Regjeringen har sendt ut på høring et forslag til enda skarpere klimamål etter at de de tidligere ikke er oppnådd. Det har kommet inn 201 svar på høringen. Høringsuttalelsene er informative om hva de viktigste aktørene, utenom partiene, mener om klimapolitikken. Det er derfor viktig å gjøre de politiske innspillene kjent før regjeringa bestemmer seg for hva den vil gjøre. Vi vil derfor legge ut noen av de vi ser som viktig å gjøre kjent her. Vi begynner med forfatter av Oljeboka, Øystein Sjølie, sin høringsuttalelse.
Han foreslår å avvikle klimaloven. Å ha politiske mål i en lov hindrer enhver regjering å prioritere ulike formål opp mot hverandre.
Regjeringen skriver:
Regjeringen ba 1. oktober 2024 om innspill til oppdatering av klimaloven. I dagens klimalov er det fastsatt mål for hvor høye klimagassutslipp Norge skal ha i 2030, og at Norge skal være et «lavutslippssamfunn» i 2050. Nå vil regjeringen oppdatere loven med mål for 2035.
Målet for 2030 er at utslippene skal være 55 prosent lavere enn de var i 1990. I høringsnotatet vil regjeringen at målet for 2035 skal være at utslippene skal være mellom 55 og 80 prosent lavere enn i 1990, og ber primært om innspill innenfor dette intervallet.
Øystein Sjølie
Primært forslag: Å avvikle klimaloven
Jeg gir ikke noe innspill innen dette intervallet. I stedet foreslår jeg å avvikle klimaloven.
For det første legger klimaloven sterke føringer på fremtidige storting, i prinsippet alle fremtidige storting, dersom loven tas bokstavelig. Lavere klimagassutslipp er et av mange politiske mål. I en velfungerende stat blir ulike formål kontinuerlig prioritert mot hverandre. At klimahensyn opphøyes med en egen lov, kortslutter denne prioriteringen.
For det andre er klimaloven en spesiell lov. Ifølge forarbeidene til klimaloven «etablerer den ikke rettigheter eller plikter for borgerne som kan håndheves ved søksmål for domstolene». Det er vanskelig å forstå hvorfor man da skal ha en lov. Lover bør være materielle.
For det tredje brukes likevel klimalovverk til å trekke europeiske stater for retten, siden demokratiske organer prioriterer strengere klimapolitikk lavere enn klimapolitiske særinteresser skulle ønske. Dette er en farlig utvikling, og vi ser også tendenser til dette i Norge, med flere søksmål rettet mot å begrense norsk oljeutvinning. Disse søksmålene er til alt overmål støttet av det offentlige organet Norges institusjon for menneskerettigheter.
For det fjerde har det vist seg at det er langt vanskeligere å kutte utslippene enn Miljøverndepartementet antok i forarbeidene til klimaloven da disse ble laget i 2016-17. Da antok departementet at utslippsprisen skulle bli 650 kroner per tonn CO2 i 2030. Nå er planen at utslippsprisen skal øke til 2000 kroner i 2030. Dette illustrerer også hvorfor slike konkrete langsiktige målsetninger ikke egner seg for lovfesting. På de fleste områder vil vi redusere ambisjonene dersom de viser seg at kostnadene blir overraskende høye. Innenfor klimapolitikken er det ofte ikke slik. Så sent som i 2023 økte Stortinget ambisjonsnivået for kutt innen 2030 til 55 prosent, fra tidligere 40 prosent, selv om også 40 prosent virker som et helt urealistisk høyt mål.
Hvis loven skal beholdes, noe som nok er mest sannsynlig, bør ambisjonsnivået svekkes, ikke styrkes. «Realiseringen av Norge som lavutslippssamfunn er avhengig av at verden rundt oss beveger seg i samme retning. Dette forutsatte også EU under forberedelsene av sine posisjoner til forhandlingene om en ny klimaavtale i 2015, i forbindelse med vedtakelsen av EUs klimamål om 80–95 prosent reduksjon innen 2050», heter det i forarbeidene. Realiteten er at resten av verden ikke beveger seg i samme retning. Selv om Europa, inkludert Norge, har innført en ganske kraftig klimapolitikk, og redusert utslippene, øker utslippene globalt. Siden Europa står for anslagsvis 7 prosent av verdens totale utslipp, påvirkes klimaet i knapt målbar grad av europeiske utslipp. Ifølge Verdensbanken har ingen andre områder tilnærmelsesvis så høye utslippspriser som Europa, så det er mest hensiktsmessig å redusere våre ambisjoner inntil eventuelt resten av verden følger etter.
