Klimakrig på to slagmarker
På Klimarealistenes seminar 15.03.2026 holdt organisasjonens styreleder, prof. em. Olav Martin Kvalheim en innledning. Før de to innbudte fordragsholderne, tidl . professor og president i Tsjekkia, Václav Klaus, og professor Ole Humlum, holdt sine foredrag. Her er Kvalheims innledning:
Vi har en pågående klimakrig
på to forbundne slagmarker:
1. Den (ikke-)vitenskapelige tilnærmingen til spørsmålet om hva som forårsaker den svake økningen i global temperatur de siste 40 årene.
2. Klimapolitikk med dens innvirkning på alle aspekter av samfunnet – ved å lage lover og reguleringer som ødelegger det industrielle og økonomiske grunnlaget for våre velferdsstater og reduserer vår frihet til å ta egne valg i hverdagslivet uten å bli stigmatisert eller skattlagt for «feil» valg.
Hva kjemper vi for og mot i denne kampen?
For: En edruelig klimadebatt der de grunnleggende vitenskapelige spørsmålene blir kritisk undersøkt ved bruk av den vitenskapelige metoden, og resultatene blir spredt uten sensur i vitenskapelige tidsskrifter samt i hovedstrømsmedia og sosiale medier.
Mot: En klimapolitikk som fører til dyr energi, energifattigdom, avindustrialisering og et betydelig velferdstap for folket.
Hvem kjemper vi mot?
Forskere som har utviklet allerede falsifiserte klimamodeller som forutsier apokalyptisk global oppvarming, havnivåstigning, økt forekomst av ekstremvær osv., som de tilskriver (nesten) utelukkende antropogene (menneskeskapte) CO2-utslipp (IPCC).
Hovedstrømsmedia, ofte fullt eller delvis betalt av myndighetene slik som NRK, den statlige kringkasting i Norge, som har forvandlet seg til en IPCC-klimakanal. De sprer og forsterker IPCCs feiltolkninger og blåser opp naturlige værepisoder som ekstreme som en konstant påminnelse om en pågående imaginær klimakrise.
Vestlige politikere uten kompetanse som konkurrerer om å gjennomføre såkalt klimapolitikk for å eliminere CO2-utslipp med målet om netto null-utslipp innen noen få tiår. Samtidig øker alle de andre landene i verden, som utgjør 85–90 % av verdens totale befolkning og utslipp, sin bruk av fossile brensler, hovedsakelig kull, som er den desidert største kilden til antropogen CO2 blant de tilgjengelige fossile brenslene. Kinas andel av de globale utslippene var 34 % i 2023, og deres utslipp per innbygger var 20 % høyere enn Norges, som bare har 0,3 % av Kinas befolkning. Likevel blir Kina velsignet av vestlige politikere som en ledestjerne i den «grønne» revolusjonen.
Ikke-statlige organisasjoner (NGOer). Disse nyttige uvitende idiotene er ofte på myndighetenes lønningsliste. I økende grad bruker de rettssystemet for å stoppe alle aktiviteter som genererer CO2. Ny «grønn» industri, f.eks. grønt og blått hydrogen, batterifabrikker, vindkraftselskaper osv. osv. Fellesnevner: Behov for «risikoavlastning» som betyr at skattebetalere betaler via «grønne» regjeringer.
Hvorfor er det nødvendig for oss å vinne klimakampen?
For å redde de vestlig orienterte landene fra selvmord – de er de eneste landene som styres av politikere som er villige til å ødelegge sine egne samfunn for å «redde klimaet».
Hvordan?
Vi må endre velgernes og de politiske ledernes forestilling om en pågående klimakatastrofe og formidle informasjonen om at selv netto null-utslipp i vestlige samfunn vil ha (nesten) ingen innvirkning på global temperatur. EU og Storbritannia bidrar kun med ca. 6 % av de globale CO2-utslippene, og den relative andelen synker på grunn av stadig økende globale utslipp.
Kvalheim avsluttet sin innledning med å vise dette sitatet:
bortsett fra midlene som brukes for å oppnå det samme ultimate målet:
Kommunisme foreslår å slavebinde mennesker med makt,
sosialisme – ved stemmegivning.
Det er bare forskjellen mellom mord og selvmord.
— Ayn Rand —
Vrangpeisene har lykkes radikalt når småunger lærer at «kloden koker».
Jeg tror ikke at vitenskapelige fakta kan nå fram dessverre….
