Morgenandakt hos Geelmuyden Kiese

Geelmuyden Kiese og revisorselskapet Deloitte meddelte 8. februar at de inviterte til lansering av «The Unsustainability Report» på et frokostmøte 28. februar. Selve rapporten ble lagt ut kl 1000 etter møtet. Budskapet var: Vi er langt unna å nå målene i Parisavtalen. Det grønne skiftet går for sakte. Hvorfor? Pussige greier konkluderer vi, for dette svarte da Cicero på allerede i 2014. Målet er:

Uoppnåelig, politisk og upresist

Ja, du leste riktig, 2-gradersmålet i Parisavtalen er uoppnåelig, basert på flere falske premisser, hvor det viktigste er at sola ikke har målbar innvirkning på klima, mens bare menneskets utslipp har betydning.

Debattleder Ingvild Kilen Rørholt fra Zero spør i invitasjonen hvorfor det går så treigt. Hun lover svar fra et panel bestående av Stortingsrepresentantene Mathilde Tybring-Gjedde (Høyre), Mani Hussaini (AP) og Ola Elvestuen (Venstre). Mistanken om hva slags arrangement dette var ble styrket da svarpanelet etter få timer ble utvidet med Lan Marie Berg fra MDG som hadde trengt seg på. Vi bestemte oss for å stille opp som frokostspisende observatører. Her er vårt referat fra det som skulle vise seg å være en morgenandakt hos Geelmuyden Kiese.

Vi ble begge møtt i 9. etasje på St. Olavs Plass av en smilende stab fra arrangørene og et utmerket, enkelt frokostbord, dog uten bærekraftig insektmat. Partner og seniorrådgiver Margrethe Geelmuyden åpnet møtet, og rådgiver i Geelmuyden Kiese, Thor Morten Wangen, og Anders Magnus Løken fra Deloitte, sistnevnte med den imponerende yrkestittel, «Director and Head of Sustainability & Climate», presenterte hovedfunnene i rapporten, i form av ti punkter som måtte overvinnes for å få fart på det grønne skiftet. Det ble raskt klart at ingen av dem kunne tenke seg at det var noe galt med Parisavtalen eller evnen til og nødvendigheten av å gjennomføre det utopiske grønne skiftet.

Trosbekjennelsen

Stortingsrepresentantene stilte seg så opp for den mer eller mindre troende forsamlingen, og Rørholt fra Zero startet som forventet med trosbekjennelsen. Hva er menneskets største utfordring i dag? Ingen fra halehengspartiene MDG og V eller styringspartiene Ap og H var i tvil. Klima, underforstått den menneskeskapte klimakrisen var utfordringen og det grønne skiftet ble utropt som veien til klimafrelse. Putin og hans krig mot frihet og demokrati i Europa ble ikke nevnt i det hele tatt. Som forventet.

Tall og analyse

Når ett av Norges ledende revisorselskap investerer sitt omdømme i et slikt arrangement, så forventer man tall og analyse. I vanlig revisjon skal revisor sørge for at både inntekter og utgifter er ført iht lov og forskrift, og målet er å rette feil, avdekke underslag og annen svindel fra snuskete sjeler. Men bærekraftrevisjon er tydeligvis ikke som annen revisjon, for her går man til sengs med parasittene bak det grønne skiftet og kan dikte opp eller utlate både inntekter og utgifter (i bærekraftrevisjonen heter det utslipp og deponering) og enheten man regner i er bare kroner når man ber om statlige subsidier. Ellers regnes det i CO2-ekvivalenter, helt uten hull i uvitenheten og uten noe berøringspunkt med virkeligheten.

Der det i rapportens ti punkter ble påpekt hvor mye CO2-utslipp man kunne stanset, forkynnet de fire fra Stortinget med andektig stemme og helt uten tall sin støtte til de oppførte tiltakene, som hadde til felles at de kostet skjorta, ikke involverte en eneste lønnsom arbeidsplass eller ikke hadde noen målbar effekt på klima. Tall i form av kostnader i kroner, konfiskert fra en motvillig befolkning, glimret med sitt fravær, men tall og analyse hører som kjent ikke hjemme i en morgenandakt. Her dreide alt seg om å mestre ti fartsdumper på veien til frelse.

Vi leverer til våre kunder

Dette budskapet ble vektlagt når staben fra arrangørene smilende ålet seg blant de frammøtte. Vår leder, Sverre Høstmark, var godt kjent med dette spillet fra sitt yrkesliv, og han pekte ut kundegruppen. Var det lokomotivene i næringslivet som GK og Deloitte forholdt seg til? Nei, seriøs industri var fraværende. Her møtte man Zero, Norsk Hydrogenforum og øvrige grønne parasitter, som ivret for momsfritak, ulønnsomme investeringer eller andre former for subsidier slik at de lettere kunne berike seg selv på statlige midler i det skittengrønne skiftet. Les videre for å lære mer om disse.

