Klimanytt 380
Hubert Lamb var verdens ledende klimaforsker og satte standarden for studier av naturens dominerende klimavariasjoner. Men han ble isolert og oversett av miljøene som fikk alle bevilgningene basert på sine svært utilstrekkelige CO2-beregningsmodeller.
Av Ole Henrik Ellestad
Prof. em.
leder i Klimarealistenes Vitenskapelig Råd
Lambs observasjoner og konklusjoner står fjellstøtt også i dag og er ytterligere bekreftet: Klodens klima varierer naturlig også i dekadiske og hundreårige sykluser. Å finne årsaken til disse er langt viktigere enn beregninger av en svak CO2-effekt. Om noen år, sannsynligvis bare noen få, vil kaldere, naturlige sykluser vise Lambs storhet som vitenskapsmann: observasjoner trumfer modeller – ikke omvendt.
Hubert Lamb var verdens ledende klimaforsker
Professor Hubert Horace Lamb (1913-1997) var meteorolog og regnes som en pioner for den systematiske, empiriske klimaforskningen om naturlige variasjoners dominerende betydning. Han publiserte viktige observasjoner fra store deler av verden. Alt i 1939 kom en av hans første artikler om ‘Rekonstruksjon av klimaet i Norge’. Oppvarmingen etter Den lille istid var så markant i Arktis og øvrige verden med flere topper (1875, 1940, 2007), at omkvedet i 1930-årene var klimaforbedring – før utslipp av CO2 kunne ha betydning.
I 1972 etablerte Lamb senteret «Climate Research Unit» (CRU) ved University of East Angela, Norwich, UK. I minnetalen ved hans død hyllet senterets daværende leder, professor Trevor Davis, Lamb som verdens ledende klimatolog i sin tid. I 2006 sto Lambs navn på en liste over de 100 viktigste verdens-endrende oppdagelser fra engelske universiteter for å ha etablert systematisk klimavitenskap. Paradoksalt nok har hans syn om dominerende naturlige variasjoner basert på observasjoner og manglende effekt fra varierende CO2 også blitt snudd på hodet til modellberegnet CO2-effekt uten naturlige bidrag. (Se primært også her.) Hva bidro han med?
Stabilt klima, CO2-effekt eller naturlige variasjoner
I Lambs tid var den rådende oppfatning blant meteorologer at klima var noenlunde stabilt innen de ulike klimasoner, men med betydelige, kortvarige variasjoner og væreffekter og et element av kaos slik Edward Lorenz uttalte i 1960-årene. Vesten prioriterte å forstå og spå været ved beregninger basert på Wilhelm Bjerknes grunnleggende atmosfærefysikk, fremfor klimaforskning. Sovjet prioriterte klima. Sibir «tinte» jo opp også i 1920-1930-årene.
Samtidig var man klar over at «drivhusgasser» i atmosfæren absorberte (J. Tyndall 1859-1865, S. Arrhenius 1896/1906) og emitterte (Schwartchild 1906) stråling. Tyndall og Knut Ångstrøm, etter hvert også Arrhenius, påpekte at vanndamp var den dominerende drivhusgass som bidro til å etablere et regionalt klima. Økning av CO2 ut over 200 milliontedeler (ppm) ga liten tilleggseffekt, (logaritmisk effekt). Artikler om CO2-effekten ble oftest aktualisert i varmere perioder som Callenders arbeider fra 1938. Hver gang ble betydningen nedtonet ut ifra teori og empiri.
I 1955 arrangerte legendariske John von Neumann en klimakonferanse ved Princeton med alle ledende meteorologer som deltagere. Kun ett foredrag handlet om stråling der CO2 ble kort nevnt (Richard Lindzen). I mine lærebøker fra 1960-årene sto det om drivhuseffekten at vanndamp er en meget kraftig drivhusgass, mens CO2 er en svak drivhusgass (Walter Moore, Physical Chemistry, 1962).
Med økende bruk av fossilt brensel kom nye innspill (Club of Rome, FN mfl.) om mulig oppvarming med indikasjoner fra de første svært enkle modeller i 1960-årene (S. Manabe et al. 1964, 1967) til tross for at temperaturen da var tydelig redusert fra 1940. Frykten for en ny istid var påtagelig (WMO, myndigheter, media).
