Tony Blair har uttrykt skepsis til dagens tilnærming til netto nullutslipp (Net Zero), og mener at nåværende politikk er urealistisk og «dømt til å mislykkes». Blair advarte mot å pålegge offentligheten store økonomiske byrder med redusert livsstil i Storbritannia uten at det gir betydelig global effekt, spesielt ettersom utslippene øker i utviklingsland som Kina og India.
Redaksjonen, Klimarealistene.com
Det var i en rapport 29.04.2025 fra sitt eget institutt Tony Blair Institute for Global Change, «The Climate Paradox: Why We Need to Reset Action on Climate Change» at han i forordet skrev at strategier som fokuserer på å fase ut fossile brensler på kort sikt eller begrense forbruk er «dømt til å mislykkes». Han argumenterte for at debatten om klimaendringer har blitt «irrasjonell» og at velgere i utviklede land føler de blir bedt om å gjøre økonomiske ofre og endre livsstil, til tross for at deres bidrag til globale utslipp er minimalt.
Det er bare 13 prosent av verdens CO2-utslipp som er en del av Paris-avtalens mål om redusert CO2-utslipp. 87 prosent av utslippene er det ingen avtaler om begrensning på.
Blair pekte på at Storbritannias bidrag til å redusere globale utslipp vil være begrenset, ettersom økning av utslipp i Kina vil kunne utgjøre mer enn hele Storbritannias årlige utslipp. Blair foreslo en ny koalisjon av store økonomier som Kina og India for å takle klimakrisen mer effektivt. Derfor mener han at Storbritannia bør fokusere på å finansiere den globale energiomstillingen og akselerere utviklingen av ren teknologi.
Tony Blair støtter regjeringens mål om Net Zero innen 2050. Samlet sett mener Blair at netto null-målene er nødvendige, men at de må være realistiske og basert på teknologiske løsninger som karbonfangst og kjernekraft, heller enn ensidig fokus på utfasing av fossile brensler og ideologiske forpliktelser. Han advarer om at uten en praktisk tilnærming kan klimaambisjonene føre til politisk tilbakeslag og svekket offentlig støtte.
Tony Blair avviser altså ikke det håpløse målet med nullutslipp som nå er i ferd med å vedtas som lov i Norge. Men han går inn på begrunnelsen for og sjølve tiltakene for å nå dette målet. De er tross alt ganske sterkt å å si «dømt til å mislykkes» og å peke på at debatten i dag er irrasjonell i vestlige land med de store ofrene som pålegges vanlige innbyggere som de ekstreme drømmerne ivrer for. Han ser de politiske motforestillingene som tiltakene skaper. Da kan Klimarealistene og noen av dem som fortsatt henger i grunnlaget for de stadige varslene om klimadommedag, møtes til diskusjon om tiltak.
Tony Blair är en del av den globalistiska eliten och konform med det, som ur fysikalisk utgångspunkt är nonsens, nämligen ‘klimatkrisen’, vilken han explicit nämner som en ‘självklarhet’/given utgångspunkt, som aldrig har vetenskapligt operationellt definierats. Hans uttalanden är ogenomtänkta och frukten av att problemlösningsprerogativet skulle gå det globalistorienterade narrativet, företrätt av FN, IPCC & sammanhängande Agenda 2030, förbi.
Den globalistiska eliten, företrädd av Tony Blair, de nämnda organisationerns ovan och dess propagandaMSM är aldrig beredd till en förutsättningslös diskussion. ‘Vi’ får istället förlita oss på fortsatt konstruktiv, vetenskapligt orienterad diskussion i särskila bloggar och alternativa nyhetskanaler för att nå den allmänkloka allmänhetens öron, mentala kompetens och urskillningsförmåga i syfte att skapa bestående förändring hos beslutande nationella organ.
