Sjokk og vantro i media etter Siv Jensens klimaskepsis

Etter at en av Norges mest klimareligiøse riksaviser har intervjuet Siv Jensen har hennes klimaskepsis gått verden over, her er et oppslag i selveste New York Times. Sjokk, vantro, sinne og usakligheter har preget gammelmedia i Norge det siste døgnet etter at FrP-lederen og Finansministeren igjen indirekte bekreftet at hennes parti så langt det er mulig baserer sin klimapolitikk på god gammeldags naturvitenskap og ikke på nyreligiøse betraktninger som i de øvrige partiene. Men realpolitisk vilje til å regjere gjør dette til en offisiell ikke-sak.

Siv Jensen målbærer en økende klimarealisme
Ja/Nei formatet til Aftenposten gjør det selvsagt ikke mulig å gi et dekkende svar og i et seriøst presseoppslag vil svaret være at mennesket selvsagt kan påvirke klimaet, men det finnes ingen observasjoner som bekrefter at mer atmosfærisk CO₂ fører til høyere temperatur.
Deretter kan man utdype og vise til vitenskapen hvor opphøret av den globale oppvarmingen for snart 20 år siden er sentral. Like viktig er det at man har påvist at først endrer temperaturen seg og deretter følger CO₂ etter og i samsvar med Henrys lov og massevirkningsloven. Sistnevnte er eneste enkle naturlov som først er formulert av nordmenn.

Frykten for å miste stemmer er styrende for politikken
Siden våre politikere nesten uten unntak mangler naturvitenskapelig trening, så er det vanskelig for dem å skille rent vås fra solid naturvitenskap. Med en dominerende klimareligiøs presse støttet av de andre pengesterke lobbyistene i klimaindustrien så er det skapt et alternativt univers hvor naturlover ikke eksisterer og hvor man aldri lar seg forstyrre av fakta. Frykten for å miste stemmer er styrende for alle våre politiske partier og en arme av sjarlataner sørger for at ingen avviker fra den rette tro. Resultatet er at et tresifret antall milliarder blir brukt på totalt meningsløse klimatiltak, samtidig som skole, helsevesen og eldreomsorg lider av mangel på bevilgninger. Reaksjonene fra andre politikere på Siv Jensens uttalelser om klimaet er tildels direkte usaklige.

De menneskeskapte klimaendringene ingen vil snakke om
Det eksisterer særdeles mye forskning til støtte for Siv Jensens skepsis, utfordringen her er at gammelmedia og de mange aktørene i klimaindustrien later som om denne forskningen ikke eksisterer, Figuren til venstre her er fra den engang så seriøse organisasjonen NASA-GISS og er ett av de mest kjente eksemplene på at mennesket kan påvirke klimaet. Legg merke til hvordan man her i ettertid har jukstert observerte historiske temperaturdata. Eldre temperaturer har på mystisk vis blitt kaldere mens moderne data har blitt varmere.(klikk på figuren for større bilde).

En gruppe forskere har gått inn i rådataene og sett på dataene fra 181 målestasjoner for temperatur med en lang og kontinuerlig historikk og analysen deres viser at den temperaturstigning vi har hatt i forrige århundre på 0,76 grader, den fordeles seg på 0,42 grader med naturlige klimaendringer (likt fordelt mellom de varme 1930-årene og den nesten like varme perioden fra 1977-1996) og 0,34 grader i form av menneskeskapte klimaendringer, administrert fra varme kontorer hvor man har homogenisert og justert dataene etter evne i ettertid. Detaljene fjerner enhver tvil. Ergo påvirker mennesket klimaet – ikke ved observasjon men ved administrasjon – og Siv Jensen behøver ikke å tvile.

Da man innenfor klimaortodoksien igjen later som om denne forskningen ikke eksisterer så har man i Storbritannia satt ned en større kommisjon som skal undersøke omfanget av denne temperaturjuksteringen. Det mest interessante spørsmålet her hva som skjer når velgerne oppdager at det er slik den menneskeskapte oppvarmingen har foregått.

Paris i desember – et vippepunkt?
Stadig flere politikere gir i uoffisiell sammenheng uttrykk for en betydelig skepsis mot den offisielle klimapolitikken og denne leses med økende interesse, men man er til tross for en kjølende sol og fallende temperaturer tildels redd for å flagge dette fordi klimalobbyistene har skapt et fryktens klima hvor alle tror at kjetteri i klimapolitikken medfører stemmetap. Og tildels venter noen på et vippepunkt hvor det blir mulig å ta den debatten om klimaet som vi aldri har hatt i Norge, den første slike anledningen vil være den kommende mislykkede klimakonferansen i Paris.