Klimanytt nr 137, av Ole Henrik Ellestad
Den regisserte jubel fra Parismøtet har lagt seg. I forkant ble værvariasjoner hauset opp som forårsaket av klima, mens det meste skyldtes det særdeles kraftige naturlige værfenomenet El Niño (KN 120). Parisavtalen er ikke bindende og vil kun ha marginal effekt selv om de frivillige CO2-kutt innfris (KN 135). I en verden med 2500 kullkraftverk under bygging eller planlegging for å gi nok energi, er CO2-reduksjon lite sannsynlig (KN 133). I 2015 har IPCC svekket sin stilling vitenskapelig, i utenlandske media og blant lekfolk. Folk flest skjønner i stadig større grad at det må håndfaste bevis til og ikke synsing, for å nedlegge vår viktigste næring – petroleumsindustrien.
Den uvitenskapelig formulerte klimateorien
Prinsipielt viktige innspill i debatten kom fra professor i vitenskapsteori Per Arne Bjørkum (KN 118). Han påpekte at en teoris aksept avhenger av at teoriens kritiske forhold må formuleres slik at de kan testes. Teorien må så forklare de derav følgende observasjoner. Som en bekreftelse på manglende vitenskap ble den etterfølgende debatt preget av at alle de viktige punktene, som vanlig, ble unngått av IPCCs tradisjonelle støttespillere i media der bidragsytere som omtalte de viktige punktene (KN 125), ble utestengt.
Blant de viktige punktene er at drivhuseffekten skal relativt sett være mest markant ved polene. Så hvorfor ser man da en avkjøling i Antarktis (KN 129) over flere tiår og nå også i Arktis? Det strider mot teorien. Og all modellberegnet oppvarming forsvant i den 19-årige temperaturutflatingen (KN 51, KN123). Om det kanskje er en liten oppvarming på noen hundredels grader (mindre enn usikkerheten) endres ikke hovedkonklusjonen. Varm El Niño vil etterfølges av kald La Niña (KN 135).
Men de viktigste motbevis mot IPCCs hypoteser er påpekt mange år tilbake – også dypt inne i IPCCs fagrapporter. Når jordoverflaten (71% hav) avgir varmestråling absorberes deler av energien av klimagassene der vanndamp dominerer med over 95%. Denne energien blir overført til atmosfæren (N2 og O2 molekyler) og leder til at varm luft stiger opp. Denne konveksjonen samt bølgebevegelser og vanndamp som kondenserer, ikke utstrålingen, står for 100% av energistransporten mot verdensrommet den første kilometer. Ifølge IPCCs drivhusgassteori skal økt mengde CO2 bidra til varmere atmosfære høyere opp, i tropene en «hot spot» ca 10 km oppe i troposfæren. Den observeres ikke.
Klimamodellene feiler på temperatur
IPCCs modeller viser at temperaturøkningen ved bakken ut i fra drivhusteorien skal være ned mot en tredel av temperaturøkningen lenger opp, som påpekt av prof. Richard Lindzen (MIT) her i 2007. Dette leder til flere tankekors. Hvorfor avviser IPCC-leiren å benytte satellitt- og værballongmålinger av temperaturen oppe i troposfæren når det er disse målinger som skal vise eventuell effekt av deres teori? Fra satellitt- og værballongmålinger blir økt drivhuseffekt bare ca 0.033 C per tiår eller ca 0.4 per 100 år. Dette er den øvre grense, men effekten kan være mindre fordi den målte varme også kan ha andre årsaker.
Og hvorfor benytter IPCC-leiren bakkemålinger når disse i liten grad reflekterer økt drivhuspåvirkning? De viser primært bidrag fra naturlige observasjoner gjennom endringer i solenergi, skydannelse, vinder og havstrømmer i tillegg til lokal by- og tettstedoppvarming. De meget omstridte korreksjonene som utformes administrativt og som nå granskes av US Congress etter varsling fra ansatte i NOAA, er også inkludert.
Klimamodellene feiler på tilbakekoblinger
Teoretisk effekt av dobling av CO2 er bare ca 1 C. De nevnte observasjoner og betraktninger viser at det ikke er noen forsterkningseffekt i atmosfæren, men en svekkelse. Som forventet. Det finnes teorier for dette, men disse omtales ikke av IPCC. Det finnes også omtale dypt inne i IPCCs faglige rapporter som støtter de ovennevnte betraktninger. Ikke minst reflekteres nedvurderingen av IPCCs benyttede modeller i «Climategate» e-postene – modellene er ikke gode nok (KN 103 og de eldre KN 1, 15, 31, 44).
Dette forklarer Bjørkums poenger og viser at fagfolk som har bidratt til IPCC- rapportene, er klar over IPCC-modellenes svakheter som omtales dem imellom. Men i rapportsammendragene og informasjon til media er den samme kunnskapen utelatt. Oppmerksomheten dreies i stedet mot væreffekter feilaktig forklart for lekfolk som klimaeffekter selv om også IPCC konkluderer at de domineres av naturlige variasjoner.