Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Klimaet på jorden er et ekstremt komplekst, ikke-lineært dynamisk system. Klimaet er summen av en astronomisk mengde partikkelinteraksjoner: vanndamp, karbondioksid, aerosoler, havstrømmer, solaktivitet, vegetasjon, skyer; alle i kontinuerlig vekselvirkning. Når det lages modeller med bare noen av disse faktorene, er det som å forutsi en storm ved bare å måle temperaturen, og samtidig ignorere vind, luftfuktighet og havstrømmer. Dette er ikke bare metodisk svakt, det er et direkte brudd med etablerte prinsipper i kompleksitetsteori og fysikk. Dette undergraver hele det vitenskapelige grunnlaget for modeller som påstår å gi et sant bilde av virkeligheten. Da får vi ikke vitenskap. Vi får politisk motivert spekulasjon, innpakket i teknokratisk språk og brukt som verktøy for sentralisert maktkonsentrasjon.
For å forstå hvorfor langtidsmodeller og klimaprognoser ofte feiler fundamentalt, kan vi trekke paralleller til elementære cellulære automata, diskrete modeller der enkle lokale regler styrer utviklingen over tid. Derfor bryter narrativet om en menneskeskapt klimakrise sammen under vitenskapelig analyse.
Et klassisk eksempel er Rule 30, som med én enkel binær regel genererer komplekse og tilsynelatende tilfeldige mønstre, og dermed uforutsigbar atferd. Det essensielle er at man ikke kan forutsi fremtidige tilstander uten å utføre hver gjentakelse. Dette fenomenet kalles computational irreducibility (Wolfram, 2002): Når ingen analytisk forenkling er mulig, må utviklingen simuleres steg for steg. Det samme gjelder for været og klimaet, som styres av molekylære interaksjoner og turbulente prosesser i atmosfæren.
Klimaet som et ikke-reduserbart system
Klimaet er summen av en astronomisk mengde partikkelinteraksjoner: vanndamp, karbondioksid, aerosoler, havstrømmer, solaktivitet, vegetasjon, skyer; alle i kontinuerlig vekselvirkning. Disse inngår i et kaotisk system med ekstremt høy følsomhet for initialbetingelser (jf. Lorenz’ berømte sommerfugl-effekt).
Dette gjør det matematisk umulig å fastslå langtidsutvikling med sikkerhet. Ikke på grunn av manglende datapunkter, men fordi systemet i seg selv ikke kan reduseres uten at man mister det som gjør det uforutsigbart. Modeller som forsøker dette må uunngåelig diskretisere og forenkle systemet, og dermed ignorere det som gjør det uforutsigbart i utgangspunktet. Det er som å ta en snarvei.
Klimamodeller
Klimamodeller som hevder å forutsi menneskets påvirkning på klima over tiår og århundrer forsøker nettopp det: å ta en snarvei.
Å lage en klimamodell innebærer å velge ut noen faktorer og ignorere resten. Det er som regel et resultat av praktiske begrensninger, ikke bevisst utelatelse. Men nettopp det man velger bort, kan være avgjørende for hvordan klimaet faktisk oppfører seg. Dermed mister man noe av det viktigste: Selve årsaken til at klimaet er så uforutsigbart. Det blir som å prøve å forutsi en storm ved bare å måle temperaturen, og samtidig ignorere vind, luftfuktighet og havstrømmer. Det finnes ingen måte å hoppe over kompleksiteten og likevel ende opp med noe presist. Dette undergraver hele det vitenskapelige grunnlaget for modeller som påstår å gi et sant bilde av virkeligheten.
Tenk deg at modellen er som en lang rekke dominobrikker, plassert for å simulere en prosess. Hvis én brikke står feil, faller ikke rekken som forventet. Kanskje én hel side stopper opp. Slik er det også med klimamodeller – utelater man viktige faktorer, blir resultatet feil. Små unøyaktigheter i starten kan føre til store avvik til slutt.
Når man likevel hevder at «mennesket forårsaker klimaendringer» basert på slike modeller, forfaller man til en illusjon som forenkler svært komplekse forhold på en overflatisk måte. Som et forsøk på å forkorte en beregningsprosess som ikke lar seg forkorte. Dette er ikke bare metodisk svakt, det er et direkte brudd med etablerte prinsipper i kompleksitetsteori og fysikk.
Å hevde at menneskelige CO₂-utslipp alene styrer et system med milliarder av samtidige, ikke-lineære prosesser, er vitenskapelig uansvarlig. Det er en form for reduksjonistisk determinisme som ignorerer selve naturen til komplekse systemer.