Svekkede norske ambisjoner medfører muligens at Norge også må trekke seg fra Paris-avtalen. Det har i tilfelle både fordeler og ulemper. Det er en klar ulempe å ikke delta på et viktig felt, hvor det også er viktig at flest mulig land deltar. Fordelen med å forlate denne avtalen er at det er en meget dårlig avtale. De fleste avtaler mellom parter har et system med gjensidige forpliktelser. I Paris-avtalen er det i stedet selvpåførte forpliktelser. Som man skulle vente har de fleste land ikke pålagt seg selv særlig anstrengende forpliktelser. Det store unntaket er igjen Europa, som har pålagt seg store forpliktelser, uten at andre store utslippsland har fulgt opp. Det sies iblant at Paris-avtalen er «bindende», men den eneste bindingen gjelder rapportering. Både innsats og resultater i klimapolitikken er helt opp til hvert enkelt medlemsland.
Kostnader
Departementets høringsnotat inneholder ellers et avsnitt om nytte/kost-analyse av klimaspørsmålet for Norges del. Det er absolutt gledelig at notatet gjør det, altfor ofte foreslås tøffe klimatiltak uten å drøfte kostnader i det hele tatt. [1] En helhetlig oversikt over departementets anslag på kostnader er det likevel vanskelig å finne. Det er mulig at tabell 4.1 på side 37 viser milliarder kroner, og ikke mill. tonn CO2-ekvivalenter som det står i tittelen på tabellen, og at denne er basert på en forutsetning om at det koster 1000 kroner å kutte et tonn CO2 i stedet for 5-10 ganger denne kostnaden, som SSBs beregninger antyder. I tilfelle burde tabellen oppdateres med mer relevante tall, i stedet for de «sterkt forenklede» som er der nå, og avsnittene som beskriver den være mer utfyllende.
Notatet preges ellers tidvis av en tendensiøs språkbruk der vi burde kunne ventet en nøktern drøfting, ikke minst hva gjelder kostnader. Flere steder skriver departementet at kostnadene ved klimapolitikk er en kortsiktig kostnad, for eksempel på side 22. Dette indikerer at vi kan ha trygge og velstående samfunn selv om vi bruker langt mindre fossil energi, bare vi tar en høy investering tidlig. Det er imidlertid langt fra sikkert at det er slik. Det er mer trolig at tilgang på mye billig energi er et viktig premiss for velstand, og at fossil energi foreløpig er mye billigere enn de fornybare alternativene, særlig i alle mobile oppgaver. Det innebærer for eksempel at alle skadene ved klimaendringer som notatet beskriver på side 24, for eksempel negative konsekvenser for avlinger og vanntilgang, også er negative konsekvenser av energimangel. En tøff klimapolitikk kan dermed ha mer ødeleggende konsekvenser for menneskelig velferd enn ingen klimapolitikk. Notatet påstår på side 29 at det er en fordel om Norge gjør omstillingen bort fra bruk av fossil energi tidlig heller enn sent, siden utsettelse kan føre til en «brå» omstilling i Norge. Realiteten er antagelig at det er store fordeler med å vente med omstilling. Det er alltid en fordel å utsette kostnader, og hvis det utvikles teknologi i mellomtiden, kan utsettelse også føre til at kostnadene i fremtiden blir lavere. I notatet heter det også at kostnadene er knyttet til å «vri» innsatsfaktorer til produksjon med lavere utslipp. Disse betraktningene i høringsnotatet, hviler antagelig på en forestilling om tilgang på mye billig energi, som i realiteten betyr fossil energi, ikke er en forutsetning for et velstående samfunn, som jeg mener er en vrangforestilling.
