Klimapolitikken avindustrialiserer Storbritannia

Storbritannias klimapolitikk og avindustrialisering 

Det går mot tollsatser for produkter produsert i land uten egnede klimatiltak. Det skal beskytte industrien i EU og UK etter at myndighetene med sine klimaavgifter har avviklet det økonomiske grunnlaget.
Storbritannias produksjonskapasitet for stål har falt til nesten ingenting de siste 20 årene. Høye elektrisitetspriser og kvotepriser for klimagasser er den primære årsaken til dette, selv om foreldet teknologi, elektriske smelteovner og mindre etterspørsel også er medvirkende.

Av Rögnvaldur Hannesson
Prof. em. NHH;
styremedlem i Klimarealistene og
medlem av Klimarealistenes vitenskapelig råd

Tollsatser på CO2-avgiftsfrie produkter 

The Global Warming Policy Foundation publiserte nylig en rapport om Carbon Border Adjustment Mechanism. Dette betyr at importerte varer ilegges toll i den grad eksportlandet ikke har klimaavgifter tilsvarende dem Storbritannia har. Dette er samme type tiltak som EU har foreslått. Formålet er å beskytte konkurrerende britisk industri som må betale for klimakvoter og andre klimapolitiske tiltak. Rapporten er skrevet av Catherine McBride, direktør for Great British Business Council. 

Denne tollen skal introduseres i 2027 og legges på fem varetyper; aluminium, sement, kunstgjødsel, hydrogen, samt jern og stål. Som rapporten påpeker; for at denne tollen skal ha noen hensikt må det være noe hjemmeindustri å beskytte, ellers vil den jo bare gjøre disse innsatsvarene dyrere for de bedrifter som trenger dem til videre bearbeiding. Rapporten er ikke minst interessant for omtalen av de industrier som er blitt helt eller delvis avviklet i Storbritannia p.g.a. fordyrende klimaavgifter og deres effekt på de energipriser britisk industri betaler. 

Avvikling av britisk produksjonsindustri 

Noen smakebiter: Storbritannia har nesten ingen primær aluminiumsindustri igjen; kun 5% av det aluminium som brukes i britisk industri produseres i Storbritannia. I 2000 produserte Storbritannia 320.000 tonn aluminium i tre smelteverk. I 2009 ble ett av disse stengt ned fordi det ikke fikk forlenget sin kontrakt om elektrisitet til konkurransedyktig pris. Tre år senere ble landets største smelteverk stengt p.g.a. stigende elektrisitetspriser og EU-direktiv som satte grenser for kulldioksidutslipp fra kullkraftverk. Det er nå kun ett smelteverk igjen, Lochaber, i Fort William, Scotland. Dette smelteverket produserer kun 48.000 tonn pr. år. Det dekker kun 5% av Storbritannias behov. Aluminium brukes i Storbritannia bl.a. til produksjon av fly og kjøretøyer. 

Storbritannia produserte i 2024 ca. halvparten av sementen de produserte i 2000. Produksjonen har falt p.g.a. høye energipriser og miljøpolitiske reguleringer og er nå mindre enn noensinne siden 1950-tallet. Storbritannias egen produksjon dekker likevel fortsatt mer enn to tredjedeler av forbruket. Produksjon av kunstgjødsel er halvert siden 2000, også p.g.a. høye kostnader for energi og miljøpolitiske reguleringer. Forbruket av kunstgjødsel falt med nesten 20% over ti år frem til 2024. 

Storbritannia produserer ikke lenger noe av den jernmalm eller kull som brukes i de to smelteverk som er igjen, og disse vil antakelig stenges ned. Likevel er maskiner og transportmidler den største av landets eksportindustrier, men basert på import av kull og jernmalm og snart antakelig også av jern og stål. Storbritannias produksjonskapasitet for stål har falt til nesten ingenting de siste 20 årene. Høye elektrisitetspriser og kvotepriser for klimagasser er den primære årsaken til dette, selv om foreldet teknologi, elektriske smelteovner og mindre etterspørsel også er medvirkende. 

Erstatter produksjon av råvarer med import 

Hva har så Storbritannia oppnådd med denne klimapolitikken som har utradert store deler av britisk industri? Britene har ikke redusert sitt forbruk av aluminium, sement, jern eller stål i tilnærmelsesvis samme omfang som sin produksjon. I stedet importerer de disse varene fra andre land som ikke har noen klimapolitikk og øker sine utslipp år for år. Effekten av denne politikken uteblir; klimaproblemet er et globalt problem, i den grad det i det hele tatt eksisterer. Det nytter ikke å redusere utslipp av klimagasser i ett land og flytte dem til et annet. Vi kjenner igjen den norske virkelighet. Elektrifiseringen av oljeplattformene oppnår ingenting annet enn å pynte på Norges utslippsregnskap; utslippene flyttes til utlandet hvor den sparte gass brennes opp. 

President Trumps krumspring har endret den sikkerhetspolitiske situasjon i Europa til det ugjenkjennelige de siste årene. Europeiske ledere er blitt tvunget til å innse at de er nødt til å ivareta sine sikkerhetspolitiske interesser selv i en grad de færreste hadde forestilt seg for noen år siden. Det krever produksjon av militære kjøretøyer og våpen av ymse slag. Land som ikke har basisindustrier som aluminium og jern og stål bygger sitt forsvar på usikker grunn. Det kan de takke sin absurde klima- og energipolitikk for. 

Innlegget ble først presentert
som Klimanytt nr. 399.