Hva er truet:
Klimaet eller friheten?

I forbindelse med årsmøtet i Klimarealistene 15. mars 2026, var det et seminar med foredrag av den nye presidenten i klimaorganisasjonen Clintel, tidligere president i Tsjekkia, Václav Klaus. Professor Ole Humlum foredro om klimastatus for jorda og Arktis basert på faktiske målinger. Her gjengis manuset for talen til Klaus.

Václav Klaus:
Oslo, Clintel og klimaendringer:
Noen få bemerkninger fra en klimarealist

Professor Kvalheim, kjære forsamling, damer og herrer,
mange takk for at dere har tatt meg med til Oslo og til Norge.

Som nylig utnevnt til den andre presidenten i CLINTEL har jeg mottatt flere invitasjoner fra Clintel-støttespillere i utlandet, men deres er den første jeg har akseptert. Jeg vet ikke helt hvorfor. Kanskje fordi invitasjonen deres – og samtalen med professor Solheim da jeg møtte ham i Brussel i fjor desember – virket seriøs på meg. Dessuten høres navnet deres, Klimarealistene, perfekt ut for en som betrakter seg selv som realist. Igjen: Mange takk.

Jeg er glad for å være i Norge og delta på dette møtet. Jeg vil ikke ødelegge kvelden ved å kommentere de pågående dramatiske og ekstremt farlige hendelsene i verden, spesielt i Iran og i hele Midtøsten. Likevel, som en som har tilbrakt mer enn 30 år i politikk, synes jeg det nesten er upassende å late som om alt er i orden og at vi bare bør snakke om klima og misbruket av klimavitenskap for gradvis å omforme samfunnene våre. Likevel respekterer jeg temaet for møtet vårt.

Jeg antar også at Klimarealistene er realister i alle aspekter av livet, ikke bare når det gjelder klima. Jeg ser på de siste hendelsene i Iran som en fornektelse av realisme, og jeg mener at alle ekte realister må motsette seg det.

1. Meg og Norge er en relativt kort historie

Jeg har bare vært i Norge to ganger, noe som er langt mindre enn i nesten ethvert annet europeisk land (unntatt noen tidligere sovjetrepublikker). Første gangen var jeg her i noen dager i februar 1994, som statsminister i Tsjekkia, og deltok på åpningsseremonien for OL i Lillehammer. Jeg husker fortsatt at det var veldig norsk. Det var en av de siste gammeldagse, tradisjonelle seremoniene, ennå ikke ødelagt av overdrivelser i kosmopolitisk, progressiv ideologi, slik vi så det i Paris i 2024. Det var minus 19 grader Celsius i Lillehammer den dagen, og å sitte ute i tre timer uten å bevege seg var en uforglemmelig opplevelse.

Mitt andre besøk i Norge, i 2005, var et offisielt statsbesøk som president i Tsjekkia. Jeg møtte kong Harald V, statsminister Bondevik og andre regjeringsmedlemmer. Delegasjonen vår besøkte også Bergen og vi fikk mulighet til å nyte en tur på en av fjordene. Det er alt jeg personlig har sett i Norge fram til i dag. Jeg vet at det ikke er nok.

For en økonom som meg er landet deres knyttet til den første nobelprisvinneren i økonomi, Ragnar Frisch (samt Trygve Haavelmo). Som økonom og politiker beklager jeg å måtte nevne at Norge for meg også er knyttet til en svært villedende idé, nemlig forestillingen om at det finnes noe som kan kalles bærekraftig vekst — noe som for meg henger uløselig sammen med fru Brundtland. Jeg har i mange år vært hennes tydelige motstander på mange internasjonale møter. Denne begrepsmessige feilaktige idéen om bærekraftig vekst ble – ganske logisk – ett av de sentrale prinsippene i grønn ideologi, i miljøbevegelsen til klimaalarmismen. Den er fortsatt den dag i dag én av miljøfundamentalismens viktigste bærebjelker – i konkurranse med det beryktede og økonomisk fullstendig irrasjonelle begrepet Limits to Growth [«Grenser for vekst», «Nullvekst». Red]. Bærekraftig vekst og grenser for vekst er begge basert på samme tankegang.

Økonomer vet at graden av bekymring for miljøkvaliteten er en funksjon av økonomisk velstand, av BNP per innbygger. I så måte er det uunngåelig at Norge, som ett av verdens rikeste land, tar større vare på miljøet enn mindre utviklede land – det vil si mer enn resten av verden. Det finnes likevel en grunnleggende forskjell mellom miljø og miljøfundamentalistene. Miljøfundamentalistene bryr seg ikke om miljøet. Det misbruker bare miljøet som et redskap for å endre menneskesamfunnet i tråd med sine egne preferanser. Dette er grunnleggende uakseptabelt for enhver demokrat. Ingen bør forsøke å påtvinge sine egne prioriteringer og preferanser på frie borgere.

