IPCCs havtemperaturmålinger ubrukelige
Kjernen i IPCCs klimavurderinger utfordret. Målingene av havtemperaturer bryter med grunnleggende fysikk og den vitenskapelige metode, noe som gjør dem upålitelige for politiske beslutninger.
IPCCs vurdering av Jordens energiubalanse bygger på fysisk ugyldige beregninger av global havtemperatur basert på Argobøyene En banebrytende artikkel av Jonathan Cohler (Massachusetts Institute of Technology), David Legates (University of Delaware, pensjonert), Kesten Green (Adelaide University), Ole Humlum (Universitetet i Oslo), Franklin Soon (Marblehead High School) og Willie Soon (Institute of Earth Physics and Space Science) utfordrer kjernen i FNs klimapanel IPCCs klimavurderinger.
Artikkelen er en videreføring av nobelprisvinner John Clausers sterke kritikk av IPCCs estimat for Jordas Energiubalanse (EEI Earth Energy Imbalance), 0,7 ± 0,2 W/m². Clauser kaller dette estimatet «the bad penny» fordi det brukes uholdbare antakelser og altfor lite usikkerhetsspenn. I sin kritikk peker Clauser også på at CERES dataene for jordas strålingsbalanse har blitt justert etter havtemperaturmålinger.
Denne artikkelen viser at temperaturestimatene for endring av havtemperaturer basert på målinger med Argobøyene gir et altfor upålitelig bilde av varmeopptaket i havet til å bidra til et plausibelt bilde av EEI. Artikkelens konklusjon er at IPCC AR6s EEI-verdi er statistisk umulig å skille fra 0 W/m², identisk med Clausers konklusjon.
Sammendrag av redaksjonen.
Clintels sammendrag oversatt av Klimarealistene:
Artikkelen peker på at FNs klimapanel (Intergovernmental Panel on Climate Change – IPCC) baserer sine påstander om at Jorden fanger ekstra varme fra menneskelig aktivitet, på fundamentalt feilaktige og termodynamisk meningsløse beregninger som bygger på data fra Argobøyene som skal måle havtemperatur. Artikkelen er publisert i Science of Climate Change (vol. 6.1, 2026), og viser at disse målingene bryter med grunnleggende fysikk og den vitenskapelige metode, noe som gjør dem upålitelige for politiske beslutninger.
Kjernen i problemet:
Ugyldig metodikk for måling av endringer i havtemperaturer.
IPCC hevder at havene absorberer rundt 90 % av den energien som angivelig «fanges» av menneskeskapte drivhusgasser. Denne konklusjonen hviler hovedsakelig på data fra Argobøyene. Disse enhetene dykker ned til 2000 meter, måler temperatur, saltholdighet og trykk, og stiger opp til overflaten én gang hver tiende dag for å sende dataene til satellitter.
Vår analyse avdekker imidlertid flere alvorlige svakheter:
- Mer enn halvparten av havet er utelatt: Argobøyene dekker bare den øvre halvdelen av havets dybde og volum, og utelater flere andre områder. Dyphavet under 2000 meter inneholder halvparten av den termiske energien, men har svært begrenset med temperaturdata, og de få «Deep Argo»bøyene er helt utilstrekkelige.
- Gjetting dominerer: Bøyene er vanligvis plassert 200–500 kilometer fra hverandre. Det
- betyr at store deler av havet ikke har noen bøyer som tar målinger x . For å lage komplette globale kart eller rutenett over x temperatur og saltholdighet, må forskerne gjette / fylle inn hullene mellom bøyene(dette kalles interpolering). Men disse gjetningene tar ikke hensyn til mindre skala-trekk i havet, som:
- x virvler og malstrømmer som er 10–100 km brede),
- turbulent blanding, og
- smale strømmer.
Disse mindre, energirike bevegelsene er svært viktige i det virkelige havet, fordi de transporterer varme, salt, næringsstoffer osv., men den store avstanden mellom målepunktene og utfylling der data mangler overser eller jevner dem ut. Som følge av dette viser de endelige globale kartene ofte x mønstre som gir et feilaktig bilde av hva som faktisk skjer i havet. X Kort sagt: datapunktene er for spredte til å fange havets virkelige kaos på liten til middels skala, så de datagenererte kartene ser jevnere og renere ut enn virkeligheten, og noen ganger oppfinner de trekk som rett og slett ikke finnes.