Lamb hadde støtte fra Igor Køppens, en av tidenes største meteorologer, studier om klodens 32 ulike klimasoner (oppdatert av Geiger) som viste store klimaforskjeller basert på breddegrad (sol), avstand til kyst, høyde over havet, årstider og forhold i hav og atmosfære som varierer periodisk.
Lambs søknad om klimasenter
Jeg kom over en faksimile (kilde Tim Osborn, CRU, se nedenfor) av en side av Lambs søknad om instituttetablering tilbake i 1970. Lambs begrunnelse reflekterer datidens vitenskapelige status presentert av samtidens høyt respekterte professor innen klimavitenskapen.
Under pkt.1 skriver han: «G. N. Plass har hevdet i flere arbeider (fra 1956) at en verdensomspennende oppvarmingstrend etter siste istid frem til 1940-årene skyldtes ‘drivhuseffekt’ fra økende CO2. Imidlertid, siden 1950 har temperaturer over hele verden falt til tross for kontinuerlig økning av CO2-nivået. Forandringene de to siste tiår har vist at ethvert menneskeskapt bidrag er overlagret naturlige fluktuasjoner av ukjent størrelse, ukjent årsak og ukjent periodisitet. Det har alltid vært vitenskapelig interesse for å forstå disse naturlige klimavariasjonene, men nå haster det hvis vi skal skille dem fra menneskeskapte effekter».
Han påpeker videre at å forstå klima krever studier opp gjennom historien innen en rekke fagområder. Prediksjoner må bygge på kunnskap om naturen, fakta over tidligere klimavariasjoner og mulige menneskeskapte bidrag. Vitenskapelig sett en uangripelig begrunnelse. Men oversett av FNs klimapanel (IPCC) i 1988. For en politisk organisasjon som skulle finansiere hjelpetiltak ved ekstremvær passet det bedre å satse på hypotesen om at klima var stbilt og at endringer og ekstremvær varmenneskeskapte. Dermed ble IPCCs mandat begrenset til menneskeskapte bidrag. Beregningsmodeller ble prioritert til tross for enorm kompleksitet og stor usikkerhet som ikke omtales av IPCC.
Lambs frustrasjon
Lamb møtte mye motstand og ble «fanget» mellom Met Office dogme om stabilt klima og CO2-hypotesen. USA med Rockefeller Foundation bidro med noe finansiering, men det var store problemer. Han gikk av i 1978. Hans forskningsdirektør fra 1975, Tom Wigley, overtok og hadde frem til han gikk av i 1993 stor ‘suksess’ med sin vinkling mot beregningsmodeller og den globale temperaturserien HadCRU (sammen med Met’s Hadley Center). I instituttets storhetstid i 1990-årene var kun studium av treringer beholdt av naturlige variasjoner.
Lamb var da lite å se ved instituttet, men fortsatte sine studier til sin død i 1997. Ut over vitenskapelige artikler forfattet han 7 bøker om ulike naturlige klimavariasjoner, bl.a: Changing Climate (1966), Climate: Present, Past and Futur (1972), Climate History and the Future (1977), Climate History and the Modern World (1982), også om stormer i Nord-Atlanteren (1991).
De varme 1930-årene
Lamb hadde selv opplevd oppvarmingen fra 1915-45 som del av naturlige prosesser etter Den lille istid (1600-1850) med topper også rundt 1875 og 1940, hendelser som ikke kunne ha sammenheng med de små økte CO2-utslipp. Lamb mente andre, naturlige klimafaktorer ville ha tre ganger så sterk effekt som CO2-økningen.
Første Figur viser at i 60-års perioden 1894-1953 steg CO2 bare 18 milliontedeler (ppm) mens temperaturen steg hele 0.58 C. I perioden 1954-2013 steg CO2 hele 82 ppm, men temperaturen bare 0.39 C. Med liten sammenheng mellom CO2-økning og globale temperatur måtte det være noe annet som styrte klima – naturlige variasjoner.
Neste Figur viser temperaturutviklingen i Arktis (blå), global (rød) samt produksjon/utnyttelse av fossilt brensel med tilhørende CO2-utslipp. Det bekrefter Lambs konklusjon til fulle. Da som nå var endringene i Arktis de mest dramatiske (samme naturlige mekanisme). Snart isfritt til Nordpolen rapporterte Pravda i september 1945, gjengitt i en liten notis over 5 spaltelinjer i Dagbladet.
