Klimanytt nr. 364 Redaktør: Ole Henrik Ellestad.
Forfattet av: Ole Henrik Ellestad.
Klimadebatten følger ikke vitenskapens prinsipper om ‘pro et contra’. Medieregien har gitt enerett for IPCC-hypotesen gjennom flere tiår. Her omtales ‘skjebnen’ til et innlegg til Dag og Tid fra noen professorer.
Et innlegg signert noen professorer med ulik fagkompetanse innen sentrale deler av klimavitenskapen ble sendt Dag og Tid etter at redaktøren hadde etterlyst faglig motstand som kunne svekke rapportens alvorlige konklusjoner. Men innlegget var ikke skrevet slik debattredaksjonen ønsket. Her gjengis innlegget i sin refuserte, innsendte form og med etterfølgende kommentarer.
Naturen styrer vær og klima
Stein Storlie Bergsmark, seniorforsker fornybar energi, UiA, Ole Henrik Ellestad, tidligere forskningsdirektør SI og professor i kjemi, UiO, Ole Humlum, professor emeritus fysisk geografi, UiO, Olav Kvalheim, professor emeritus fysikalsk kjemi, UiB.
«Svein Gjerdåker omtaler i Dag og Tid 8.06 den siste rapporten ‘Indicator of Global Climate Change 2023’ publisert i journalen ‘Earth System Science’. Ifølge rapporten har menneskeskapt oppvarming økt i et tempo uten sidestykke. Gjerdåker konkluderer med at: «den nye rapporten no må få fagleg motstand, som alle vitskaplege rapportar må få. Står konklusjonane seg er det eit varsel om at klimasaka må få langt høgare prioritet enn i dag».
Rapporten står seg ikke. Den er en ajourføring av data basert på IPCCs utvalg av kraftig kritiserte data, metoder, modellberegninger og feil metodikk for årsaksforklaringer (attribusjon, McKitrick 2021). De alarmerende konklusjoner (NRK, VG, Dag og Tid m.fl. ) er basert på siste års varmetopp som er værfenomen – ikke klima. Alternative metoder og teorier fra flere tusen forskere i vitenskapelige artikler dokumenterer overbevisende at naturen med sola i hovedrollen har styrt klima i milliarder av år og gjør det fremdeles (‘Nongovernmental International Panel on Climate Change’, (NIPCC) 2008 og 2013/14 (2500s fagfellevurderte artikler, CLINTEL 2022).
IPCC overdriver kraftig drivhuseffekten av økt CO2. Etter istider øker temperaturen først og bidrar deretter til frigivelse av CO2 fra hav og land. Klimaguruen på 1900-tallet, Hubert Lamb (1913-97), avviste økt CO2 som betydelig klimadriver. Sola varmer opp havet, temperaturøkningen skjer primært om natten og i kaldere områder. Det blir i hovedsak mildere – ikke hetere, og FAO rapporterer om rekordavlinger.
IPCCs modeller har velkjente mangler og svakheter og kan ikke beregne historiske variasjoner. Fysikken er delvis feil, delvis ikke forstått, og kjente naturlige variasjoner er ignorert (Koonin, Dyson, Happer, Lindzen, Clauser). IPCC har erkjent i alle sine rapporter at modellene er dårlige på skyer som er en hovedmekanisme for klodens selvregulering av klima. CERES-instrumentering i satellitter har målt sol-innstråling og -refleksjon og utstrålt infrarød stråling siden år 2000 (ERBE fra 1984) med kloden i god energibalanse. Temperaturen stiger når skydekket reduseres og vise versa. Foster-rapporten underslår slike viktige resultater som går mot deres hovedkonklusjon.
Nobelprisvinner (2022) i fysikk John Clauser har beregnet effekten av skydekke ut ifra CERES målinger og finner at IPCCs CO2-effekt bare er 7-14 % av skyers avkjølende virkning (feedback). Også Vahrenholt (2021), Ollila (2017, 2023) m.fl., og teleskopmålinger har vist at skyvariasjoner har vært bestemmende. IPCC beregner økt CO2-effekt til ca. 2 W/m2, bare 1-2 % av mottatt solstråling.