- Anomalier er fysisk meningsløse: IPCC bruker «anomalier», som er dagens målinger minus vilkårlige basis- / referanseperiode-målinger. Temperatur er en intensiv egenskap og ikke additiv over ikke-likevektssystemer som havet. Og gjennomsnittlig temperaturer fra ulike steder og tider produserer beregningsmessig fiksjon, ikke reelle temperatur- eller energiforandringer, i direkte brudd med termodynamikkens 150 år gamle, uendrede lover (Essex et al., 2007; Cohler, 2025).
- Unøyaktig sporing: Mens de er under vann, driver bøyene med strømmene helt ukontrollert, men alle data samlet inn under hver oppstigning tildeles den ene posisjonen der de dukker opp etter ti dager, noe som innfører betydelige rom- og tidsfeil i dataene.
Sirkulær resonnering og enorme skjulte usikkerheter
Verdien IPCC AR6 rapporterte for «Jordens energiubalanse» (Earth’s Energy Imbalance, EEI) på 0,7 ± 0,2 W/m², er beregnet ved å justere målinger fra satellitter for å matche disse ugyldige havtemperaturestimatene– en sirkulær prosess. Artikkelen kvantifiserer alle disse oversette usikkerhetene: mesoskala-variabilitet (±0,9 W/m²), uvitenhet om det dype havet (±0,35 W/m²), uoverensstemmelser i havnivå (±0,33 W/m²), for få prøver i polare områder (±0,1 W/m²), aliasing og mer. Den totale usikkerheten er godt over ±1 W/m² ved 95 % konfidens, altså en størrelsesorden større enn de ±0,2 W/m² IPCC AR6 hevder, noe som gjør deres EEI-verdi statistisk umulig å skille fra 0 W/m².
Sannheten er enda verre
Disse estimatene for endring i havtemperatur (OHC) og jordas energiubalanse (EEI) er ikke bare usikre – de er fysisk ugyldige, basert på de 150 år gamle mest grunnleggende prinsippene i termodynamikken (energistrømmens vitenskap). Ved bruk av en standardisert test basert på den vitenskapelige metodes prinsipper, faller disse estimatene gjennom og må derfor forkastes. Reelle trender for havoppvarming forblir ukvantifiserbare med dagens Argo-teknologi. Artikkelen påpeker til slutt hvordan IPCCs vurderinger fremmer ubegrunnet alarmisme, som driver politikk til flere billioner dollar basert på pseudovitenskap.
Klikk her for å lese hele artikkelen
https://doi.org/10.5281/zenodo.18936064
Jordens ‘energiobalans’ EEI är en fysiskalisk omöjlighet, om vi med det avser strålning in resp ut. Utstrålningen vid TOA motsvarar alltid summan av den instrålning som adderas av vad jordytan och atmosfären tar upp. Jmf med Trenberths ursprungliga ‘jordens energibudget’: absorberat av solinstrålningen via jorden=168 W/m^2; dito av atmosfären=67W/m^2; Summan är 235 W/m^2, vilket är just angiven utstrålning vid TOA.
Detta fysikaliska samband gäller alltid. Angivna diskrepanser beror på mätfel, medvetena eller omedvetena.
Det er fint det ikke er så alvorlig som noen hevder at det er, og forsøker å skremme befolkningen.
Nå har jeg 75 år og sett samme på vår nære Oslofjord, jeg har sett daglig i alle år. uten at jeg har sett noen forandring, annet enn at det er kommet mange nye arter til som, Svaner, Ærfugl, Laksand, Kanadagås, for ikke å snakke om Havørn og fiskeørn som nå også hekker i Oslofjorden.
Det skal sies at det akkurat nå er mindre Torsk og hummer som kan være pga. forurensning som bl.a. ligger dypt i fjorden. Men dette skal det ga an å gjøre noe med.