Kleskjeden FJONG

Denne kjeden som overlever på utleie av klær og finansiering fra enda grønnere bankfolk , har bejamret seg inn som rapportens første punkt. Fritak for moms på utleie av dameklær skal være det som redder denne notorisk ulønnsomme bedriften fra skifteretten. En slik generell overgang til sirkulær økonomi hvor man leier og gjenbruker istedet for å kjøpe nye produkter skal ifølge Deloitte redusere CO₂-utslipp med 5 millioner tonn. Da inkluderer regnestykket at gjenstander skal repareres istedet for at man kjøper nytt. Utelatt i regnestykket er at norsk lønnsnivå i økende grad gjør det helt uaktuelt å reparere når nytt kan kjøpes for en brøkdel av prisen.

Finansdepartementet anfører i rapporten at kutt i merverdiavgift bare vil føre til økt profitt for bedriftene. Redaktør Aaslid kan som mangeårig bokhandler bekrefte dette, i og med at momsfritaket på bøker ikke har ført til billigere bøker for forbrukerne. Da prisutviklingen på bøker har vært den samme i land uten momsfritak, er det klart at forlagene har brukt fritaket til å øke sin profitt.

Dyrere plastgjenvinning

Plastretur AS med Handelens Miljøfond som gissel, er neste ut i pkt 2, hvor disse ulønnsomme arbeidsplassene ivrer for nesten 7 milliarder til sirkulær plastgjenvinning. Helt utelatt i rapporten er at plast har tilsvarende energiinnhold som olje og gass, slik at det eneste lønnsomme her er å brenne plasten for å dekke landets energibehov, framfor å subsidiere gjenvinning til evig tid.
Som kjent er det en kraftig CO2-avgift på forbrenning av plast, og dermed blir det etter molboprinsippet mindre ulønnsomt å subsidiere gjenvinningen av plast enn det er å fyre med den. Ifølge «Klimakur 2030» kan 400 000 tonn kuttes i utslipp.

Mer fornybar kraft

er budskapet i pkt 3 fra Fornybar Norge, en ny parasitt som er dannet ved en fusjon av Energi Norge og Norwea. Med vindmølleprofet Aslaug Haga i sjefsstolen vil de bl.a halvere tiden det tar å bygge vindmøller, med tilsvarende redusert mulighet for kvalitetskontroll i forvaltningen og hos lokale motstandere som vil stanse prosjekter. Deloitte antar at i Norge vil 100 % av den fornybare energien gå til elektrifiseringen av olje- og gassproduksjonen.

Utelatt er at elektrifiseringen av sokkelen gjør at vi slipper å brenne gass som gir utslipp til Norges private atmosfære, slik at gassen kan eksporteres til EU-land, som istedet kan brenne den samme gassen i egne private atmosfærer. Her har kommunikasjonsekspertene i Geelmuyden en skikkelig utfordring med å selge budskapet, for selv MDG har tatt poenget – dette er ikke engang molbopolitikk.

Her burde det også ringt en bjelle hos den mest enfoldige rådgiver i prosjektet, men nei, klimaeffekt null eller mindre bokføres mer enn kreativt som en gevinst på 3,5 millioner tonn i utslippskutt.

Frelse også i hydrogen

ifølge Norsk Hydrogenforum, som er ekstra sure for tiden etter at regjeringen i fjor kuttet 25 millioner i subsidiene til hydrogen. Denne parasitten bruker også arbeidsplass-agnet og viser til en spenstig rapport fra Oslo Economics som viser det blir behov for 3 000 – 33 000 nye hydrogenjobber i 2030. Ingen av dem er lønnsomme, men til gjengjeld får de ansatte et eksplosivt arbeidsmilø i mange tilfeller (pun intended).

Her har Deloitte valgt å stole på Miljødirektoratets testamente «Klimakur 2030», at CO₂ kan kuttes med 1,1 miilioner tonn frem mot 2030 om 50 prosent av nye lastebiler er el- eller hydrogenkjøretøy i 2030. Også her er det mest interessante det som er utelatt:

• At CO₂-utslipp finner sted når naturgass dampreformeres, slik at mye av kuttene ikke eksisterer
• At Hydrogen er det mest eksplosive drivstoffet som eksisterer, med stadige eksplosjoner
• At ca 50 % av energien går tapt når hydrogen gjøres til energibærer med naturgass som råvare, dvs man dobler behovet for naturgass når den brukes som hydrogen istedet for som gass

Matkasteloven

Parasitten eller kunden, bak det friske utslippet om en matkastelov (pkt 6), er ingen ringere enn Fortiden i Våre Hender, nå en Malthusiansk endetidsgruppe som etter starten som en mer seriøs miljøorganisasjon har funnet ut at det er mer penger å hente ved å skremme med klima. De har holdt på så lenge (siden 1974), at de har delt seg i to, med de eldste i Besteforeldreaksjonen, der de lever av å gjøre noe av det ondeste besteforeldre kan gjøre – å skremme barnebarna med den ikke eksisterende klimakatastrofen.