Gavin Schmidt, leder av NASA GISS og toneangivende på modellberegninger, omtaler i Nature (2024) «Climate models can’t explain 2023’s huge heat anomaly – we could be in uncharted territory».
Modellene beregner bare 0,02 C økt temperatur i 2023 fra CO2-økning, mens satellittmålinger viser 0,5 C over tidligere toppnotering. Slike brå værendringer har ikke CO2s ‘signatur’. El Nino (4. kraftigste registrert), høye Atlanterhavstemperaturer i enkelte soner, ekstremt lav NAO-indeks mm. har store bidrag som også rapporten anerkjenner.
I 2019 publiserte han også at bare vanndamp/skyer (75 %) og CO2 (25 %) har noe betydning som drivhusgasser. Det samsvarer med flere andre arbeider (Wijngaarden & Happer 2020, 2021), Harde, Ollila, Miscolzci).
Schmidt refererte at av samlet drivhuseffekt på 33-35 C bidrar vanndamp/skyer med ca. 29 C og CO2 4-6 C (ulike forutsetninger). Økning har liten tilleggseffekt siden det går mot optisk metning (logaritmisk effekt) – lærebokstoff i 1960-70 årene. Intet ‘tipping point’ teoretisk eller historisk med 15 ganger mer CO2.
IPCC bruker ikke ordet klimakrise og ingen observerte, økte tendenser til ekstremeffekter innen historiske variasjoner. Ifølge nye beregninger med færre antagelser er antropogen andel av CO2 i atmosfæren bare 33 av 135 ppm, som gir antropogent drivhuseffekt-bidrag mindre enn 0.1 C (Harde 2014, Harde, Salby, Berry, Schrøder, Miscolzci m.fl., SCC 2021-23). Gjerdåkers ønske om vitenskapelige motforestillinger foreligger allerede. CO2 er en svak drivhusgass, nå som før. Ytterligere økning gir minimal effekt. IPCCs støttespilleres ‘medieintensitet’ er derimot enorm og skjuler disse fakta».
Den sentrale konklusjon i rapporten er: «Menneskeskapt oppvarming har økt uten sidestykke». Oppfølgerrapporten kom etter et år med en markant varmetopp. Slik sett er det lett å spille på medienes indoktrinering over tiår og lekfolks oppfatning av menneskeskapt oppvarming. Det paradoksale er at oppvarmingen (mars 2023-mars 2024) var alt for stor til å kunne skyldes økt CO2 ifølge teori og beregninger som av et sentralt IPCC-støttende miljø (GISS) ble beregnet til 0.02 C – i realiteten vesentlig mindre rundt 0.005 C som er umålbart.
Det andre poenget er at en rekke helt spesielle naturlige, sammenfallende fenomener kan forklare værendringene. Enkelte kjente, naturlige variasjoner som en markant El Niño (KN 120), en ekstremt lav NAO-indeks (som styrer været i rundt Nord-Atlanteren), en eksepsjonell varm Nord-Atlanterhav fra UK til Dakar, endring i tropisk konvergenssone (ITCZ) (KN 357), Kvasibiennale oscillasjon (QBO, stratosfæren), Hunga Tonga-utbruddet (stor økning av vanndamp i stratosfæren) har hatt markante utslag og er aktuelle bidragsytere ifølge flere forskere. Månens og solas sykluser er muligens styrende elementer (H. Yndestad, ‘Climate clock’ og f.eks. KN 360) sammen med bidrag fra kaotiske fenomener.
Nå er temperaturen på vei nedover med en kraftig avkjøling av Atlanterhavet ifølge NOAA, også omtalt av norske medier. Merkverdig rask nedgang til tross for stadig økende CO2! Og igjen stiller forskerne seg uforstående til dette samtidig som de i neste øyeblikk henviser til at klima er godt forstått med tilnærmet konsensus.
Konklusjon
Påfallende nok ‘vet ikke forskere’ hvorfor det er mye varmere enn hva CO2-teorien skulle tilsi og heller ikke hvorfor det ‘så brått’ blir kaldere overflatehav. Det kan åpenbart ikke skyldes stadig økende CO2. Men satellittmålinger viser at mindre skyer gir økt solinnstråling som balanseres av økt utstråling – en klode i rimelig balanse – klodens termostat (KN 311).
