Netto null:
En uoppnåelig politisk drøm

Globalt skal utslipp av alle klimagasser være lik null i 2025, om 24 år. EU har også vedtatt det, og Norge har lovfestet det.
I løpet av noen få år skal all bruk av fossil energi i verden bort.

Det er nødvendig med en  intensiv økning av fossil energi for å bygge fornybar energi til 100 prosent på så få år. Det enorme økonomiske behovet for billioner av dollar og euro som trengs til det, finnes ikke. Det er umulig, og det er uforståelig at ikke politikerne innser det før tusener av milliarder er bortkastet. Som Tore Andøl skriver: «Dette er ikke bare dyrt. Det er fullstendig uoppnåelig på 25 år – fysisk, fordi det mangler arbeidskraft, råvarer, areal, logistikk og kompetanse, og økonomisk, fordi kapitalbehovet er ekstremt.»

Redaksjonen.

Politiske drømmer om netto null

Av Tore Andøl, siviløkonom og forfatter av «At dere våger» og «Grønne råtne epler»

Netto null innen 2050 fremstilles ofte som et spørsmål om politisk vilje. Det er en farlig forenkling. Utvikling av energisystemet styres ikke av ambisjoner, men av fysikk, areal, råvarer, kapital, arbeidskraft og tid. Dagens tall viser hvor krevende dette er:

• Fossile energikilder dekker fortsatt 86,2 % av verdens energiforbruk. Siden 2015 har fossil energi ikke bare beholdt sin dominerende rolle; forbruket har økt med rundt 13 500 TWh.
• Sol og vind vokser raskt, men fra et lavt nivå. De utgjør fortsatt bare 1,7 % og 1,6 % av totalt energiforbruk.
• Samtidig fortsetter CO₂-utslippene fra energi å stige.

                     

                                         Hva tilsier at utslippet av CO2 plutselig skal minke drastisk nå?

Hvis verden likevel skal erstatte fossil energi med et elektrifisert system innen 2050, blir kapasitetsbehovet fortsatt enormt. Med moderate forutsetninger faller behovet til rundt 370 EJ, tilsvarende om lag 12 TW kontinuerlig effekt. Dette må leveres hver time, hele året.

Skal sol og vind dekke dette alene, når været tillater det, må verden bygge omtrent 210 GW sol og 210 GW vind hvert år i 25 år. Det betyr om lag 40 000 nye land-vindturbiner årlig og mer enn én million turbiner innen 2050. Men væravhengig kraft kan ikke alene sikre forsyning. Når solen ikke skinner og vinden ikke blåser, trengs full backup.

Derfor møter visjonen fysikken.
For å sikre stabil kraft må det i praksis bygges tilsvarende kapasitet i kjernekraft eller annen regulerbar produksjon. Med de samme forutsetningene betyr det rundt 420 kjernekraftverk per år a 1 GW frem til 2050 – mer enn ett nytt anlegg hver dag. Til sammenlikning er bare 60–70 slike anlegg under bygging globalt.

Konsekvensen er altså at installert kapasitet må dobles sammenlignet med gjennomsnittlig etterspørsel. Siden storskala batterilagring fortsatt er langt dyrere enn å bygge parallell kapasitet, er dette ikke en detalj i regnestykket. Det er selve regnestykket.

Da melder det ubehagelige spørsmålet seg: Hvis vi uansett må bygge nok kjernekraft til å dekke hele behovet, hvorfor skal vi i tillegg bygge enorme mengder sol og vind? Kjernekraft kan levere døgnet rundt – også når solen skinner og vinden blåser.

Geografisk spredning løser ikke hovedproblemet. Vær er ofte regionalt korrelert, og alle land kan ikke samtidig basere seg på naboenes overskudd. Alternativet er massiv overkapasitet, enorme kraftnett eller batterilagring i en skala som i dag fremstår økonomisk urealistisk. Bare et batterisystem med noen få dagers reserve ville koste beløp som kan måles i mange hundretalls billioner dollar (trillions).

Kostnadsbildet er derfor dramatisk.
Produksjonsanlegg (sol, vind, kjernekraft) alene kan kreve investeringer over 60 billioner dollar (US trillions). Da er ikke nett, forbrukerinvesteringer, industriell ombygging eller høyere energietterspørsel medregnet. Enda viktigere er de fysiske begrensningene: råvarer, areal, kompetanse, logistikk og arbeidskraft.

