Skyer er klima­modellenes problem­barn

Vi som har opplevd at det kommer en sky foran sola, merker at det straks blir kaldere. «Skyene har liten betydning mens CO₂ har størst betydning.». Det mener den statsfinansierte klimaindustrien som håver inn penger på katastrofespådommer.
Flere godt erfarne og velutdannete klimaforskere, de som ikke har fått regjeringens godkjenningsstempel, peker på at skyenes betydning er sterkt undervurdert. Også James E. Hansen som tidligere har gått i spissen for å peke på katastrofene som CO₂ påfører jorda.
Om nobelprisvinneren i fysikk fra 2022, John F. Clauser, mener den politiske eliten at han tar feil. Det er bare fordi han, professor i fysikk, er uenig med politikerne og redaktørene og journalistene om de fysiske prosessene i atmosfæren.
Leder i Klimarealistene, Olav Martin Kvalheim, og leder i Klimarealistenes vitenskapelige råd, Ole Henrik Ellestad, begge med professorkompetanse, har sammen skrevet et innlegg om skyene betydning. Det ble refusert av Nettavisen, men lagt ut på Document.no 30.09.2025. Det legges nå ut her i samsvar med både forfatterne og Document.no.
I innlegget siteres danske Eigil Kaas, professor i klimafysikk ved Niels Bohr Instituttet i Danmark på følgende:
Når ubalansen i jordas energi­regnskap har doblet seg de siste 10–15 år, mens mengden av drivhus­gasser bare har steget litt, kan ikke drivhus­gassene ha stor betydning. Det må være endringer i de lavt­liggende skyene som spiller en avgjørende rolle.

Red. Klimarealistene.

Ole Henrik Ellestad og Olav M. Kvalheim:
Skyer er klima­modellenes problem­barn

Klimarealistene avholdt nylig en klima­konferanse. Hoved­attraksjonen var foredrag av nobel­pris­vinner i fysikk i 2022, John Clauser, om klodens energi­balanse og skyene som del av «klodens termostat». Document var eneste representant fra mediene på konferansen og har publisert flere innlegg og et meget godt gjennomført intervju med Clauser.

I tillegg publiserte Nettavisen et meget bra intervju med Clauser den 14. september, men med en hale av kommentarer fra CICEROs Bjørn H. Samset, som i kjent stil avfeier kritikken fra Clauser. Nettavisen ønsket ikke videre debatt om Samsets påstander.

Samsets argumenter mot Clauser er få og generelle, og de ender med den merkverdige påstand at «ballen» nå ligger hos Clauser. Det gjør den ikke. Klima­beregningene og målinger er primært basert på «skyfri himmel» (som Clauser også nevner og kritiseres for) før skyer bringes inn med svært forenklet metodikk – langt fra sin løsning også ifølge IPCCs fremste beregnings­eksperter (Bjorn Stevens, Tim Palmer).

Is, vann og vanndamp som klodens temperatur­regulator
Klima bestemmes hovedsakelig av solas innstråling og variasjoner av vann, is og vanndamp. Skyer er en viktig komponent med rask responstid.

Det blir kjøligere når skyer skygger for sola. De første målingene ble foretatt tidlig på 1800-tallet (John Leslie, 1813). Variabel solenergi påvirker fordamping av vann og hemmer temperatur­stigning i vannet. Hav utgjør ca. 71 prosent av klodens overflate og er dominerende på den sydlige halvkule.

Havet, med tillegg av vassdrag, våtmarker og is-/snødekte områder på landjorda, er klodens første temperatur­regulering og «termostat». Økende overflate­temperatur øker fordampningen markant (Clausius-Clapeyron, 1850), så kraftig at overflate­temperaturen sjelden overstiger 30 ºC ifølge de 3000 Argo-bøyene som flyter rundt i havene. Snittemperaturen i havets overflate har bare økt ca. 0,25 ºC de siste 20 år, i øverste 1900 meter med bare 0,05 ºC, og er ikke målbar for havet som helhet.

Vanndampen bringer store varmemengder oppover i atmosfæren. De frigjøres ved kondensasjon til vanndråper og iskrystaller, som returnerer som nedbør til jordoverflaten – den hydrologiske syklus på 11 døgn med 510.000 km³ [kubikkmeter] vann.