Enig med Lars Nygård – sørgelig sant. Politikere, journalister og skolelærere med realfagskunnskap (dvs. forutsetninger til å forstå problemet) er mangelvare.
Kvalheim,
takk for et interessant – og høyst nødvendig – foredrag om klimavitenskapelig dårskap som bare kan opprettholdes gjennom overnasjonal institusjonell makt. Kvalheim stiller her et viktig spørsmål om hvem man må ta opp kampen mot mht å bekjempe det rådende klimanarrativ, sitat: «Forskere som har utviklet allerede falsifiserte klimamodeller som forutsier apokalyptisk global oppvarming, havnivåstigning, økt forekomst av ekstremvær osv., som de tilskriver (nesten) utelukkende antropogene (menneskeskapte) CO2-utslipp (IPCC).»
Forsker er forsker verst?
Noen studier kan imidlertid levere funn som ødelegger eget «trosgrunnlag» for CO2-hypotesen. Dessverre ser vi da (altfor) ofte at de samme forskere straks begynner en omfattende bortforklaringsprosess for å redde sitt opprinnelige CO2-narrativ. Oppstyret rundt den ferske Nature-studien «Broadly stable atmospheric CO2 and CH4 levels over the past 3 million years» er et typisk eksempel; innlednings et oppløftende bidrag til å tone ned/falsifisere enøyd insistering på CO2-drevet klima, og avslutningsvis et stadig mer pinlig og panisk forsøk fra noen av de 17 deltakerne i studien på å omforklare og bortforklare det man egentlig har funnet.
Her forstår man panikken: Studien falsifiserer rett og slett rådende CO2-hypotese for istidsdannelsen for ca. 2,7 mill år siden. Resultatet er at vi allerede kan observere panikk i både forsker- og aktivistmiljøene og bortforklaringene strømmer på.
Allerede tittelen på studien utført av 17 amerikansk-baserte forskere – «Broadly stable atmospheric CO2 and CH4 levels over the past 3 million years» – var nok til å tenne varsellamper: CO2-basert klimaaktivisme hevder som kjent konsensus om at fortidens istider har inntrådt pga. et dramatisk fall i atmosfærens CO2-nivå fra ca 400 ppm til ca. 250 ppm.
Sjokket er at antatte fall fra høye CO2-nivåer som istidsgrunnlag må dramatisk revideres.
Studien viser at CO2-nivåene slett ikke falt fra høye nivåer, da verden gikk inn i en istid for rundt 2,7 millioner år siden. Tvert imot finner man et stabilt CO2-nivå rundt 250 ppm med variasjoner på max. 20 ppm registrert for den påfølgende nesten tre millioner års perioden, dvs. både før, under og etter nevnte istid. Dette avkrefter et tidligere antatt fall fra 400 ppm (dagens hovednarrativ for etablering av istid). I tillegg ble det ikke observert noen endringer i metannivåene i hele perioden.
Dette betyr at store temperaturfall med sporadiske mellomglasiale stigninger ser ut til å ha skjedd uten fall fra det man i dag kaller bekymringsfullt høye CO2-nivåer (400 ppm) som man tidligere har argumentert med. At antakelsene om CO2-nivåer på 400 ppm dermed underkjennes har skapt bortimot panikk i CO2-hypotesebaserte aktivistkretser.
Det antatte (men ikke målte) nivået for CO2 for tre millioner år siden har vært rundt 400 ppm. Dette synes nå mer å ha vært et tenk-på-et tall, et CO2-hypotesetilpasset nivå for å forklare den påfølgende istiden ved en (like antatt og ikke observasjonsbasert) nedgang til 250 ppm. På grunn av de nye funnene svikter dette narrativet, og indikerer i stedet naturlig klimavariasjon uavhengig av CO2-endringer.
Ikke uventet: Forsvarsrekkene for CO2-hypotesen sluttes også her
Forsvarerne av CO2-hypotesen tvinges med dette til et alternativt narrativ for å forsvare en dominant CO2-rolle, inkludert en av forfatterne av funnene publisert i Nature. Denne medforfatteren synes å snu det hele på hodet ved å hevde at resultatene antyder enda større klimasensitivitet mht. oppvarmingseffekten av CO2 (!). Kort sagt blir jo dette å anvende fysikkens og kjemiens lover på én epoke, men unnlate å tilstå samme effekt for en annen epoke.
En relatert artikkel som undersøkte varmeinnholdet i havet, utledet fra det samme iskjerneregisteret, ble også publisert. Her er det enda en forsker som prøver et «revidert narrativ»: Carrie Lear, professor i tidligere klima og endringer i jordsystemet ved Cardiff University, hevder at artiklene «ikke omskriver CO2s rolle, de understreker hvor følsomt klimasystemet er… det er derfor dagens raske CO2 stigning er så alarmerende».