Dommedagsprofetier og maktstruktur
Til tross for de vitenskapelige begrensningene som er beskrevet tidligere, har det vokst frem et politisk og mediedrevet narrativ om at “klimakrisen” er menneskeskapt, eksistensiell og kontrollerbar, hvis vi bare gir fra oss nok penger, frihet og suverenitet. Dette tjener ikke vitenskapen, men politisk kontroll, økonomisk redistribusjon og ideologisk ensretting.
Klimanarrativet har i praksis blitt en dogmatisk doktrine – ikke ulikt en religion, der kritiske spørsmål møtes med fordømmelse og merkelapper som «klimafornekter». Den såkalte «vitenskapelige konsensus» blir brukt mer som et moralsk pressmiddel enn som grunnlag for åpen diskusjon.
Dette er ikke vitenskap. Det er politisk motivert spekulasjon, innpakket i teknokratisk språk og brukt som verktøy for sentralisert maktkonsentrasjon.
Konklusjon
Å påstå sikker viten om hvordan menneskelige handlinger vil påvirke et system som jordens klima – et system vi ikke kan forutsi uten å simulere steg for steg, over tiår eller århundrer, er like absurd som å hevde at man kan forutsi sluttmønsteret til et elementært cellulært automat etter 10.000 generasjoner uten å faktisk gjennomføre hele simuleringen. Det finnes ingen snarvei. Derfor er påstanden om menneskets kontroll over klimaet ingen vitenskap, den er spekulasjon forkledd som fakta.
Prøv å tegne et enkelt rutenett og bruk enkle regler fra en elementær cellulær automat (f.eks. Rule 30). Selv med de enkleste forutsetninger vil mønstrene utvikle seg på uforutsigbare og komplekse måter. Dette demonstrerer hvorfor slike systemer ikke kan forutsies uten å gjennomføre hele simuleringen.
Denne artikkelen går ikke i detalj på metodikken – det er opp til deg som leser om du ønsker å fordype deg videre i emnet.
Framhevet tegning:
KI-generert av Rudi B. Stranden.
Likevel har klimamodellene truffet svært godt, selv de eldste. https://www.carbonbrief.org/analysis-how-well-have-climate-models-projected-global-warming/
Interessant å se av forskning at de fleste modellene «runs too hot» – og at det uansett ikke er noen katastrofe under oppseiling i nærmeste fremtid pga menneskeskapte utslipp.
https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S1674987123002414
Aarnes viser bl a til et arbeid av Zeke H, som leverer en biased fremstilling som skal bygge opp under den såkalte konsensus, som er avhengig av modellenes korrekthet som narrativ. Det er de uavhengige forskerne som leverer vitenskapelig objektive vurderinger, som Essex, Christy, Spencer og McKitrick. De viser alle at modellene i både CMIP5 og CMIP6 feiler, jfr Vogelsang-Franses metode. Dessuten har IPCC tidligere fastslått nettopp at klimasystemet er komplekst og kaotisk og at estimering av fremtidige klimatilstander ikke er mulig. Dagens IPCC forskere og andre tilhengere forsøker seg imidlertid med at IPCC den gang tok feil. Men Beenstock et al har til og med vist at modellene også feiler i hindcasting, altså til og med når fasiten er kjent. QED
Nei. Ironisk at du snakker om uavhengige forskere all den tid den håndfull forskere som presenteres her inne er i lomma på fossilindustrien: Soon, Lindzen++ Kan du vise meg noen vitenskapelige publikasjoner i anerkjente vitenskapelige tidsskrifter, som konkluderer med at oppvarmingen ikke er menneskeskapt? Spencer sier jo selv at mesteparten av oppvarmingen skyldes CO2. Hausfather viser bare til andres arbeid. Selv om han har haugevis av egne fagfellevurderte studier i anerkjente vitenskapelige tidsskrifter. Nobelprisvinnere er jo populære blandt klimarealister, særlig nobelprisvinnere som aldri har jobbet med klima og som har kastet sin vitenskapelige integritet over bord til fordel for lobbing fos fossilindustrien: Giæver og Clauser.
Til Aarnes. Jeg holder meg til fysikken, som jeg kjenner godt og til observasjoner av ulike fysiske størrelser i klimasystemet. Da er det helt klart at klimamodellene feiler. Modellene er viktige testobjekter men ikke egnet til projeksjoner som grunnlag for politikk. Da er det også helt klart at en dobling av CO2, som gir maks 1 grad, pluss effekten av de resulterende 7 % vanndampøkning, er helt uproblematisk. Dette er enkelt å beregne når man kan sin fysikk.