At Tony Blair, som bare har spilt bort andres penger på feilslått og dysfunksjonell klimapolitikk – altså en klassisk klimaposør – og nå leter etter andre måter å bevise sin statsmannkunst med, finner det opportunt å begynne å tilslutte seg en viss sunn fornuft er verken overraskende eller imponerende.
Det er mer interessant når Kjell Inge Røkke, som har satset sine egne selskapers penger på det grønne eventyret, nå står fram som angrende og skamfull klimatabbemaker:
Finansavisen gjengir i artikkelen «Kjell Inge Røkke slakter det grønne skiftet» et oppsiktsvekkende brev til Akers aksjonærer der han går hardt ut mot feilvurderingene rundt egne satsinger innen havvind, hydrogen, grønn ammoniakk, grønt stål og batterifabrikker.
Lenke: https://www.finansavisen.no/finans/2025/05/09/8262968/kjell-inge-rokke-slakter-det-gronne-skiftet
Til Åkesson og Sunde: Klimarealistene står overfor en enorm motstand mot vår kritikk av påstandene om hva det er som driver klimaet og mot alle de dyre milliardkostnadene til ingen nytte for tiltak som skal løse det som det sies at IPCC mener. Ideologisk og økonomisk. I en sånn situasjon må vi være fornøyd med at det er noen som bidrar til å svekke alle de meningsløse forslag som har kommet opp det siste tiåret. Det er til fordel for alle, og for Klimarealistene er det bra at flere støtter vårt syn. Og det som betyr mest, enten vi liker det eller ei, er at personer med en viss posisjon, noen som «folk lytter til», sier det. Ikke bare oss. Da synes ikke jeg vi skal begynne å svekke dem, enten det er Blair eller Røkke, ved å peke på at de kan ha egne private motiver som vi ikke trenger å være enig i. Men de begge to bidrar til å øke forståelsen for det meningsløse i alle klimatiltakene og deres kostnader, og da kan det også være at noen få av de 169 på Stortinget begynner å tenke seg mer om. Og kanskje noen andre av samfunnsaktører som Blair/Røkke også begynner å reagere. Ola Borten Moe har alt gjort det. Dette bør vi være glad for, og ikke begynne å leite etter feil hos dem. Det finnes knapt mennesker som det ikke er mye å kritisere for. Å støtte dem på dette, betyr ikke at Klimarealistene skal endre sine vedtatte strategiske mål.
Red., Ove Bengt Berg
Til Redaksjonen v/Ove Bengt Berg,
takk for kommentar, jeg stiller meg helt bak Klimarealistenes faglige kritikk av CO2-hypotesen som nesten ensidig årsaksforklaring til klimaendringer. Problemet med å nå gjennom med slik faglig kritikk er som det påpekes at CO2-hypotesen har en overveldende overnasjonal, institusjonalisert og politisk plattform å stanse slik kritikk med.
Jfr. også at FN/IPCC, EU, WEF og en rekke andre organisasjoner som forsvarer CO2-hypotesen har en høy crossover-deltagelse, både av toppfigurer såvel som finansierings- og sponsorkilder. Eksemplene er legio. Derfor: Hvordan skal enkeltforskere/små fagmiljøer – om aldri så dyktige – klare å stå opp mot dette?
Nå er det samtidig klart at hele spekteret av klimapolitiske vedtak de siste tiårene om satsing på «fornybar energi» nesten uten unntak har endt i økonomisk havari. Her betyr det lite at CO2-hypotesen som omtrent enerådende årsaksforklaring til klimaendringer etter alle faglige målestokker er feil og mangler støtte i fri, seriøs forskning. Dette hadde ikke skadet verdensøkonomien og den energipolitiske strukturen så mye om man ikke samtidig hadde satt i verk alle de dysfunksjonelle «fornybarsatsingene» som allerede har satt det mest klimapolitiserte Europa nærmest i knestående. Røkke tør imidlertid å tilstå: Han har aldri vært noen klimaalarmist, men har som forretningsmann taktisk hittil tilsluttet seg de klimapolitiske løfter og underforstått sagt at «er det dette verden vil ha – og også sponse/subidiere – skal vi levere så godt vi kan».