Det nye narrativet fra forsvarerne av CO2-hypotesen er altså at selv om CO2-bevegelsene er minimale, faktisk innenfor en potensiell feilmargin, er de fortsatt ansvarlige for store temperaturvariasjoner. Man fortsetter å hevde at «science is settled», men ender i en stadig mer ufrivillig komikk:
– Uansett om atmosfærisk CO2-nivået er stigende, fallende eller generelt stabilt, er det nesten helt ansvarlig for store temperaturendringer.
Vi får takke for at forskergruppen ikke har underslått funnene – men nytt alarmismenarrativ blir komisk. Enda et eksempel på dette: Studiens hovedforfatter Julia-Peterson nekter å gi opp et CO2-dominant narrativ, men starter et nytt for å forsvare CO2-hypotesen, sitat:
«Vi ble definitivt litt overrasket. Hvis funnene stemmer, kan de tyde på at selv små endringer i klimagassnivåer kan utløse store klimaendringer.»
Tilsvarende nytale finner vi i New Scientist ved Tim Naish, professor i geovitenskap ved Victoria University i New Zealand, at det er «altfor tidlig å kaste babyen ut med badevannet».
En oppsummering av studiens plass i det klimahistoriske bilde
Den nyeste forskningen publisert av Nature gir et øyeblikksbilde fra den gamle antarktiske ‘blå’ isen boret i Allan Hills-området. Den ser lenger tilbake i tid enn tidligere iskjernemålinger. Hovedfunnet er at i løpet av de siste tre millioner årene, da havnivået sank og isperiodene intensiverte, forble nivået på drivhusgassene bemerkelsesverdig stabilt. For første gang har arbeidet flyttet de direkte gassmålingene tilbake til sen pliocen. I løpet av de siste tre millioner årene inn i pleistocen viste de globale temperaturene en langsiktig nedkjølingstrend på flere grader Celsius, avbrutt av stadig større mellomglasiale svingninger. Temperatursvingninger i mellomistiden, som i dagens holocen, fører ofte til temperaturøkning på 5°C og mer.
Kritikere som prøver å bagatellisere bevis fra disse iskjernemålingene hevder ofte at de er for upresise til å gi en helt nøyaktig oversikt over gassnivåer og temperatur. Men de er nøyaktige nok til å gi en bred syklisk innsikt. De er fortsatt kilden til noen av de beste dataene vi har om klimaet i fortiden. De er utvilsomt mer nøyaktige enn de fleste stedfortrederbevis (proksier) fra millioner av år tilbake. Men uansett hvilke bevis som brukes, er det vanskelig å oppdage noen åpenbar og kontinuerlig kobling mellom CO2 og temperatur over hele det geologiske arkivet som går 600 millioner år tilbake til starten på omfattende liv på jorden. I hvert fall ingen som rettferdiggjør den politiske forestillingen om at mennesker kontrollerer klimatermostaten ved å brenne hydrokarboner.
Faktisk er bevisene så tynne at Les Hatton, emeritusprofessor i informatikk ved Kingston University, nylig kunne fastslå ut fra iskjerneregistre at 100-års stigninger på 1,1°C i den nåværende mellomistiden, som startet for 20 000 år siden, har inntruffet i én av seks århundre. Går man tilbake 150 000 år, var frekvensen omtrent én av seks til én av 20 århundre. Ingen av disse funnene tyder på at nåværende oppvarming enten er uvanlig eller primært forårsaket av menneskelig aktivitet. Det sier seg selv at ingen av disse funnene plager overskriftsforfatterne i mainstream-medier som viderebefordrer det rådende CO2-baserte klimanarrativ.
Lenke til studien:
Lenke: Marks-Peterson, J., Shackleton, S., Higgins, J. et al. Broadly stable atmospheric CO2 and CH4 levels over the past 3 million years. Nature 651, 647–652 (2026). https://doi.org/10.1038/s41586-025-10032-y
Bra supplement Gunnar.
Bare kort referere noe jeg leste i en publikasjon rundt 2010 (husker ikke hvilken). Det forundret meg at de fikk publisert den fordi funnene støttet naturens dominans. På slutten sto det markant at ‘denne artikkelen kunne ikke benyttes som støtte for naturlige variasjoner’. Utrolig. Synd jeg ikke arkiverte den