Nå skal kloden også reddes med en matkastelov. Ansvaret for matkasting er høyst uklart, men muligens kan et nytt matkastedirektorat opprettes slik at vi når matkastemålet. Lykke til med det.

Deloitte innrømmer at dette med kasting av mat er vanskelig, men konkluderer med at 50 % reduksjon i matavfall innen 2030, tilsvarer 5,1 millioner tonn CO₂-utslipp. Siden de videre antar at reduksjonen i sin helhet består av mat som da blir spist, så kan det produseres mindre mat. I denne forbindelse opererer de med 4,2 kg CO₂/kilo for animalsk matavfall, og 1,3 kg CO₂/kg for vegetabilsk matavfall. Insekter som matavfall er utelatt, muligens skal dette bli en så populær del av kostholdet at alt spises opp?

Vi undres stort over hvorfor 4,2 kg CO₂ unnsluppet fra et kilo kastet mat er et klimaproblem, mens 4,2 kg utpustet CO₂ fra et kilo spist mat, ikke er et klimaproblem. Forhåpentligvis kan Deloitte besvare spørsmålet vi har sendt dem. På barneskolen var lærdommen fra bibeltimen at du skulle ikke stille spørsmål, og slik var det på denne andakten også.

Kollektivtilbud ute av kontroll

Kunden bak pkt 8 er Transportøkonomisk Institutt, og her har det inntruffet et mirakel – overskriften beskriver virkeligheten. I Norge kjører rekordmange busser rundt med tomme seter, og prisen har eksplodert ift våre naboland. Resultatet er at et nytt bilkjøp nå er et vesentlig billigere alternativ til en svinedyr kollektivtransport, noe neppe Transportøkonomisk Institutt er særlig begeistret over.

Løsningen er selvfølgelig å kjøre enda flere tomme kollektivbusser etc rundt i landet, i det fåfengte håp at noen flere vil se frelse i å velge kollektivt selv om reisetiden fordobles ift bilen din. Også her har Deloitte valgt den enkle løsningen, å hente tall fra det kvasivitenskapelige «Klimakur 2030». Jeg kunne tenkt meg et regnestykke som tallfestet CO₂ gevinsten ved å få utslippsintensive syklister til heller å sitte stille på bussen, men Deloitte vet nok best hva kunden vil ha. 760.000 tonn CO₂ påstått spart.

Karbonfangst og lagring (CCS)

Bellona er parasitten som har eierskapet på pkt 10, hvor vi utsettes for en jeremiade over manglende støtte til prosjektet «Langskip» for lagring på norsk sokkel, etter at ymse idiotprosjekter for å fange CO2-molekyler rundt om i Norge også har fått subsider, i en stafett hvor subsidiene øker, mens forsinkelsene står i kø. Bellona vil selvfølgelig også ha subsider til flere tilsvarende prosjekter, begrunnet som vanlig med profetien: Vi når aldri klimamålene dersom vi ikke støtter….

Her er det verdt å merke seg at regjeringen Stoltenberg i 2013 sa nei til CSS-prosjektet som nå er blitt til Langskip, fordi antall CO₂-molekyler man fanget for et 20-talls milliarder, viste seg å være meningsløst lavt og uten noen målbar klimaeffekt. De to påfølgende regjeringer har ikke latt seg forstyrre av slike pinlige fakta.
Deloitte har igjen kreativ bokføring, de oppgir at 80 milliarder tonn CO₂ kan lagres på norsk sokkel. Kostnaden er utelatt, noe som ville stått til stryk i enhver revisoreksamen. Elefanten i rommet er også utelatt.

• Naturen har allerede karbonfangst og lagring. Den heter trær. Elefanten i rommet
• Naturens løsning er gratis, uten subsidier, og da uinteressant for parasittene i det grønne skiftet
• Naturens løsning betyr at skogens deponering av CO₂ kan bokføres som effektivt kutt i utslipp

SSB beregnet i en rapport i 2008 at norsk skog har nettobinding rundt 28 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Dette er en rapport som enhver seriøs klimarevisor vil kjenne til, og effekten tilsvarer over halvparten av Norges utslipp av klimagasser som var på rundt 54 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2006. Men slikt kjetteri har ikke Bellona bestilt til sin rapport.

Det har blitt mer skog siden dengang, men skogen utgjør en deponering på ca 55 % av norsk utslipp, kalkulert fra et antatt nivå i dag på 50 millioner tonn. En revisor burde anføre at Norge kan gjøre som mange andre land i og utenfor EU, bokføre skogens deponi siden det er en dokumentert effekt. Dermed har vi oppnådd 55 % utslippskutt, og kan legge ballen død. Vi er i mål, og kan nedlegge klimabyråkratiet, stanse subsidiestrømmen til parasittene og melde oss ut av Parisavtalen.

Men bærekraftig klimarevisjon er ikke som annen revisjon og på en morgenandakt er det bare frelse som teller.