Lamb studerte også vinder og neste figur viser hans viktige registrering av at varmeperioden hadde sammenheng med markant økning av vestlige vinder i Nord-Europa (NAO). Vinder driver havstrømmer, og Golfstrøm (AMO) ble 2.2 C varmere fra 1915 til 1945 ut ifra målinger utenfor Skottland og Kola fra år 1900, men bidraget er noe forsinket (https://klimarealistene.com/atlanterhavstrommen-forklarer-klimaendringene-i-nord-atlanteren/). Vind- og havstrømsvariasjoner med en 60-70-års syklus stemmer med varmeperiodene rundt 1870, 1940 og 2007 og som senere ble funnet flere tusen år tilbake i tid i Arktis (Fauerskov Nielsen 2012).
Til sammenligning viser beregninger fra GISS (Gavin Schmidt 2018) ingen topp rundt 1940 og kun vulkanutbrudd som naturens bidrag (knfr. Lambs vulkanindeks). Modellene var helt uforenlige med observasjonene.
Lambs vitenskapelige ‘skjebne’
Et studium forteller tydelig hvordan redaktører opptrådte som ‘portvoktere’ og søkte å påvirke peer review prosesser og Lambs budskap i retning av FNs holdninger (artikler Nature og UNESCO Courier, september 1973) der Lamb gikk mot CO2-hypotesen – et velkjent fenomen omtalt i Climategate.
Til tross for hans enestående aksept og metodeutvikler for historiske og empiriske studier ble Lamb frosset ut fra kretsen som dominerte IPCC med sine modellberegninger. Han slapp offentlig utskjelling og hersketeknikker. Hans resultater og syn ble bare bevisst fortrengt av IPCC og i samfunnsdebatten, og i noen grad fordreid eller fremstilt tendensiøst og mangelfullt.
Konklusjon
Lambs observasjoner og konklusjoner står fjellstøtt også i dag og er ytterligere bekreftet: Klodens klima varierer naturlig også i dekadiske og hundreårige sykluser. Å finne årsaken til disse er langt viktigere enn beregninger av en svak CO2-effekt. Om noen år, sannsynligvis bare noen få, vil kaldere, naturlige sykluser vise Lambs storhet som vitenskapsmann: observasjoner trumfer modeller – ikke omvendt.
Klimaforskningen har vel kommet et stykke på vei siden Hubert Lamb vandret på jorda. Hadde han levd i dag er det neppe like sikkert at han hadde avvist CO2-hypotesen. Temperatursvingningene på jorda, fra istider til mye varmere enn i dag, kunne neppe ha kommet i stand bare gjennom endringer i jordbanen og jordaksens helning. Temperatureffekten av disse svingningene er alt for små. Drivhusgassene måtte hjelpe til. Det ble mer av dem i atmosfæren når astronomiske forhold sørget for litt varmere jord. Bl.a. fordi havet ga fra seg CO2 – som forsvant ned i havet igjen når astronomiske forhold sørget for litt avkjøling. KI forteller meg at CO2 utgjør som mye som 20-25 % av drivhuseffekten. Dette forklarer hvorfor CO2 har hatt så stor effekt på temperatursvingningene. Klimarealistene oppgir at CO2 bare står for 4 % av drivhuseffekten. Kan dere fortelle meg hvorfor ChatGPT, og også alle andre kilder jeg har sjekket, tar så innmari feil, og hvordan de store temperatursvingningene på jorda har kommet i stand uten hjelp fra bl.a. drivhusgassen CO2?
Senneset. Spørsmålet er hvem som har kommet videre? Til tross for over 18 000 publikasjoner i Google vitenskap om CMPI6-modellene (2018, R. Pielke) er man ikke noe særlig videre på modellkvalitet ut over at grid størrelsen har gått ned fra 1200×1200 km til 100×100 km. Derfor kan man f.eks. ikke regne adekvat på skyer som vil kreve anslagsvis 1×1 km ++. Effekten av CO2 har man rimelig peiling på lokalt/regionalt, og den viser liten effekt på vei mot optisk metning. Det er IPCCs feilaktige/mangelfulle forsterkningseffekter som gir de verdiene IPCC-entusiastene foretrekker.
Man er derimot kommet mye lenger med å dokumentere naturlige variasjoner, så Lamb ville jo ha ‘jublet’ over det uten å ha blitt overrasket.
Pussig hvor lite enkelte får ut av en liten henvisning til arbeidene til verdens ledende klimaforsker på 1900-tallet – basert på håndfast emperi.