Inntil videre peker derfor konklusjonen i én retning: «Drill baby, drill» er ikke et slagord, men en sikkerhetsstrategi. Enten man tror på CO₂-hypotesen eller ikke, er mer fossil energi fortsatt eksistensielt viktig – både for å sikre vekst og velstand, og for å gi verden nødvendig robusthet i møte med klima og klimaendringer, menneskeskapte eller ikke.

En lengre versjon med forutsetninger og utdypninger kan leses her etter infoen om Andøls to bøker relatert til klima og kriminalitet:

En ny krim med Kripos-legenden Odin Å

Klimakonferansen COP34 arrangeres i Oslo/Stockholm senhøsten2029. Målet er å vedta full stans i global fossil utvinning innen 2035-40. Sterke krefter fra begge sider jobber i skyggene opp mot konferansen. En professor tilknyttet FNs klimapanel blir funnet drept i Oslo. Odin Å i Kripos og hans faste team settes på saken. Det blir en kamp mot klokka for å komme i forkant etter hvert som flere drap avdekkes. Samfunnstopper blir sporløst borte. Mistanke områtne epler internt i politiet gjør etterforskningen krevende.

Så dukker et bevis opp som snur verden på hodet for Odin. Han rammes personlig og tvinges til å tenke nytt. Gamle kjente dukker oppog kompleksiteten øker. Jo nærmere klimakonferansen kommer, jo mer minner Oslo om en krigssone. Polariseringen øker.

Mens delegatene er i ferd med å samles i Oslo Spektrum, kjenner aktivister fra begge sider påfølgende dilemma -hvor langt er vi villige til å gå i dag, for bokstavelig talt å reddemorgendagen?

Boka er en gratis e-bok og kan hentes ned, leses her.

Langlesing: Politiske drømmer om netto null

En engelsk, mer omfattende, versjon er publisert her: Utopian Dreams of Net-Zero – Watts Up With That? 

Av Tore Andøl, siviløkonom og forfatter av «At dere våger» og «Grønne råtne epler»

Klimamål, utfasing av olje og gass, grønn omstilling og netto null er blitt faste innslag i den politiske samtalen. Samtidig står særlig Europa, men også andre deler av verden, midt i en energikrise. Det burde gjøre oss mer nøkterne. Hvor avhengige er vi egentlig av fossile energikilder? Og hvor realistiske er ambisjonene politikerne har satt for 2050? Kostnadene ved klimatiltak tallfestes sjelden. Enda sjeldnere testes målene mot fysiske, økonomiske og industrielle realiteter.

Dagens situasjon

Mange har analysert energitrendene i Energy Institute’s Statistical Review of World Energy. Hovedbildet fra siste rapport i juni kan oppsummeres slik:

• Fossil energi står fortsatt for 86,2 % av alt energiforbruk, ned 2,9 prosentpoeng siden 2015 (primærenergi).
• I samme periode har fossilt forbruk økt med 13 500 TWh (for eksempel tilsvarende seks ganger årlig olje- og gassproduksjon fra norsk sokkel), der gass utgjør litt over halvparten av veksten.
• De viktigste vekstsektorene innen fornybar energi – sol og vind – utgjør henholdsvis 1,7 % og 1,6 %av totalt forbruk, opp fra 0,2 % og 0,6 % i 2015.
• Veksten i forbruk av sol- og vindkraft er imponerende i relative termer, med gjennomsnittlig årlig vekst (CAGR) på 27 % og 12,8 % i perioden. Absolutt vekst over ti år overstiger 3 500 TWh, nesten 1,5 ganger energiinnholdet fra årlig produksjon fra norsk sokkel.
• Veksten i installert solkapasitet alene var om lag 500 GW i 2025, og la til produksjon på rundt 650 TWh.
• Til tross for imponerende veksttall innen fornybart har fossile energikilder vokst mer i absolutte termer. 56 % av den totale veksten på 2 300 TWh i 2026 kom fra hydrokarboner.
• CO₂-utslipp fra energi fortsetter derfor å øke – opp 0,9 % fra året før og 9,2 % siden 2015.

Fremtidig energimiks og kapasitetsbehov

Tallene viser med all tydelighet at fossile energikilder fortsatt vokser mer enn fornybar og kjernekraft – både siste år og siden Paris-avtalen i 2015. Samtidig er veksten i solkraft, og til dels landbasert vind, formidabel. Det gjør det fristende å fremskrive utviklingen mot visjonen om netto null i 2050. Spørsmålet er om regnestykket faktisk går opp.

