Paris: Med klimakrisen skal kapitalismen avskaffes

Den politiske klimakrisekampanjen som nå har vart i over 25 år er sterkt preget av at et usannsynlig høyt antall særinteressegrupper har funnet hverandre og vi ser i dag på den årelange krisemaksimeringen fra den delen av det politiske spekteret som ligger til venstre for sosialdemokratiet. fra det som i Norge favner fra SV og helt ut i skrotvenstre. Dette fenomenet med et samrøre mellom særinteressegrpper, politikere og lettvektere innen forskningen kalles i USA jerntriangelet.

SV-agendaen ute og hjemme
Her er det mange drømmer, fra avskaffelsen av kapitalismen, til ønsket om en ny økonomisk verdensorden som skal innføres via FN, samt ønsket om å utjevne velstanden i verden ved å flytte formue fra folk flest i vesten til de rikeste i U-landene. Elementer av personlig grådighet er selvsagt tilstede, dels ved lukrative skattefrie jobber i FN-systemet kombinert med diplomatisk immunitet og dels ved at en del av de flyttede verdiene på veien til målet vil feste seg til fingrene til de samme byråkratene i FN-systemet og i den nasjonale bistandsindustrien.

Klimamøtet i Paris skal avskaffe kapitalismen
Christiana Figueres (fotoet) er en av mange venstrevridde byråkrater som sirkulerer i internasjonale organisasjoner med sine ideer om en ny økonomisk verdensorden (NWO). Hun har kravlet til topps i FNs klimabyråkrati (UNFCCC) og minnet oss i et intervju i forrige uke om at agendaen på klimamøtet i Paris egentlig er å avskaffe kapitalismen. (Edit  12/11): Figueres ble i 2010 utnevnt til eksekutivsekretær i UNFCCC, gjenoppnevnt i 2013 og som man ser her er dette en langsiktig politisk kampanje fra hennes side.
Det mange av disse fargerike personlighetene ikke skjønner, er at de er eksportert ut av landet sitt av mer ansvarlige politikere fordi de har gjort seg umulige hjemme eller på annet vis er et hår i suppa for andre politikere.

Det er forøvrig mer enn tilstrekkelig mange sentrumsorienterte og konservative politikere  i de samme internasjonale organisasjonene, til at det er begrenset hvor mye ugagn f.eks Christiana Figueres kan gjøre. Mens slike idealister surrer rundt med sine utopier vil det skapes motreaksjoner og myter på høyresiden, og etter hvert som tiden går kommer mange av disse venstrevridde fantastene desillusjonerte tilbake til hjemlandet. Erik Solheims lange internasjonale karriere er et utmerket eksempel på hvordan dette fungerer.

Forøvrig har høyresiden også sine fargerike skikkelser i de samme miljøene, men det er en annen historie vi får komme tilbake til en annen gang. Alt vi trenger å vite nå er at det er utelukket at mer ansvarlige politikere uten videre vil overlevere alt arvesølvet til politikere som Fru Figueres.

Ny økonomisk verdensorden
For å få realisert sine utopiske drømmer er denne gjengen avhengig av at det alltid er nok kriser i verden, så folk flest lettere kan skremmes til å kvitte seg med både egne penger og den gamle økonomiske verdensorden som forøvrig fungerer bedre enn alt annet menneskeheten har eksperimentert med. Klimakrisen er ett av mange kriseverktøy som utnyttes til egne formål, og i SV har de et avslappet forhold til dette. Flere ledende SV-politikere vet utmerket godt at klimakrisen ikke eksisterer, men den kan utnyttes så lenge flertallet er villig til å oppføre seg som om den eksisterer. Dette vil vedvare så lenge våre politikere er av den oppfatning at det er flest stemmer å hente på å tute med ulvene. I denne forbindelse spiller de vitenskapelige faktaene ingen rolle. Når klimakrisen er brukt opp, så flytter man seg bare til neste krise.

Krisemaksimering over mange tiår
Klimakrisen er ikke unik, det fins en rekke sammenlignbare fenomener i historien hvor man har gått helt av skaftet både i visse miljøer og i en rekke nasjoner, i forsøkene på å skape en bedre verden ved å løse imaginære kriser og skremsler med til dels drastiske metoder. Hele det politiske spekteret har kastet seg over en eller flere av disse fenomenene over tid. Her er listen over noen av de tidligere krisene som alle har til felles at det totalt mangler substans. Alt er mer eller mindre basert på pseudo-vitenskap, akkurat som klimakrisen.
1 Befolkningsvekst og sult (Malthus) 1798-2015
2 Unkontrollert avl og degenerasjon (Eugenikken) 1883-45
3 Bly i bensin og skade på hjerne og indre organer 1928
4 Fluor i drikkevannet og helseskader 1945
5 DDT og kreft 1962
6 Global nedkjøling – ny istid, 1970-75
7 Supersonisk flytrafikk, ozonhullet, og hudkreft, etc. 1970
8 Industriproduksjon og sur nedbør 1974
9 Elektrisk kabling og kreft, etc. 1979
10 CFC-gasser, ozonhullet, og hudkreft, etc. 1985
11 Listeria i ost 1985
12 Radon i boliger og lungekreft 1985
13 Salmonella i egg 1988
14 Toxiner i miljøet og brystkreft 1990
15 Kugalskap (BSE) 1996
16 Kvikksølv i vaksiner og autisme 2005
17 Mobiltelefonistråling og kreft, etc. 2008

Malthus later aldri til å gå av moten, Ehrlich stod i 1968 for nok et utbrudd av Malthusianisme da han og andre tok til orde for å la være å lindre hungersnøden i India med nødhjelp. Man måtte bare la India dø, det var intet annet som nyttet. Så kom Norman Borlaug og hans grønne revolusjon som gjorde India til en eksportør av hvete samtidig som befolkningen økte ytterligere. Felles for de fleste Malthusianerne er at de forakter og neglisjerer både teknologisk utvikling og vår evne til innovasjon.
DDT-skremslene alene gjorde at millioner av mennesker døde av malaria etter at DDT-forbudet ble iverksatt.

Klimapanelets forutsigelser er ugyldige!
Gyldigheten av de metodene og prosedyrene som ligger til grunn for etableringen av  typen kriser skal presumptivt kvalitetskontrolleres. Seriøse vitenskapelige fortsigelser skal følge en rekke etablerte prinsipper og regler for utarbeidelsen av disse. Er for mange av prinsippene brutt så har enhver forutsigelse ingen verdi. Innen medisinsk forskning forkastes forskningen som ugyldig dersom ett eneste av disse prinsippene er brutt, men i klimapanelet og i klimaforskningen tar man ikke slikt spesielt nøye. Dette er en sterk indikasjon på at prosessene i klimapanelet er 100% politiske.

Tre fremtredende forskere (Scott Armstrong, Willie Soon og Kesten Green) utførte i 2011 en granskning for de amerikanske folkevalgte som viser hvordan det står til innen klimaforskningen og den politiske klimakrisen. Revisjonen av klimapanelets forutsigelser (predictions) viser at 81% av 89 relevante prinsipper er brutt. I tillegg har klimapanelet vist lav vilje til å samarbeide, og de har unnlatt å gi tilstrekkelig informasjon som trengs for å vurdere om ytterligere 31 relevante prinsipper er brutt.