Fordampning som temperatur­stabiliserende faktor preger kystklima med mindre variasjon mellom vinter og sommer i forhold til innlandet. Dette er også en hovedårsak til at vår klode, den blå planet, gjennom 550 millioner år har holdt seg innen temperatur­variasjoner på 12 ºC med solsystemets og øvrige verdensroms påvirkning. «Tipping point» for ulike påvirkninger er urealistisk selv med 15–20 ganger høyere CO₂-mengder i atmosfæren enn i dag.

Den andre regulatoren er at i kalde tider avgis varme når vann krystalliserer til is og snø, og varme­utvekslingen fra overflaten til atmosfæren dempes. Ved oppvarming reduseres temperatur­stigningen når mye solenergi går med til smelting.

Skyer som termostat
Daglige observasjoner viser at etter en skyfri morgen øker skymengden gradvis utover etter­middagen og kan bli mørke, med torden og kraftig nedbør. I tropiske havområder er dette enda mer utbredt, og den voldsomme fordampningen og «dyp konvensjon» (beskrevet i 1958) bringer skyene helt opp i den lavere stratosfære (18 km). Det dreier seg i tropene om energi­mengder på over 100 W/m2, 50 ganger større enn IPCCs postulerte CO₂-effekt.

Måling med satellitter av utstråling av reflektert sollys og utsendt langbølget infrarød stråling viser tydelig effekter av skyer. De reflekterer mye sollys, over sentrale Stillehavet opp til 700 W/m2, og infrarød utstråling er redusert til under halvparten. Dette skyldes skyenes dominerende reflekterende effekt av sollys og sterke absorpsjon av utgående infrarød stråling. Utsendt stråling kommer fra oversiden av skyene. Grunnet temperaturens fall med høyden blir det langt mindre effekt. Skyenes underside sender infrarød stråling ned mot jord­overflaten.

Sammenheng mellom skydekke og temperatur
Med et globalt midlere skydekke på rundt 67 prosent blir effekten av observerte variasjoner på 3 prosent vesentlig større enn bidrag fra variasjoner i drivhus­gassene. Figuren under viser øverst redusert globalt skydekke (Satellite Application Facility on Climate Monitoring), mens temperaturen (UAH-satellitt) stiger i nedre troposfære (Climate4you). [Figuren viser at når skydekket over tid minker, så stiger temperaturen over tid. Merknad red.]

Målinger av reflektert lys til månen viser også økt skydekke på jorda. Dette gir langt bedre sammenheng enn mellom temperatur og CO₂.

Eigil Kaas, professor i klimafysikk ved Niels Bohr Institutet, Københavns universitet, oppsummerer i danske Weekendavisen:

Når ubalansen i jordas energi­regnskap har doblet seg de siste 10–15 år, mens mengden av drivhus­gasser bare har steget litt, kan ikke drivhus­gassene ha stor betydning. Det må være endringer i de lavt­liggende skyene som spiller en avgjørende rolle.

Gavin Schmidt (NASA GISS), som Samset henviser til, har i andre sammenhenger uttalt at senere års oppvarming er langt større enn CO₂-økningen kan forklare.

Clausers bidrag
Clausers fortjeneste er å ha gjennomgått sentrale artikler om temperatur­målinger, øvrig data­grunnlag, stråling, energi­utveksling, skyer og deres betydning. IPCC ligger langt under viten­skapelig standard innen fysikken. Publikasjoner som IPCC utelater, gir mye bedre overens­stemmelse når land og havområder behandles separat for klar himmel og med skyer. Clauser er klar over at hans bidrag bare er et skritt på veien mot bedre forståelse, men et viktig skritt.

Han er tydelig på at det kan ikke være konsensus om beregnings­modellenes fortreffelighet når de ikke håndterer effekten av skyer på temperatur­utviklingen. Inntil da ligger «ballen» hos Samset og IPCC.

Document.no:
Ole Henrik Ellestad, tidligere forsknings­direktør og professor.
Olav M. Kvalheim er professor emeritus (UiB).