La oss derfor gjøre en enkel, men avslørende øvelse. Jeg legger følgende forutsetninger til grunn:

• Årlig vekst i energietterspørsel: 1 % per år.
• Gjennomsnittlig sluttbrukerutnyttelse av fossil primærenergi: 40 %.
• Solutnyttelse: 15–20 %. (13% I 2025)
• Vindutnyttelse på land: 35 %. (24% I 2025)
• Kjernekraftutnyttelse: 90 %.
• Ingen vesentlige energitap i strømforbruk (optimistisk).
• 50 % sol og vind, jevnt fordelt, og 50 % kjernekraft innen 2050, i tillegg til vekst i vannkraft og biodrivstoff.
• Arealbehov: vind 0,4 km² per turbin (på land), sol 15 km²/GW.

Med disse forutsetningene faller energibehovet fra dagens 600 EJ til 370 EJ i 2050, som tilsvarer om lag 12 TW kontinuerlig gjennomsnittlig effekt. Effektbehovet er derfor ikke en abstrakt størrelse. Det må dekkes, time for time, året rundt.

Skal all hydrokarbonenergi dekkes av sol og vind når været tillater det, må det installeres rundt 210 GW sol og 210 GW vind hvert eneste år de neste 25 årene. Det betyr om lag 40 000 nye vindturbiner årlig, dersom hver turbin er på 5 MW – eller mer enn én million turbiner innen 2050. Arealbehovet blir anslagsvis 80 000 km² for sol og rundt 415 000 km² for vind.

Men det er her den politiske visjonen møter fysikken. For å sikre nok energi når været ikke spiller på lag, trengs tilsvarende kapasitet i stabil kraft. I praksis betyr det om lag 420 store kjernekraftverk med 1 GW reaktorer hvert eneste år i 25 år – mer enn ett nytt anlegg hver dag. Totalt snakker vi altså om rundt 10 000 nye kjernekraftverk innen 2050! For realitetsorientering – 60-70 anlegg er pt under bygging.

Konsekvensen er at installert kapasitet må dobles sammenlignet med gjennomsnittlig etterspørsel. Sol og vind krever full backup. Siden storskala batterilagring fortsatt er langt dyrere enn å bygge parallell kapasitet, er dette ikke en detalj i regnestykket. Det er selve regnestykket.

Da melder det ubehagelige spørsmålet seg: Hvis vi uansett må bygge nok kjernekraft til å dekke hele behovet, hvorfor skal vi i tillegg bygge enorme mengder sol og vind? Kjernekraft kan levere døgnet rundt – også når solen skinner og vinden blåser.

Noen vil innvende at geografisk spredning og samspill mellom regioner kan løse problemet. Det høres tiltalende ut, men hviler på en svak forutsetning: at været er tilstrekkelig ukorrelert. Ofte er det ikke det. Løsningen forutsetter dessuten at alle bygger overkapasitet – både for seg selv og for naboene – og at enorme mengder ny overføringskapasitet etableres regionalt og globalt.

Dette høres kanskje litt rart ut, men dette eksemplet forklarer hvorfor:

Tre land, med uavhengige værsystemer, bruker hver 100 enheter energi — kontinuerlig. Til sammen er det 300. Hvert land investerer i vindkraftkapasitet tilsvarende 100 enheter, som produserer 8 av døgnets 24 timer, altså 33 % kapasitetsutnyttelse i gjennomsnitt uansett tidshorisont. De legger til grunn at «naboene» skal levere de resterende 16 timene når det blåser andre steder. Men alle har investert for å dekke sitt eget forbruk når det blåser hos dem selv. Dermed har ingen overskudd å dele. Konsekvensen er at alle tre må investere i 300 enheter hver, i tillegg til å bygge overføringslinjer mellom alle punkter.

Alternativt kunne de, i stedet for å bygge overføringslinjer, investere i batterier. Men også da måtte hvert land bygge produksjonskapasitet på 300 enheter pluss batterikapasitet på 200 enheter. Når det blåser, forbrukes 100 enheter direkte, mens 200 enheter lagres i batterier for de resterende 16 timene.