Jeg refererer ganske ofte – og for dere kanskje noe paradoksalt – til Norge når jeg blir bedt om å forklare og begrunne at det var jeg som, til tross for å være en sterk kritiker av europeisk samling, på vegne av Tsjekkia sendte søknadsbrevet til Brussel om EU-medlemskap. Det var for tretti år siden, i 1996, fortsatt kort tid etter at vi hadde kvittet oss med kommunismen. På det tidspunktet var vi ennå ikke et veletablert og generelt akseptert normalt europeisk land, i hvert fall ikke i øynene til de selvutnevnte eierne av EU.

Mitt ofte gjentatte argument har vært at vi som post-kommunistisk land ikke hadde luksusen av å være Norge eller Sveits – sterke og selvsikre nok til å motsette oss EU-medlemskap. Jeg er fortsatt overbevist om at vi ikke hadde noe annet valg på den tiden – ikke fordi vi var ivrige etter EU-penger (som ikke er særlig nyttige), men på grunn av vår manglende anseelse og anerkjennelse etter førti år med kommunisme. Den offentlige stemningen i landet mitt ville ikke ha tillatt meg å la være å gjøre det på den tiden. Det er hovedgrunnen til at jeg ofte refererer til Norge.

2. Jeg ble invitert som ny president i Clintel

La meg si noen få ord om mine synspunkter på klimaalarmisme, som jeg antar er hovedtemaet for Klimarealistene og deres årsmøte i dag. Jeg kom ikke hit for å belære noen. Jeg vil i stedet gjerne dele noen av mine bekymringer og usikkerheter – om forsøket på å skape et internasjonalt nettverk av motstandere av klimaalarmisme og om Clintel som brakte meg i kontakt med dere.

Noen av dere har kanskje lest talen min fra 2026 da jeg tiltrådte som Clintel-president. Der turte jeg å uttrykke noen av mine bekymringer om framtiden for vår organisasjon. Utviklingen bekymrer meg virkelig. Vi er forpliktet overfor grunnleggerne av Clintel, overfor professor Berkhout, og overfor alle som signerte den første Clintel-erklæringen, til å fortsette i deres fotspor. Vi må ikke skuffe deres forventninger.

I min tiltredelsestale understreket jeg at vi er ikke pessimister, men rasjonelt tenkende skeptikere. I den opprinnelige Clintel-erklæringen understreket vi at klima-vitenskapen etter vår mening «har degenerert til en diskusjon basert på tro, ikke på solid, selvkritisk vitenskap». Dette er, og bør forbli, tror jeg, vårt utgangspunkt.

Jeg støtter også fullt ut – som professor Berkhout uttrykte det i sitt brev til meg i september 2025 – «den uerstattelige rollen til bakgrunnsvitenskap eller vitenskaper, i motsetning til klimamodellering». Som tidligere økonom [som brukte statistikk, matematikk og datavitenskap for å teste, måle og analysere økonomiske teorier] ser jeg på klimamodellene som et stort problem. Når jeg sammenlikner dem med økonometriske modeller, er den overdrevne bruken av såkalt parametrisering (eller tilpassing/endring av parametere) i disse modellene for meg helt utenkelig. Det er en tilbakevending til en førvitenskapelig tankegang. Men disse modellene – fulle av matematikk – ser vitenskapelige ut, og folk klarer ikke å se problemet. Modellering uten solid bakgrunnsvitenskap er selvsagt konseptuelt feil.

Vi tror heller ikke at «vitenskapen er avgjort», noe som er ett av våre hovedpunkter for uenighet med IPCC. Vitenskap kan aldri være avgjort. Vi bør insistere på det. Jeg er sikker på at dere ser det på samme måte.

Jeg foreslår at vi vurderer fire hovedpunkter:

1. Er Clintel (eller bør Clintel være) nok en lobbyorganisasjon, nok en aktivistisk pressgruppe som kjemper mot de viktigste irrasjonalitetene i klimaalarmismen? Mitt oppriktige svar er: Jeg er ikke sikker. Jeg er i positiv kontakt med en aktiv tsjekkisk Clintel-gruppe. Dens eksistens er resultatet av en spontan utvikling som finner sted i mange land. Det er en gruppe mennesker som akkurat nå lobber mot nedleggelsen av de siste kullgruvene i Tsjekkia. Denne lobbyvirksomheten er uten tvil et svært rosverdig arbeidsmål. Fordi vi ikke har olje og gass på vårt lands territorium, har kull – denne tradisjonelle fossile energikilden – vært vår hovedenergikilde i to århundrer.

