfordringen med å utvikle energipolitisk robusthet og sikre viktige verdikjeder. Han fremhever Canadas snuoperasjon som eksempel.
I debatten i Stortinget 26.03.2026 hevdet lederne i SV og MDG at problemet med de høye bensin- og dieselavgiftene var Norges og verdens oljeavhengighet. Den avhengigheten må vi kvitte oss med ved en rask overgang til sol- og vindenergi, var deres budskap. Men det er ikke mulig.
Det kreves store mengder olje, fossil energi, for å bygge det som skal produsere energi fra sol- og vindkraft. Det største problemet er at sol- og vindkraft ikke — kanskje på minst 100 år, mest sannsynlig 200 år — kan levere konstant energi når det trenges. Slik som fossil energi, vannkraft og kjernekraft kan.
Heller ikke på mange år kan sol- og vindkraft bli lønnsom. Sol- og vind er ikke lønnsom i dag, og kan kun eksistere med innkreving av høye skatter fra befolkningen. Uten at slik produsert energi kan levere når samfunnets energibehov krever det.
Her refererer vi til synspunktene til Fritz Varenholt, en av grunnleggerne av den tyske miljøbevegelsen og tidligere byråd for miljø i Hamburg.

Av redaksjonen.

Dessverre kan veien frem mot en fornuftigere  energipolitik i Europa vise seg å bli lengre enn som så. I sin månedlige kommentar på Klimanachrichten 17.03.2026 tar han opp det akutte behovet for et oppgjør med den destruktive tyske energipolitikken og den tyske politiske ledelsens manglende vilje til endring.

Fritz Vahrenholt, født 1948, utdannet kjemiker, var en av grunnleggerne av den tyske miljøbevegelsen og en fornybarpioner. Han var miljøbyråd i Hamburg (1,7 millioner innbyggere) 1991-1997 og toppleder i fornybar-bedrifter og tilhenger av sol- og vindenergi. Med økende kunnskap endret han standpunkt og utviklet seg til en tydelig klimarealist. Han kritiserer sterkt den tyske Energiewende-politikken som en energipolitisk fiasko, advarer mot industriell nedgang og mener at klimapolitikken er preget av dogmatisme og overdreven alarmisme. Han godtar at menneskapt CO₂ kan bety noe for klimautviklingen, men mener at naturens egne krefter er viktigere og sterkt undervurdert av IPCC.

Under tittelen Die Lehren aus der Sperrung der Straße von Hormuz (Lærdommene fra stengningen av Hormuzstredet) oppsummerer han situasjonen slik:

Den dramatiske endringen i energipolitiske rammebetingelser som følge av stengningen av Hormuzstredet burde gi den tyske regjeringen en god grunn til å gå bort fra sin destruktive energipolitikk. Likevel holder den fast ved kjernekraftforbudet, forbudet mot utvinning av skifergass i Tyskland, utfasingen av strømproduksjon fra innenlandsk brunkull, og satser utelukkende på upålitelig og kostnadsdrivende vind- og solenergi.

Videre gir han en beskrivelse av de enorme kostnadene politikken med å satse på de uregulerbare energikildene, vind- og solkraft, påfører det tyske samfunnet. I 2025 mottok vind- soloperatører 16,5 mrd euro i subsidier over det tyske statsbudsjettet. Og han påpeker:

Disse milliardene betales av leietakere og bilister gjennom CO₂-prisen på gass- og oljefyring samt på bensinstasjonen. Dette er en usosial milliardomfordeling fra leietakere og bilister til kapitalsterke investorer i vind- og solparker.

Da økonomiminister Katherina Reiche foreslo å endre denne politikken, fikk hun kraftig motstand fra SPD og De Grønne. Katrin Uhlig (De Grønne) kalte det «et angrep på Energiwendes suksessmodell»!!!

Når det gjelder atomkraft går kansler Merz rundt grøten. Som svar på Ursula von der Leyens innrømmelse av at utfasingen av atomkraft var en strategisk feil, kommenterte Merz at hun hadde rett og at det var beklagelig, men «nå konsentrerer vi oss om den energipolitikken vi har»!!!

I januar karakteriserte han Energiewende  som «den dyreste og mest ineffektive i verden».

Vahrenholt forklarer denne skrikende selvmotsigelsen med at Merz må ta «hensyn til et fullstendig grønnvasket SPD som har mistet blikket for industriarbeidsplassene.» Og han avslutter sin kommentar slik:

Ursula von der Leyen var i 2011, i Merkels beryktede utfasingsår, arbeidsminister (!) og støttet da kraftfullt Merkels kjernekraftutradering. Det har siden kostet oss 500 milliarder euro og gitt oss de høyeste strømprisene i Europa samt en massiv deindustrialisering.

Vedlegg:
Her legges hele innlegget til Varenholt ut,
oversatt av Klimarealistene:

Fra KlimaNachrichten
Fritz Vahrenholt:
Lærdommene fra stengningen av Hormuzstredet

Den globale temperaturen steg litt i februar 2026. Den ligger nå 0,39 grader Celsius over det langsiktige gjennomsnittet. Avkjølingstrenden siden 2024 er fortsatt intakt.