Denne effekten lar seg ikke regne bort. Den gjelder uansett hvor mange aktører eller værsoner man tar med i modellen.

Kostnader

De grove kostnadsanslagene peker i samme retning. Dette blir ikke billig. Bare på tilbudssiden overstiger investeringene i produksjonsanlegg 60 billioner dollar (US trillions). Da er ikke nettutbygging, høyere etterspørselsvekst, eller massive investeringer hos forbrukerne tatt med – elektrifisering av biler, fly, traktorer, lastebiler, skip, maskiner, industrianlegg, tog, oppvarming, matlaging, svigermor og alt annet som i dag drives av fossile energikilder. Over 25 år snakker vi om beløp som tilsvarer mange år med globalt BNP.

Kort sagt: Dette er ikke bare dyrt. Det er fullstendig uoppnåelig på 25 år – fysisk, fordi det mangler arbeidskraft, råvarer, areal, logistikk og kompetanse, og økonomisk, fordi kapitalbehovet er ekstremt.

Omstillingen vil derfor ta langt mer tid enn de politiske tidslinjene legger opp til. I mellomtiden må det investeres mer i fossil leting og utbygging for å motvirke naturlig produksjonsfall fra eksisterende felt. Hvis ikke risikerer vi fra 2030-årene og videre et energigap som kan bli livstruende for verdens fattigste og samtidig forsterke geopolitisk uro.

Oppsummering

• Tilstrekkelig installert kapasitet til å møte etterspørselen til enhver tid er avgjørende.
• Væravhengige løsninger trenger backup når forholdene svikter.
• Overinvestering i værbaserte løsninger utover topplast er meningsløst uten rimelig og teknisk gjennomførbar lagring eller omfattende overføringskapasitet.
• Siden backup – hovedsakelig kjernekraft eller gasskraft med CCS – må dekke hele etterspørselen når fornybart ikke produserer, fremstår sol og vind i stor skala som lite meningsfullt.
• Fysisk er en slik overgang umulig på så kort tid. Selv kjernekraft alene i denne skalaen ville tatt langt mer enn 25 år å bygge. Mer enn ett nytt kraftverk pr dag!
• Kostnadsestimatene er sekundære i forhold til de fysiske begrensningene. Den eneste «redningen» ville være et kvantesprang i batteri- og lagringskostnader. Pt vil batteri+ekstra solpaneler (for å fylle batteriene) for å dekke hullene i solproduksjon, med f.eks 10 dagers backup for dårlig vær, koste bortimot USD 500 billioner (US trillions) – se nedenfor. Mer enn 4x global årlig BNP.
• Å stoppe fossil leting ville være ekstremt risikabelt og kunne føre til alvorlig energimangel under overgangen.

Inntil videre peker derfor konklusjonen i én retning: «drill baby, drill» er ikke et slagord, men en sikkerhetsstrategi. Enten man tror på CO₂-hypotesen eller ikke, er mer fossil energi fortsatt eksistensielt viktig – både for å sikre vekst og løfte folk ut av fattigdom, og for å gi verden nødvendig robusthet i møte med klima og klimaendringer, menneskeskapte eller ikke.

Vedlegg: Nøkkelberegninger og forutsetninger

• Dagens energiforbruk: 600 EJ (167 000 TWh)
• Fossil andel: 86,2 % (primærenergi)
• Energitap ved fossil bruk: 60 % i gjennomsnitt
• Energibehov i dag med ren elektrisitet: 600 – 600 × 86,2 % × 60 % = 290 EJ
• Energibehov med 1 % netto vekst i 2050: 290 EJ × 1,01^25 = 370 EJ
• Nødvendig kapasitet i 2050: 370 EJ × 278 TWh/EJ ÷ 365 ÷ 24 = ca. 12 TW
• Forutsatt at all installert sol- og vindkapasitet i dag må erstattes innen 2050:
  • Kjernekraft minus vannkraft og biodrivstoff:
    (12 000 GW – 1 500) ÷ 1 GW ÷ 25 år ≈ 420 per år
  • Sol og vind, fordelt 50/50:
    (12 000 – 1 500) × 50 % ÷ 25 = 210 GW per år, eller 420 GW totalt per år
• Batterikostnad: 100 000–150 000 USD/MWh

Sol og batteri – regneeksempel:

En engelsk, mer omfattende, versjon er publisert her: Utopian Dreams of Net-Zero – Watts Up With That?