Dersom Aarnes skulle ha brukbare kunnskaper i fysikk og matematikk kunne han etterprøvd beregningene.
Jeg stoler fullt og helt på de fremragende vitenskapsmenn jeg har nevnt i forrige innlegg, jeg kommuniserer også dem. De står i stormen som fyrtårn i en ellers politisert vitenskap preget av konsensuell gruppetenkning, under angrep fra en skare av Aarnes’er. Har Aarnes lest noe av Clauser? Ikke det? Da bør man ikke kritisere ham. Jeg har lest Clauser, og mannen kan sin fysikk og han kan observere.
Aarnes har en debattform som er diskvalifiserende. Men han har tydeligvis en arbeidsgiver som ikke bryr seg om hva han skriver, både (u)faglig og (u)etisk. Ikke alle er så heldige, man kan bli irettesatt av overordnede og ilagt munnkurv, og kan i verste fall miste jobben.
Klimarealistene er åpen for debatt og motforestillinger til de grunnleggende synspunktene Klimarealistene har. Å føre en meningsfull debatt mellom kunnskapsrike personer og skape et debattklima som stimulerer til debattdeltaking, er det vanskelig å forstå at Tom Aage Aarnes sitt siste innlegg 07.08.2025 kl 10.05 bidrar til. Med påstander som «håndfull forskere» «i lomma på fossilindustrien», «nobelprisvinnere som aldri har jobbet med klima» og «som har kastet sin vitenskapelige integritet over bord til fordel for lobbing for fossilindustrien: Giæver og Clauser». Det burde strengt tatt ikke vært lagt ut da innlegget i sin nedlatende og reelt utskjellende form er uten argumenter og dokumentasjon. Men da innlegget kan stå som et eksempel på hva som er akseptabelt debattnivå for en som med statens midler er ansatt ved Universitetet i sør, legges det likevel ut. Motforestillinger er bare fint og utviklende, og derfor også nødvendige og velkomne, men universitetsnivået til Aarnes med sin oppfordring til gjørmebad vil heretter bli avvist.
Red. O. B. Berg.
Jeg er ikke enig i at denne typen innlegg skal bli avvist for da nærmer vi oss MSM og det er vel ikke meningen. Mener det er mye bedre å dra de opp av gjørmen og henge de til tørk her i plenum. Min erfaring som vanlig mening leser her på denne siden er at de aller fleste er oppegående og fornuftige mennesker som kan svare for seg. Og ytringsfrihet må vi ha.
Ytringsfrihet har vi på nettsida, og det skal vi ha. Men ytringsfrihet betyr ikke at hva som helst av ytringer og ytringers form bare skal slippes til. Innlegg som Aarnes siste inviterer ikke til debatt og brei deltaking og virker hemmende på både ytringsfrihet og å få flere til å engasjere seg. Det er en stil som er destruktiv og uønska. Det er ikke noe problem å formulere motforestillinger i en høveligere stil hvis en har vilje til det. Slike motforestillinger er veldig velkomne.
Red, O. B. Berg.
Om klimaendringer kan være menneskeskapt vet vi ikke noe om, i hvert fall ikke jeg.
Men at CO2 ikke har noe som helst med klima å gjøre er et faktum som ikke kan bestrides. Det er så enkelt som at CO2 rett og slett ikke har egenskaper til å være en klimagass. Det er viteskapelig svindel å påstå noe annet, slik det er avdekket i flere forsøk. Å formulere disse motforestillinger i en høveligere stil finner jeg ikke grunn til.
Faktum er at CO2 tar opp varmeståling, men i samme tid kvitter seg denne. Gustav Kirchhoff viste for mer enn 150 år siden sammenhengen i sin strålingslov. Desto sterkere et legeme kan absorbere en bestemt stråling, desto kraftigere vil den emittere denne strålingen. Noen oppsamling av energi er ikke mulig.
Co2 har selvsagt den samme egenskapen både for innkommende og utgående stråling.
Å kalle det en drivhusgass er enda mer villedende. Drivhus virker ikke slik. Er du fortsatt i tvil vil jeg denne varme sommeren foreslå å åpne et vindu eller en dør for å kjenne på hva som skjer.
Det er ikke til å tro hva Klimarealistene lar slippe gjennom, uten å utfordre med motforestillinger, så lenge en påstand støtter synet «våre utslipp er ubetydelig for dagens klimaendringer».
Her ved Sveen som hevder at CO2 «ikke har egenskaper til å være er en klimagass». Denne påstanden helt på tvers med etablert kvantefysikk og leter man litt rundt på nettsidene her, dokumenterer sogar Klimarealistene selv noe ganske annet. Den «skeptiske» rapporten nylig fremlagt for Trump i USA hevder også at CO2 er en betydelig klimagass. Alle de mest skeptiske atmosfæreforskerne støtter selvsagt dette, selvom de mener effekten er mindre enn fryktet (Curry, Spencer osv).
