Ny forskning spør: Hva er effekten av mer stratosfærisk ozon?

En ledende klimaforsker peker på betydningen av denne nye forskningsrapporten publisert i Quarterly Journal of the Royal Meteorological Society fra ifjor høst. Previdi og Polyani oppsummerer oppdagelsen av ozonhullet over Antarktis og påfølgende tiltak (Montrrealprotokollen) som skulle bidra til å hindre veksten av det. Nå som tilstanden er stabil gjennomgår de hva som forventes med den kommende økning i stratosfærisk ozon.

Abstraktet lyder som følger
We review what is presently known about the climate system response to stratospheric ozone depletion and its projected recovery, focusing on the responses of the atmosphere, ocean and cryosphere. Compared with well-mixed greenhouse gases (GHGs), the radiative forcing of climate due to observed stratospheric ozone loss is very small: in spite of this, recent trends in stratospheric ozone have caused profound changes in the Southern Hemisphere (SH) climate system, primarily by altering the tropospheric midlatitude jet, which is commonly described as a change in the Southern Annular Mode. Ozone depletion in the late twentieth century was the primary driver of the observed poleward shift of the jet during summer, which has been linked to changes in tropospheric and surface temperatures, clouds and cloud radiative effects, and precipitation at both middle and low latitudes. It is emphasized, however, that not all aspects of the SH climate response to stratospheric ozone forcing can be understood in terms of changes in the midlatitude jet. The response of the Southern Ocean and sea ice to ozone depletion is currently a matter of debate. For the former, the debate is centred on the role of ocean eddies in possibly opposing wind-driven changes in the mean circulation. For the latter, the issue is reconciling the observed expansion of Antarctic sea-ice extent during the satellite era with robust modelling evidence that the ice should melt as a result of stratospheric ozone depletion (and increases in GHGs). Despite lingering uncertainties, it has become clear that ozone depletion has been instrumental in driving SH climate change in recent decades. Similarly, ozone recovery will figure prominently in future climate change, with its impacts expected to largely cancel the impacts of increasing GHGs during the next half-century. (Vår uthevning, red.anm.)

Mer robust klimaforskning?
Vi skal la gullkorn som «robuste bevis fra modeller» ligge her og nå, den post-moderne klimaforskningen later igjen til å forveksle dette med observasjoner i naturen og observerte modellkjøringer. Dersom denne forskningsrapporten blir stående uimotsagt så vil den forventede økningen i atmosfærisk ozon oppheve effekten – presumptivt mener de den modellerte effekten – av økte mengden med drivhusgasser i de neste 50 årene.

Edit: Nok en forskningsrapport på ozon
Vi ble tipset om denne i dag, så informasjonen legges her. Her er mer som tyder på at effekten på klimaet av mer ozon er underkommunisert. Abstraktet starter med munnfullen «State-of-the-art climate models», så dette er fra klimamodellørenes alternative univers hvor man fortsetter med å gjøre oppmerksom på at modellene fremdeles har store mangler og avslutter med å se på oppvarmingen ved en sammenligning av et førindustrielt ozonnivå med «when it is allowed to evolve self-consistently in response to an abrupt 4×CO₂ forcing.» Her er det bare å kommentere at mens Klimapanelet sliter med å sannsynliggjøre en dobling av dagens CO₂-nivå på 150 år og geokjemisk ekspertise påpeker at det ikke eksisterer mer CO₂ i fossile reserver enn at vi får ca 20% tillegg i dagens CO₂-nivå hvis alle reservene brennes opp over natten, så sammenligner modellørene her med et firedoblet pådriv fra CO₂..