   Det er et stort spørsmål i landet mitt for tiden. Jeg ble bedt av denne gruppen om personlig å overlevere, som tidligere president i landet og som nåværende Clintel-president, et velformulert, dataunderbygd dokument utarbeidet av gruppen til den tsjekkiske næringsministeren. Jeg gjorde det, selv om jeg ikke var sikker på at dette er (eller bør være) hovedaktiviteten til Clintel. Dere har kanskje deres egen erfaring med dette i Norge – og tro meg – jeg er kommet hit for å lære så mye som mulig av dere.

2. Vi vet at Clintel selv – på samme måte som Klimarealistene – ikke er, og jeg tror ikke bør forsøke å være, en forskningsinstitusjon. Vi har medlemmer og støttespillere som jobber i forskning og industri, men vi planlegger ikke å organisere slik forskning selv (og vi har heller ikke kapasitet eller finansiering til det). Jeg håper dette er måten dere ser det på også. Har jeg rett? Eller finnes det en annen måte å se det på?
3. Clintel kunne selvsagt forbli bare en paraplyorganisasjon som gir individer spredt rundt i verden følelsen av at de ikke er alene, at det finnes mange mennesker over hele verden som ser verden og dens problemer på liknende måte, som ikke tåler IPCCs arroganse og den politiseringen av klimavitenskapen som IPCC bidrar til. Som trenger en internasjonal organisasjon som uttrykker deres synspunkter med troverdighet og respekt. Dette er utvilsomt en annen mulig retning for våre aktiviteter. La oss diskutere det tydelig.
4. Clintel kunne etter hvert begynne en slags forlagsvirksomhet, med eget tidsskrift og egne bøker. Det ville bety å utvide vårt nyhetsbrev og publisere flere slike bøker som den svært vellykkede 2023-studien The Frozen Climate Views of the IPCC. Føler dere at det ikke finnes tilstrekkelige muligheter til å publisere deres synspunkter?
   Jeg er ikke overbevist om det. Men det bør også diskuteres. Bør vi nøye oss med nettpublikasjoner, eller er vi – som jeg er – gammeldagse troende på viktigheten av trykte publikasjoner?

Som jeg sa, jeg kom til Norge for å lytte og lære. Og jeg ser fram til det. Vi som er her i dag, føler at klimaalarmismen — basert på ikke-seriøs, politisert vitenskap — i økende grad blir en trussel mot verdens framtid. Og vi, som europeere, ser det som en enda større trussel mot Europa enn mot andre kontinenter. Det grønne skiftet, den europeiske ideen, har blitt selve virkeliggjøringen og flaggskipet for klimaalarmismen. Dens konsekvenser fører til økende irrelevans for vårt gamle kontinent. Den avvikler europeisk industri. Drømmen om å leve av tjenester og import av alle industrielle og landbruksprodukter er totalt irrasjonell. Det kan kanskje være mulig, men det er i så fall ikke mulig på lenge ennå.

Norge er – etter min mening – heldig som ikke er medlem av EU, selv om vi vet at Norge deltar i mange av EUs svært tvilsomme aktiviteter. I så måte er dere, selv uten formelt medlemskap, en del av det. Dere blir imidlertid ikke straffet for å unnlate å implementere EU-direktiver, noe som er en stor fordel. I hvert fall foreløpig.

3. Økonomene og klimaalarmisme

Som økonom som ble politiker da kommunismen falt, har jeg svært sterke synspunkter på dette spørsmålet. Når jeg snakker om klimaalarmisme, om miljøfundamentalisme, snakker jeg om en ideologi, ikke om vitenskap. Økonomer har mange konflikter med denne ideologien. Jeg tror ikke vi har nok tid denne ettermiddagen til å diskutere dem. La meg i det minste gi en kort oversikt over hovedpunktene i denne konflikten:

1. Økonomer er uenige i begrepet «Grensene for vekst»/«Nullvekst». Det er basert på en statisk tankegang lik synspunktene til Robert Malthus og alle malthusianere, synspunkter som mange ganger er blitt utfordret og motbevist av seriøse økonomer. Dette statiske begrepet ignorerer teknisk framgang og menneskelig oppfinnsomhet.
2. Økonomer er uenige med den selverklærte visdommen til sentralplanleggere og alle tilsvarende personer som er overbevist om at de vet bedre enn markedet hva som bør produseres og hvordan. Sentralplanlegging og alle former for statlig regulering gjør økonomien ineffektiv og miljømessig uholdbar. Reguleringen av CO₂-utslipp krever omfattende inngrep i prissystemet og massiv subsidiering av grønne produkter. Dagens argumentasjon likner veldig på det jeg husker fra kommunisttiden.
3. Økonomer anser prissystemet som den viktigste og uerstattelige kilden til informasjon for våre beslutninger. Ethvert brudd på dets funksjon er et dødelig slag mot rasjonalitet og effektivitet. Igjen er vår erfaring uforglemmelig. Vi er frustrerte over at denne erfaringen allerede er gått tapt i dagens vidunderlige nye verden.
4. Å opprette og handle med såkalte utslippskvoter, som er den grunnleggende måten å håndtere CO₂-utslipp på i EU, har ingen forbindelse med markedssystemet eller frie priser. Det er et statlig kontrollert administrativt system som bare later som det er markedsvennlig. Det er ikke måten å innføre økonomisk tankegang i løsningen av miljøproblemer på.
5. Økonomer oppfant for over hundre år siden begrepet eksternaliteter (altså utilsiktede bivirkninger som rammer andre), men miljøfundamentalistene misbruker det og later som om verden er full av slike bivirkninger – noe som ikke er sant. Denne feilaktige idéen må avvises resolutt.
6. Miljøfundamentalistene holder fast ved et svært enkelt og overfladisk syn på hvordan vi bør ta langsiktige valg – et syn som ikke tar hensyn til at penger og ressurser i framtiden er mindre verdt enn i dag. Dette synet har likevel blitt ett av de grunnleggende elementene i økonomisk tenkning.
   Jeg gikk inn i debatten om global oppvarming for flere tiår siden med en artikkel der jeg tok opp dette spørsmålet. Jeg var uenig i at man i klimamodellene bruker en ekstremt lav verdsettelse av fremtidige gevinster og tap – nesten null. Valget av en så lav rate var basert utelukkende på etisk overbevisning på forhånd, uten å ta hensyn til hva vi faktisk ofrer av andre muligheter når vi prioriterer miljøtiltak (og investeringer i dem).

Jeg er overbevist om at Clintel og Klimarealistene bør vie mer oppmerksomhet til den økonomiske siden av klimaendringsspørsmålet. Ikke-økonomer vil vanligvis ikke gjøre dette, noe som er en feil.

Oppsummering

Damer og herrer, la meg stoppe her. I undertittelen til min bok fra 2007, «Blue Planet in Green Shackles» [«En blå planet i grønne lenker», red], som er utgitt på 18 språk, reiste jeg – for meg – et grunnleggende spørsmål: «Hva er truet: Klimaet eller friheten?». Jeg er overbevist – og jeg antar at mange av dere er det også – om at klimaet er mer eller mindre i orden. Vi bør gjøre vårt beste for å formidle denne sannheten til så mange mennesker som mulig.

Gloria von Thurn und Taxis, som tysk aristokrat, publiserte en bok i 2025 med tittelen «Lieber unerhört als ungehört» [«Heller plagsom enn oversett», red]. Jeg håper nordmenn snakker eller forstår tysk godt nok, for den engelske oversettelsen «Better ignored than unheard»[Bedre ignorert enn oversett, det motsatte av meningen, red.] er laget av kunstig intelligens.

Som jeg sa, vi er ikke pessimister, men rasjonelle skeptikere. Likevel, vi er ikke, og bør ikke være, naive optimister. Vi må ikke overvurdere de positive signalene som kommer fra ulike steder – spesielt fra USA og fra president Trump disse dagene – fordi vi vet at ingenting har endret seg i Europa, i Den europeiske unionen. Noen av dere vil kanskje si «ennå».

Jeg er uenig. De av oss som kommer fra samfunnsvitenskapene kan ikke se for oss oss en vesentlig endring i Europa som realiseres i overskuelig framtid, fordi fundamentet ved Den europeiske unionen ikke gjør en slik endring mulig. Men som vi sier, igjen på tysk: Optimismus ist Pflicht. [Optimisme er en plikt, red]. La oss forbli realister som arbeider hardt for en fundamental endring.

Uthevingene i teksten
er Klaus sine uthevinger.
Tekster i klammer av redaksjonen.

Oppdatert 18.03.2026 kl 14.17:
Oversettelsen av boka endret til
«Heller plagsom enn oversett».