Men Sveen har kanskje noe grunnforskning å vise til som foreslår at IR-fotoner forlater eksisterte molekyler i nøyaktig samme retning som de kom inn med før absorpsjon?
Det er tilbakestråling i alle retninger, ikke lagring av energi i CO2- og vannmolekyler, som bidrar det vi kaller drivhuseffekten. Hvis du er i tvil kan du med et IR-kamera måle stråling fra veggene inne i et hus, før og etter du har fyrt i ovnen for å få det varmt.
Nå har vel både Sveen og Lackner vært litt upresise i omtalen av drivhuseffekten.
For CO2 absorberer stråling som tilføres omgivelsene slik Lackner hevder. Men strålingen sendes også ut igjen. Det er differensen som teller.
Emitert stråling kan også genereres ved molekylkollisjoner. Denne prosessen er mer temperaturavhengig og således påvirket av temperaturgradienten (lapse rate). Dersom emisjonen skjer ved samme temperatur vil den være ekvivalent (Kirchhoffs lov). Dersom temperaturen avtar med høyden vil resulterende emisjon være mindre enn absorpsjonen. Ved inverson (T stiger med høyden) vil det være motsatt – emisjonen blir størst. Dette ser man resultatet av f.eks i Antarktis, i polare områder, stille vinterdager, netter i ørkner osv. og i stratosfæren (Knfr KN 300).
Når CO2-innholdet øker vil emisjonen foregå fra et høyere nivå med den alktuelle temperatur. Ved inverson vil det da bli avkjøling.
Pussig at disse fantastiske IPCC-modellene beregner det motsatt i Antarktis?
Emisjonen skjer i alle retninger. Nær overflaten vil det sammen med konduksjonen bremse utstrålingen. Motsatt for inngående IR-.stråling. Effekten av dette strides det om.
Det tredje er den logaritmiske effekten av absorpsjon som gjør at man er på vei mot optisk metning. Det er derfor økt CO2 har liten tilleggseffekt ut over 200 ppm som påpekt av Knut Ångstrøm allerede i år 1900 (debatt med Arrhenius). Det
er således forsterkningseffektene som må ‘gjøre jobben i modellene’. Men også den er mye mindre enn modellene forfekter og til dels er den en motreaksjon som iflg Le Chateliers prinsipp søker å motvirke CO2-effekten.
Derfor finner man historisk heller ikke sammenhengene mellom variasjoner i CO2 og klimaendringer (CO2 over ca 200 ppm).
Slik sett er nok Sveen nærmest sluttresultatet.
«Derfor finner man historisk heller ikke sammenhengene mellom variasjoner i CO2 og klimaendringer (CO2 over ca 200 ppm).»
Multivariabel analyse viser en tydelig korrelasjon mellom CO2 og temperatur siste 150 år. Dette når vi legger HadCRUT-data, som Klimarealistene selv gjentatte ganger har støttet seg til, til grunn. FLERE parametere styrer temperatur SAMMEN. Og ja, OGSÅ under den svake nedkjølingen fra 1940-1970. Dette er naturen av en multivariabel sammenheng.
Videre: Kanskje Ellestad kan dokumentere sammenhengen mellom CO2-nivå og avtagende økning i strålingspådrag, kvantitativt? Slik at vi kan se mer nøyaktig hvor «liten» CO2-effekten, uten tilbakekobling til vanndamp, over 200 ppm er.
Oppvarmingen Antarktis, likt resten av kloden, er udiskutabel (forstår ikke hvorfor du må villede med «IPCC-modellene beregner det motsatt i Antarktis»):
https://scied.ucar.edu/learning-zone/climate-change-impacts/warming-antarctica
Lackner
Jeg er ikke så imponert over dine påståtte sammenhenger når de variable går hver sin veg. Som omtalt i KN 380 (figur 2) er det liten sammenheng mellom CO2 og temperatur i 1930-årene og da CO2 begynte å øke nevneverdig etter krigen sank temperaturen. Enda større avvik i Arktis der temperaturen øker mest.