SSBs kostnadsberegninger hviler for øvrig på en forutsetning om at alle utslipp har samme pris. Dette er et godt prinsipp, som regjeringen og myndighetene burde innføre i langt større grad enn i dag. Nå er utslippsprisen for fossilbilister svært høye, enkelte beregninger tyder på 10 000 kroner per tonn CO2. Prisen er også høy for norsk oljesektor, og hvis sektoren skal pålegges elektrifisering med havvind, som flere partier ser ut til å foreslå, blir den enda mye høyere. Samtidig er utslippsprisen lav for norsk prosessindustri og svært lav for all slags cruisetrafikk i norske farvann. Hvis utslippsprisene harmoniseres mellom sektorer ville det antagelig ført til kraftigere kutt, siden sektorer med lav betalingsevne ville innskrenke aktiviteten. Samtidig ville dette være aktivitet av lavest økonomisk verdi for Norge. Denne anbefalingen gjelder uavhengig av om mitt primære standpunkt, at klimaloven avvikles, blir fulgt.
Fotnote:
[1] Et skrekkeksempel var Klimautvalget fra høsten 2023, som trosset sitt mandat og så helt bort fra kostnader i utredningen sin, se https://www.samfunnsokonomen.no/aktuell-kommentar/klimautvalget-2050s-rapport-snevre-veier-og-uklare-kostnader-men-mye-god-vilje/
To andre fotnoter er i denne versjonen av redaksjonen lagt inn direkte som lenker i teksten.
Øystein Sjølie gjør med dette et solid forsøk på å flytte klimadebatten ut av de mørke bakgatene og inn på de opplyste torgene. La oss håpe han lykkes, og at han inspirerer flere til å bidra til et sårt tiltrengt åpent ordskifte om temaet.
For alminnelig opplyste mennesker med kunnskaper over den lille gangetabellen betyr «en enda skarpere klimalov» at man tenker å øde enda mer penger på ting som bevislig ikke virker.
Og som i de aller fleste tilfeller er langt mer miljøfiendtlig, og uansett mer dysfunksjonelt og upålitelig, enn det som skal erstattes.
Når skal denne selvskadingen stanse?
Er helt enig med det som Øystein Sjølie her formidler i denne høringsuttalelsen til klimaloven og også kommentarene til Knut Røe og Gunnar Sunde.
Men noen ganger må jeg si at det er direkte morsomt men direkte farlig det som Regjering og Storting drømmer og fabler om fordi det har ikke rot i naturens lover i det hele tatt. Og det ser en et tydelig eksempel på borte i LA i California for tiden. Alt for mye animalsk aktivitet i et begrenset vegetabilsk område som fra naturen sin side ikke er designet for det. Og med animalsk aktivitet så mener jeg selvfølgelig den menneskeskapte aktiviteten. Dette ser en over alt i naturen. Blir den animalske belastningen for stor på et begrenset vegetabilsk område så regulere naturen det tilbake til balanse ved å begrense den animalske belastningen, enten ved sult og død eller ved å forflytte den animalske belastningen til andre områder.
Så menneske klarer aldri å regulere naturen men kan klare å tilpasse seg den men det ser ut som at den evnen har gått tapt.
Arvid,
interessant at du bringer inn vårt faktiske forhold til naturen rundt oss som viktigere å se nærmere på enn spekulative og ufunderte «klimakrise»-påstander, som fort hindrer samfunnet i å ta riktig lærdom og sette inn de riktige mottiltak mot natur- og miljøutfordringer.
Et direkte farlig eksempel på hvordan klimafanatismen leder samfunnet ut i slike feilvurderinger ser vi nettopp nå i California, der klikkåte medier gir full åpning for klimafanatikere på autopilot til å levere sine ufunderte klimakrisepåstander som forklaring på de ukontrollerte brannene.
Det vil si at enøyde agitatorer tillates å underkommunisere de faktiske forhold som myndighetene skulle tatt tak i for lenge siden: Misligholdt infrastruktur, bl.a. fallert brannvesen, fallert vanndekning, fallert rydding av brannfarlig vegetasjon nær bygninger, osv.
Det er trist å måtte konstatere at vi nærmer oss en samfunnspolitisk handlingslammelse der uholdbare klimavillfarelser får lov å ramme helt sentrale samfunnsutfordringer som krever helt andre og konkrete løsninger enn absurde og handlingstomme CO2-avgifter.