Den dramatiske endringen i energipolitiske rammebetingelser som følge av stengningen av Hormuzstredet burde gi den tyske regjeringen en god grunn til å gå bort fra sin destruktive energipolitikk. Likevel holder den fast ved kjernekraftforbudet, forbudet mot utvinning av skifergass i Tyskland, utfasingen av strømproduksjon fra innenlandsk brunkull, og satser utelukkende på upålitelig og kostnadsdrivende vind- og solenergi.

Vind og sol gir enorme regninger
Årsregnskapet fra nettselskapene for subsidiering av vindkraft- og solanlegg for 2025 foreligger. I løpet av 2025 mottok vind- og soloperatører 16,5 milliarder euro i subsidier fra det tyske statsbudsjettet. Operatørene får i 20 år en innmatingstariff på 6–12 eurocent per kWh (avhengig av anlegget). Hver gang markedsprisen ligger under denne tariffen, dekkes differansen fra statens Klima- og transformasjonsfond. Dette skjer når det produseres for mye vind- og solkraft (ofte midt på dagen). Da faller strømprisen mot null, men operatøren får likevel den garanterte innmatingstariffen. Disse milliardene betales av leietakere og bilister gjennom CO₂-prisen på gass- og oljefyring samt på bensinstasjonen. Dette er en usosial milliardomfordeling fra leietakere og bilister til kapitalsterke investorer i vind- og solparker. Man subsidierer altså strøm som på det tidspunktet ikke har noen verdi og ikke er nødvendig. For å unngå at nettet blir ustabilt, eksporteres strømmen ofte gratis til utlandet. Alternativt stenges anleggene ned av nettselskapet, og operatøren får likevel 95 % av EEG-støtten for strøm som aldri ble produsert – på et tidspunkt da den ikke har noen verdi.

De siste 14 dagene har strømprisen svingt kraftig. Dette vil fortsette og forsterkes i fremtiden. Som grafen over viser, svingte strømprisen mellom 0 og 40 eurocent per kWh (grønt: fornybart, grått: gass og kull, rødt: strømpris). Den røde kurven viser tydelig nullpunktene (blå piler), der sol- og vindoperatørene subsidieres, og ekstremtidene (røde piler), der de som selger på spotmarkedet, tar ut enorme ekstraprofitter. Regningen betales av leietakere, bilister og industri gjennom CO₂-prisen og strømprisen.

Økonomiminister Katherina Reiche vurderer å reformere denne eventyrpolitikken. Umiddelbart har det kommet  kraftig motstand fra SPD og De Grønne. Nina Scheer (SPD) kritiserte at en slik reform «ville bremse utbyggingen av solkraft kraftig». Katrin Uhlig (De Grønne) kalte forsøket «et angrep på Energiewendes suksessmodell». Denne hykleriske kritikken, som åpenlyst forsvarer svindelen med verdiløs strøm, ble bredt og forståelsesfullt gjengitt i mediene fra ARD til Die Zeit og Der Spiegel.

Nå burde det være tid for å kutte ut de gamle ideologiske kjepphestene.

Nå burde det være tid for å diskutere videreføring av kullkraftverkene, oppheving av det tyske forbudet mot skifergassutvinning fra 2017, og avskaffelse av kjernekraftforbudet i Tyskland. Det var forbundskansler Helmut Schmidt som svar på den første og andre oljekrisen satte i gang et massivt utbyggingsprogram for kjernekraft. Men vi har ikke Helmut Schmidt lenger – vi har Friedrich Merz.

Da EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen nylig kalte utfasingen av atomkraft for en strategisk feil, snakket kansler Merz rundt grøten: «Jeg beklager det, men slik er det, og nå konsentrerer vi oss om den energipolitikken vi har.» På næringslivets nyttårsmottakelse i Halle i januar 2026 sa han derimot at utfasingen av kjernekraft «var en alvorlig strategisk feil» og at Energiewende er «den dyreste og mest ineffektive i verden». Han fortsetter likevel å rote seg bort fordi han tar hensyn til et fullstendig grønnvasket SPD som har mistet blikket for industriarbeidsplassene.

Miljøminister Schneider hevder at strøm fra sol og vind er billigere. Han viser bare at han ikke har peiling: 16,5 milliarder euro fra statsbudsjettet i 2025 alene i subsidier til sol og vind. For de pengene kunne vi bygget to kjernekraftverk hvert år og hatt pålitelig og billig strøm i 60–80 år. Kjære kamerat Schneider: Du får  i det minste la være å blande deg opp i beslutningene til naboene våre når de bygger neste generasjon kjernekraftverk. Vi kommer til å måtte tigge om den strømmen.

For øvrig: Ursula von der Leyen var i 2011, i Merkels beryktede utfasingsår, arbeidsminister (!) og støttet da kraftfullt Merkels kjernekraftutradering. Det har siden kostet oss 500 milliarder euro og gitt oss de høyeste strømprisene i Europa samt en massiv deindustrialisering.