Men nå summerer han ærlig nok opp Akers selvpåførte tap innen havvind, hydrogen, grønn ammoniakk, grønt stål og batterifabrikker. Da er det ikke mye igjen av klimapolitiske «løsninger» man kan unngå synlige tap ved å satse videre på.
Dette betyr IKKE at overbeviste og innbitte klimaalarmister – og i allefall dem som har basert sin forretningsvirksomhet på deltakelse i klimaindustriens mange sponsorkilder – vil slutte å snakke om «nye og effektive virkemidler mot en akselererende klimakrise».
Tony Blair er blant disse: Han var tidlig ute som britisk statsminister, ofte i spann med Al Gore, med å bygge seg opp en klimapolitisk karriere både i UK og i FN-systemet.
Han har siden 2016 levd stort på sitt eget Tony Blair Institute for Global Change (TBI) (grunnlagt av ham selv i 2016), og nå også kommet seg inn i styret hos WEF. I april 2025 lanserte han en artikkel (lenke nederst) som riktignok innrømmer at foreliggende fornybar-satsinger har vært økonomisk og energipolitisk mislykkede. MEN samtidig levner han ingen tvil om at Klimarealistene ikke kan vente mye fagkritisk sympati fra det hold: I oppsummeringen leverer han nemlig en klimaalarmistisk tirade der ingen av påstandene er faglig korrekte, sitat:
«Last year was the warmest on record, bringing with it devastating wildfires, hurricanes and widespread flooding around the world. Rising emissions, record-breaking temperatures and worsening climate impacts demand urgent action, yet political momentum is fading.»
Jeg håper virkelig ikke Klimarealistene vil ha tillit til disse utsagnene som noen form for støtte til fornuftig fagkritikk av CO2-hypotesen.
Og nå kommer poenget med Tony Blairs tilsynelatende «selvransakelse»:
Han har funnet NOE ANNET den økonomisk kompromitterte klimaindustrien bør satse på framover, som ikke direkte vil synliggjøre den samme økomiske misere som Røkke påpeker for havvind, hydrogen, grønn ammoniakk, grønt stål og batterifabrikker
BLAIR SNUR NÅ TIL MASSIV, GLOBAL SATSING PÅ DEKARBONISERING
Tony Blair skriver nemlig:
«None of this invalidates the inconvenient truth that the climate is changing, and to our detriment – or that this is one of the fundamental challenges of our time.
Nor does it mean we shouldn’t continue to deploy renewable energy, which is both necessary and cost effective.
But it does mean we need to alter where we put our focus and resources.
…….
We should put carbon capture – directly removing carbon as well as capturing it at source – at the centre of the battle. At present, carbon capture is not commercially viable despite being technologically feasible – but policy, finance and innovation would change this. The disdain for this technology in favour of the purist solution of stopping fossil-fuel production is totally misguided.»
Det Tony Blair egentlig sier er man skal fortsette å kjøre på med klimakrisen som før. Men nå vil han ha flyttet de største pengeprosessene mot et nytt mål for ikke å la de stadig tydeligere økonomiske miserer innen havvind, hydrogen, grønn ammoniakk, grønt stål og batterifabrikker osv. stanse nye pengeprosesser:
Og han og hans institutt Tony Blair Institute for Global Change (TBI) (grunnlagt av Tony Blair selv i 2016) erklærer seg nå klare til å bli referansepunkt for en massiv omlegging til dekarbonisering i stedet.
Kort sagt: Tony Blair er bare en ny kappesvinger man slett ikke bør ønske seg fagpolitisk støtte fra.
Lenke til Tony Blair og hans polemikk presentert bl.a for WEF tidliger i år.
https://institute.global/insights/climate-and-energy/the-climate-paradox-why-we-need-to-reset-action-on-climate-change