Om Antarktis skrev jeg at iht. til teorien og målinger skal økt CO2 gi avkjøling grunnet inverson. Dette er omtalt i bl.a KN 300 der det er vist satellittmålinger av Antarktis – altså ikke modellering. Din påståtte temperaturøkning der nede må i så fall komme fra naturlige variasjoner siden CO2-økning ikke er årsaken. Og når modellene beregner økning er det noe galt med dem (les hva jeg skrev). Antarktis er et skjermet kontinent med liten påvirkning grunnet sirkumpolare vinder og havstrømmer. Det blir små variasjoner uansett. Men er det en oppvarming (ut over halvøya og Vest-Antarktis i perioder) så domineres det av naturlige variasjoner.
Kvantifisering av effekt fra økt CO2 har jeg kommentert mange ganger, men jeg har merket meg at det ofte er lite kommentarer når slike viktige tema omtales. Modtran (og flere) viser rundt 0.05 C per 20 ppm økning ved dagens nivå. Det går mot optisk metning. De mest nøyaktige beregninger er om talt i KN 297 (Happer et al)
Fra IPCCs side ligger temperaturendringene i forsterkningseffekter, bl.a. fra vanndamp som de ellers ikke ønsker å kommenter så mye i de senere år.
Lackner. Correllation is not causation. Tidsserier viser at det er oftest temperatur som endrer seg først, og deretter CO2 i luften. Det har naturvitenskapelige årsaker som Henry-loven og sterk endring i biologisk aktivitet påvirket av temperaturendringer, spesielt forråtning. Da kan ikke CO2 være årsak til temperaturendringer. I det nye termodynamiske klima-paradigmet som dr. Nikolov og dr. Zeller har utredet så er det ikke tegn til at de såkalte klimagasser har noen målbar effekt på verken global temperatur eller klima, se:
chrome-extension://efaidnbmnnnibpcajpcglclefindmkaj/https://scienceofclimatechange.org/wp-content/uploads/Nikolov-2024-Prag-New-Paradigm.pdf
Klimahypotesen er falsifisert.
https://klimarealistene.com/klimahypotesen-falsifisert/
En relevant kommentar til nyere forskning relatert til denne saken kan leses her:
«Stadig mer forskning nedgraderer/nuller ut CO2-hypotesen»
Lenke: https://klimadebatt.com/forum/index.php?topic=2468.msg17355;topicseen#msg17355
En ryddig definisjon av hva klima egentlig er, som tilbakeviser IPCCs idé om at en så kompleks prosess kan styres av bare én del av blandingen, nemlig menneskeskapte CO2-utslipp. Dette underbygges klart av det faktum at det ikke finnes noen korrelasjon mellom nivåene av disse utslippene og konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren. Fra 2002 ble utslippene tredoblet, men Keeling-kurven fortsatte som før; og da vi hadde koronapandemien og utslippene falt globalt, tok Keeling-kurven igjen ikke notis av det. Alle skynder seg å si at korrelasjon ikke beviser årsakssammenheng, men de glemmer å legge til at mangel på korrelasjon vil knuse en hypotese eller antakelse, uansett hvor tiltalende du måtte synes den er.
Oversatt fra følgende engelske tekst: Neat definition of what climate really is which scotches the IPCC idea that such complexity can be driven by just one part of the mix, human CO2 emissions. A fact amply demonstrated by the fact that there is no correlation between levels of those emissions and the concentration of CO2 in the atmosphere. From 2002 emissions tripled, yet the Keeling curve ploughed on as before; then when we had the covid carry on and emissions fell globally, once again Keeling did not notice. Everyone rushes to say correlation does not prove causality, but they forget to add that a lack of correlation will crush a hypothesis or conjecture, no matter how attractive you may think it is?
Ellestad krever at CO2 (og de andre uavhengige og avhengige parametere) skal måtte avta i samme periode som global temperatur avtar, for at vi skal kunne anta korrelasjon. Gjelder dette for sola, Milankovitch-syklussen og andre naturlige faktorer også? I tiden etter 1950 har solaktiviteten gått svakt ned, enda temperaturen har økt betraktelig….
Mens Ellestad etterlyser det han KALLER korrelasjon, er det samvariasjon for CO2 (men ikke for sola?) han savner.
På tross av dette minner Tuvnes oss om at korrelasjon ikke er det samme som kausalitet. Skal vi tro dette er det ikke engang vits å se på tidsseriene.
Eller kan det tenkes at en ganske beskjeden økning på maks. 10% atmosfærisk CO2 i den svake avkjølingsperioden ikke var nok til å overstyre andre naturlige og menneskeskapte klimapådrivere?
Det hadde vært mer interessant om KR, i stedet for å gjenta påstanden om at «hypotesen er falsifisert», hadde vist, gjerne vha. Modtran et al., hvor stor økning i CO2 vi hadde måttet hatt fra 1940-1965 for å se utflating i stedet for svak nedgang.