Klimanytt 135, av Ole Henrik Ellestad
Klima- og miljøminister Trine Sundtoft uttalte på NRK sist uke at avtalen i Paris var historisk. Kostbare avtaler uten virkning har politikere signert ofte. Og avtalene om klorfluorkarbonene og ozon, delvis sur nedbør, en rekke helsepolitiske spørsmål og kosthold har også hatt sviktende vitenskapelig fundament. Men kombinasjonen av kostnader og manglende vitenskap er nok historisk.
Politikere, media og øvrige impliserte smiler og vinker og hevder at avtalen vil redde kloden. USAs president Nixon smilte og vinket også – nærmest triumferende – fra helikopter til folket da han forlot Det hvite hus etter å ha blitt tvunget til å trekke seg. Politikk er også et skuespill, ikke dårlig utført av den senere president, B-skuespilleren Ronald Reagan, og mange politikere og klimaaktører.
Det største narrespillet er knyttet til det vitenskapelige grunnlaget. Etter 19 år med utflating av global middeltemperatur har det før Parismøtet vært en kampanje fra IPCC-leirens forskere med romslig spalteplass i media, og uten adgang til saklige motforestillinger med budskap om at 2014 og nå 2015 er de varmeste årene på kloden, og at utflatingen har opphørt. Langt mer diskret tilføyes sporadisk at det gjelder moderne målinger som i realiteten bare går 150 år tilbake – fra slutten på Lille istid. Neppe en naturlig referanse.
Men la oss nå se på hvordan målingene fremstår i et diagram. Endringene siden 1982 er omtrent som i tilsvarende varmeperiode i 1920-40 og 1860-80. Så intet unikt med det, men det nevnes ikke i likhet med en ønsket og forventet oppvarming etter Lille istid. I figuren er år med varm El Niño i Stillhavet i rødt, kald La Niña i blått og den nøytrale fase i grått. IPCC-støttende forskere har i alle år gjort et stort nummer av de varmeste årene som skal bekrefte CO2s effekt. Først i de senere år ar det blitt tilføyd, dog i dempet form, effekten av El Niño.
Figuren viser at det er skremselspropaganda. For etter sterke El Niño kommer kalde La Niña. Og dette jevner ut temperaturen. Det er intet i figuren som ikke tilsier en fortsatt temperaturutflating etter neste La Nina.
Er det noe spesielt? Selvfølgelig ikke. Kloden blir ikke varmere av at varmt vann strømmer tilbake over kaldt vann (El Niño). Fysikken bak viser at opp til 10C varmere havoverflate i enorme havområder gir en markant økt utstråling og tilhørende varmetap. El Niño er energimessig en enorm skorstein i det østlige Stillehav. Kloden avkjøles, mens termometrene på overflaten viser økning.
Gitt temperatur er et snitt av daglige minimums- og maksimumstemperaturer ved utvalgte stasjoner. Åpenbart influert av urban påvirkning fra menneskenes konstruksjoner (UHI). IPCC har bare ubetydelige korreksjoner. Stasjoner i USA som tilfredsstiller World Meteorological Organizations nye krav fra 2010, har, når også flyplasser utelukkes, bare 40 % av økningen regnet for samtlige stasjoner (A. Watts et al. 2012). Amerikanske NOAA har oppjustert målingene i avsidesliggende stasjoner til nivået for stasjoner påvirket av UHI-effekt – verdier som IPCC-leiren benytter.
Men hvor er grunnlaget for alarmen når man inkluderer følgende kjensgjerninger om temperaturen:
A) liten økning i tropisk sektor, litt mer på sydlig halvkule (hav), svak avkjøling i Antarktis, mesteparten i nordlig sektor og Arktis.
B) Økningen er størst om natten (minimumstemperatur).
C) Økningen om vinteren er vesentlig større enn om sommeren.
D) økningen siste 150 år på 0.6-0.8 C er godt innenfor historiske variasjoner etter siste istid og 2-3 C lavere enn under Holocenoptimum på flere tusen år da Norge var uten isbreer.
E) høyereliggende strøk får en temperatur som de tidligere hadde 120m lavere.
F) Satellitter og radiosonder måler vesentlig lavere økning oppe i troposfæren enn bakkemålinger. Men drivhuseffekten skal ha større effekt oppe i atmosfæren enn ved bakken (som har målefeil).
I sum betyr dette at oppvarmingen skjer på kaldere steder og tider og at drivhuseffekten er liten. IPCC-støttende forskere, media og politikere får dette likevel til å være alarmerende.
Det var på forhånd bestemt at man MÅTTE få til en avtale i Paris, innholdet i avtalen var underordnet. Det viktigste var å markere en eller annen slags enighet, alarmistene tålte ikke et nytt nederlag som i København 2009. Derfor så vi da også både fra politikere og presse en sterk nedsnakking av ambisjonene i forkant av konferansen, som så ble dramatisk endret til halleluja-stemning da det intetsigende papiret var undertegnet.
Dette ser ut som en bevisst taktikk fra alarmistene; å postulere at verden nå har fått en banebrytende klima-avtale som gjelder 195 nasjoner. Svært få gidder å sette seg inn i den konkrete teksten, så sjansen for å bli avslørt er liten.
40.000 personer MÅ altså reise til Paris, for å bli enige om at vi må redusere våre flyreiser. Dobbeltmoralsk? Ikke blant vannmelonene (grønne utenpå, røde inni), der gjelder det en regel for menigheten og en annen for resten av folket.
Hvis du er i tvil, spør en klima-politiker eller en aktivist: Nøyaktig HVA har verden forpliktet seg til å gjøre av kutt i co2-utslipp?
Det er spill, Ja.
Det er et uærlig spill. Hvorfor nevnes ikke hovedbeskjeden i avtalen, nemlig at intet er juridisk bindende? Når politikerne og miljøaktivister snakker om avtalen høres de enige ut om at denne avtalen må få drastiske konsekvenser for norsk oljepolitikk.
Er det jeg som tuller her?
De 195 landene har vel forpliktet seg til to ting:
1. Å fortelle hverandre hvor mye og når de har planer om å kutte CO2-utslipp.
2. Å møtes jevnlig for å fortelle hverandre hvordan det står til.
Ja, dette høres uforpliktende ut. Hvor mange flere COP-er kan de presse ut av denne avtaleteksten?
Donna Laframboise skriver:
Satirist Rex Murphy has a column in the weekend edition of Canada’s National Post newspaper. Its headline asks the most important climate question of 2015:
So why aren’t we celebrating saving the planet?
Og videre
But after the news that our dear green planet has been hauled back from the crevice of total catastrophe, that the world’s great cities will be spared from inundation and destruction, the absence of celebration, the dull, flat, routine response of the world’s population, poses a mystery. I’ve seen people exhibiting more joy over a bacon sandwich. Strange, isn’t it?
http://nofrakkingconsensus.com/2015/12/20/climate-question-of-the-year/