Hadde bare en brøkdel av forskningsmidler kastet bort på oppskrytte, globale CO2-beregninger blitt benyttet til å studere de naturlige variasjoner mer omfattende hadde man kunnet ha enda mer presise svar og prognoser til beste for menneskeheten.
Förändringarna ENSO, speciellt El Niño, som inlägget tar upp, växlingarna inom NAO mellan positiv/negativ fas och därtill extrema väderhändelser såsom torka, översvämningar mm. har naturligtvis inget med koldioxid eller dess halt att göra, lika lite som successiva förändringar i den nära atmosfärens temperatur eller mer omvälvande klimatförändringar.
Dessa har istället mest sannolikt med solens totala elektromagnetiska uttryck att göra. Framlidne Dr. Theodor Landscheidt kunde föra detta till ‘statistiskt säkerställt’, jmf felaktigt avvisande av slumpen som nollhypotes. Jag återger kort ett par av hans många slutledningar:
• Minimivärden av 90-day SOI, som bästa indikator för kommande/pågående El Niño, återfinnes i princip uteslutande i fraktalen 0,39 (minor i gyllene snittet 0,382) vid i såväl den uppgående fasen till som den avtagande fasen från solcyklers (11-års)solfläcksmaximum, räknat från år 1968 till år 2000. Vid dessa tidpunkter har solen historiskt flest energirika ‘solar flares/CMEs’. Dessa bestämmer densitet och hastighet i solvindens extremvärden. Det är dessa ‘energipulser’ inte solfläcksantal som troligen driver ENSO. De starka eruptiva solfaserna, beskrivna ovan, är också enligt Landscheidt länkade till maxima och minima i NAO index, liksom extremflöden hos floden Po Italien.
• Listning av NOAA avseende ‘främsta’ globala klimathändelser under 1900-talet, sammanlagt 25 st, avsåg extremtorkor, tyfoner, flodöversvämningar, cykloner samt El Nino 1982/83. Vid pass 16 av dessa inträffade just i början eller slutet (inom 0,4 -ungefär gyllene snittets minor- av en standadiserad), och endast 4 i mitten (inom 0,6 -ungefär gyllenesnittets major-av en standardiserad) solcykel; den cykel som uppstår vid solens rörelse runt solsystemets barycenter, vilket varierar mellan 3 och 14 år. Resultatet är högst statistiskt signifikant; (chi-square test ger 18.8 för två klasser vid 1 frihetsgrad, P=0,000015). Nollhypotesen om ingen korrelation mellan de främsta globala klimathändelserna och viktiga faser i solcykeln kan därför förkastas med hög signifikansnivå.
Instämmer därmed med emfas ‘sola styr klima’. Enligt min egen uppfattning, baserat på koldioxidens fysikaliska egenskaper kring dess specifika värmekapacitet & IR-aktiva våglängder, kan koldioxid, oberoende av halt, varken värma upp atmosfären eller jordytan.
Det err mye rundt ENSO og årsaker. Sola har nok bidrag, men flere ‘kaniner i hatten’ inklusive månen. Vulkanere er en annen – som kan utløses av Månens(solas endringer i gravitasjonskrefter osv. Tiden vil vise hva som utkrystalliserer seg som de mest overensstemmende forklaringer
Kan de dela grunngjevinga til avslaget frå DoT?
Den var ikke relevant nok som kommentar til rapporten iflg. debattredaksjonen. Vi begrunnet at det var den (slik vi også har angitt i KN 364), men nådde ikke frem. Av erfaring fra en tidligere artikkel om tørke i Amazonas der debttredaksjonen måtte bearbeides og forklares i mange omganger, fant vi det ikke verdt å begynne med ny runddans.
Kvartetten Storlie Bergsmark, Ellestad, Humlum og Kvalheim leverer her et solid og poengtert lærestykke i hvordan IPCCs klimabeskrivelser over flere tiår er blitt systematisk tilpasset et CO2-narrativ som ikke står seg mot vitenskapelig testing/falsifikasjon. Avslutningsvis viser forfatterne derfor til de lenge kjente naturlige klimaregulerende faktorene, som IPCC like systematisk holder utenfor hovedreferansene for sine klimaanalyser.