Alt IPCC foretar seg kan en stille seg tvilende til. Når IPCC beregner den gjennomsnittlige temepraturen betrakter de jorden som en flat skive! Det betyr at i føge IPCC er solinnstrålingen vinklerett på ethvert punkt på joroverfalten som er rettet mot solen! Derfor får IPCC en beregnet temeperatur på rundt 26,5 grader C. Korrigerer en for at jorden faktisk er en kule og det er en halvkule som til enhvertid er rettet mot solen, synker denne til rundt 15,5 grader C.
Langfrekvente IR stråler som CO2 sender tilbake til jorden varmer opp kun de øverste centimetrne av havet. De kort frekvente IR strålene fra solen trenger derimot dypt ned i vannmassene.
Beregningen til IPCC om havforsuringen er også rene svindelen. Siden de ikke fikk de målte dataene til å stemme med skremselspropagandaen de skulle lage, brukte de heller modell data. Da en spurte om hvorfo de brukte modelldata var svaret; Fortsetter du å stille slike spørsmål får du en kort karriere!
IPCC må stilles til ansvar for sine løgner og de enorme kostnadene de har påført verdens befolkning og da i særdeleshet vestlige demokratier i klimaprosjekter og grønn omstilling, alt til ingen nytte! Tvert om den grønne omstillingen fører mange steder til ren ren miljøkriminalitet!
Ja, er det ikke slik; politikere ønsker å redde kloden og kommuniserer dette til forskermiljøer som tilpasser sin forskning til politikernes ønsker. Politisert forskning tilsidesetter som kjent den vitenskapelige metode. I sin tur bruker politikerne disse forskningsresultatene som «bevis» for at sine antagelser er korrekt. Sirkelen er sluttet…
I tillegg har vi jo eksempler på at politikerne ansetter og engasjerer klimaaktivister til ledelse av sine forskningsistitusjoner i Norge. Vi er på gale veier…
Ja, målinger av havtemperatur er usystematisk distribuerte, gjennomgående inkonsistente og upålitelige, og kan (og blir) derfor lett misbrukte til å fremme ønskede klimanarrativer.
Derimot har man så langt vurdert CO2-målinger i iskjerner som stabile og viktige proksier for historisk klimaforståelse. Nå har imidlertid et forskerteam i Antarktis skapt stor «forvirring» i dette også ved at nye iskjerneresultater fra Antarktis ødelegger CO2-narrativet.
For første gang har nemlig et forskerteam fått tak i is som er 3 millioner år gammel, og resultatene bryter med dagens rådende klimateori basert på CO2-hypotesen.
Her er det empiriske bakteppet som «forvirrer» CO2-aktivistene:
– For tre millioner år siden var verden varmere, og i ferd med å kjøle seg ned gjennom voldsomme istidssykluser.
– Iht rådende teori for iskjerner forventet man også her å bekrefte at CO2-nivåene var rundt 400 ppm som andre studier har hevdet, og at deres egne klimagassfunn derfor ville vise fall og føre til nedkjølingsskiftet.
– Men i stedet for at CO2 var på 400 ppm og deretter ledet avkjølingen, viste boblene fanget i isen bare 250ppm og de holdt seg konstante gjennom viktige temperatursvingninger.
– Sjokket: CO2 så ikke ut til å ha noen rolle i å forårsake varmen som var, eller kjølingen som fulgte. Og det gjorde heller ikke metan.
Disse funnene krever at hellige (CO-2) kyr må ofres:
Den vitenskapelige konsekvens av funnene er åpenbar, så sant man ikke igjen prøver å sno seg rundt Poppers falsifiseringsprinsipp:
– Enten er ikke CO2 en hovedårsak til klimaendringer, eller så tar iskjernene feil (eller begge deler!).
Forsvarstalene for CO2-hypotesen er allerede mobilisert
Jo Novas nettsted har allerede lagt ut et par eksempler på ufrivillig komiske forsvarsforsøk i kjølvannet av studien:
https://joannenova.com.au/2026/03/big-news-3-million-year-old-ice-cores-flummox-researchers-co2-is-irrelevant/
Lenke til selve studien i Nature:
Marks-Peterson, J., Shackleton, S., Higgins, J. et al. Broadly stable atmospheric CO2 and CH4 levels over the past 3 million years. Nature 651, 647–652 (2026). https://doi.org/10.1038/s41586-025-10032-y