Dette er rett og slett saklig og observasjonsbasert argumentasjon og ikke politiserte og ensidig narrativstøttende quickfix modellfantasier – og takk for det!
PS: Kvartetten viser avslutningsvis til den overraskende sterke nedkjølingen som har foregått i deler av Atlanterhavet de siste månedene, en avkjøling som IPCC-miljøet ikke er i nærheten av å kunne forklare med sine CO2-drevne modeller. Fortsetter denne nedkjølingen over noe tid må jeg si jeg gleder meg storveis til å høre IPCC-miljøets nye og tilpassede forklaring om hvordan menneskeskapt CO2 også kan AVKJØLE havene. Hoho 🙂
IPCC er godt kjent med de naturlige syklusene, men de ‘putter dem i skuffen’ og tar de frem bare ved nødvendige anledninger å da fortegnet så det ikke skal være så tydelig at det er regulære velkjente variasjoner. Knfr Aftenpostens artikkel 31.8 der Samset er intervjuet.
Denne Twittermeldingen fant jeg på NRK i 2018.
2, mai 2018 – For the last 2 weeks of April, the tropical Atlantic was at its coolest in 18 years
https://www.nrk.no/urix/tror-det-blir-faerre-orkaner-i-ar-1.14038799
Den er skrevet av Dr. Michael Lowry – NASA
https://www.nasa.gov/people/dr-michael-lowry/
Hvor lenge det varte vet jeg ikke, men to år etter kom denne på NRK
BARENTSHAVETS NEDKJØLING KAN FORTSETTE I FLERE TIÅR
Barentshavet har blitt omtrent én grad kaldere i løpet av de fem siste årene. Nedkjølingen er som forventet, sier Per Arneberg. Mange forskere mener syklusene mellom de varme og kalde periodene er mellom 60 og 80 år, forteller Arneberg.
– Nå skal det bli kjøligere, eller i alle fall ikke varmere, i havet frem til midten av 2030-årene. Deretter forventer vi at temperaturen øker igjen. https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/barentshavets-nedkjoling-kan-fortsette-i-flere-tiar-1.15021499
En grunn er at vannet som kommer til området fra Atlanterhavet har vært kjøligere.
https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/kaldere-hav-flytter-iskantsonen-sorover-1.14880690
– og enda en fra desember 2018, men de finner alltid en grunn til at det står dårlig til alikevel
Det er romfartsorganisasjonen NASA som står bak en studie som viser at SJØISEN I ARKTIS FRYSER RASKERE I VINTERMÅNEDENE ENN TIDLIGERE, OG AT DENNE TRENDEN VIL FORTSETTE I MANGE TIÅR FREMOVER. https://www.nrk.no/nordland/sjoisen-i-arktis-vokser-raskere-enn-for-1.14354746
Så har vi denne fra 2019
ISBREEN PÅ GRØNLAND VOKSER – MEN DET ER INGEN GLADNYHET
– Først kunne vi ikke tro det. Vi regnet egentlig med at Jakobshavn-breen ville fortsette å krympe som den har gjort de siste tjue årene https://www.abcnyheter.no/nyheter/verden/2019/03/28/195565296/isbreen-pa-gronland-vokser-men-det-er-ingen-gladnyhet
Så enten unnskylder de det med at det er som forventet, eller at is-økningen er et dårlig tegn.
Det er helt riktig at havet varierer. Som Arneberg har nevnt i en lenke så svinger temperaturen i Barentshavet i en 60-80 års syklus, men etter Den Lille istid med stigende tendens. (Så mange er klar over dette, men det er ikke lov å fremme det på NRK.
Går man tilbake i tid. knfr Fauerskov Nielsen 2012, så har syklusen blitt registrert 8000 år tilbake i tid i Arktis og med varierende tendens. Det samme med Grønlandsisen ifølge FAO-rapport 2001 (Klyashtorin et al), og mange fler.
Det er jo verd å merke seg at havvariasjoner med multidekadiske sykluser er velkjente.
Harald Yndestad har en artikkel der måne/sol-sykluser skal ha et maksimum på denne tiden. Før det går inn i et dypere minimum ala Napoleonstidn eller kaldere.