Klimarealistene har ikke et unisont syn på alle klimaspørsmål. Det får holde med IPCCs ‘konsensusgjengs’ viderverdigheter. 4 % er ofte referert til som andelen av CO2-utslipp i atmosfæren. KI-referansen om 20-25 % svarer til Gavin Schmidts verdier (ikke uventet). På vår side nevnes mest 5-15 %. Knfr. ellers Grok 3 beta.
Her fortelles at temperaturen steg atskillig mer fra 1894 til 1953 enn fra 1954 til 2013. Det gis ingen kilde for den uklare figuren, men man kan skimte at dataene det refereres til er HadCRUT4.
Da er det enkelt å plotte dem (Wood For Trees), og man ser umiddelbart at påstanden er villende.
Gjør man sen seriøs analyse av endringen i de to intervallene, finner man at endringen i det siste intervallet er mer en dobbelt så stor som i det første, og ser man på intervallet 1962 til 2022 er endringen enda større.
Hvordan kan man stole på andre påstander i innlegget når noe så basalt blir helt galt?
Raaen.
Enhver med gangsyn ser at første figur er basert på HadCRU4. Den er heller ikke Lambs.
Det er stadig like interessant å registrere hvordan folk forholder seg til informasjon. Histogrammet er en semikvantitativ fremstilling av hovedpoenget som observeres i alle noe lengre tidsforløp: Det er dårlig korrelasjon mellom CO2 og temperatur. Enda verre er det under avkjølingsperioden ca. 1945-1976 – da CO2 utslipp begynte å stige.
Heller ikke den neste figuren overensstemmer med histogrammets verdier. Nøyaktige temperaturer fastlegges ikke ved å velge fiksert start- og slutt-år. Det varierer med valgene. Men hele kurveforløpet viser konklusjonen. Det er hovedpoenget – også i kurvene Raaen referer til, men som han tydeligvis ønsker å hoppe over. Han er ikke interessert i å forholde seg til solid empirisk vitenskap fra verdens ledende klimaforsker i sin tid.
Ellestad finner det «stadig like interessant å registrere hvordan folk forholder seg til informasjon».
Jeg finner det vel så interessant å registrere hva Ellestad kaller «informasjon». Når noen radbrekker HadCRUT4 data og legger ut et hjemmelaget, misvisende plott på nettet er det ikke informasjon. Det blir ikke til informasjon fordi Ellestad gjenbruker plottet uten å fortelle hvor det kommer fra. Det blir heller ikke til informasjon når Ellestad gjør de ukorrekte dataene til sine egne ved å gjengi dem i sin løpende tekst.
Ellestad prøver å komme seg ut av hengemyra ved å si at histogrammet er «en semikvantitativ fremstilling». Holder det med en semikvantitativ fremstilling kan man vel like godt bruke korrekte data?
Jeg merker meg at Ellestad oppgir 18 ppm for CO2-endringen fra 1894 til 1953. Det stemmer godt med det iskjernedata tilsier. Men det stemmer dårlig med en tese som tidligere er mye gjentatt hos Klimarealistene, at CO2-nivået var opp mot 380 ppm i 40-årene. Jeg tar det som et tegn på at Ellestad har forlatt dette synet. For det er vel ikke slik at CO2-nivået i 40-årene avhenger av hva Klimarealistene skal bruke dataene til?
Raaen gjør et stort nummer av en detalj. Men han hopper bukk over hovedpoenget til verdens ledende klimatolog i sin tid, Hubert Lamb, som min artikkel handler om. Etter mitt syn en merkverdig omgang med informasjon om man er interessert i en utviklende klimadebatt.
Men Raaen synes ikke interessert i det. Derfor går han løs på noen tall i et histogram. Jeg tolker det dit at han primært søker å lede oppmerksomheten bort fra Lambs hovedpoeng om at naturen styrer klima slik mine valgte 3 siste diagram viser. Betydelige temperaturendringer med minimalt avtrykk av CO2.
For om jeg hadde utelukket histogrammet Raaen har hengt seg opp i, viser data som Lamb formulerte det: I perioder går CO2 opp mens temperaturen går ned (f.eks. 1945-1975) (og senere går CO2 opp med temperatur tilnærmet konstant, f.eks hiatus 1996-2015). Dette fremgår tydelig av kurvene, og modellene kan ikke fange det opp. Manglende sammenheng finnes også i klodens historie siste 550 millioner år.
Det er dette jeg sikter til når jeg uttaler forundring over hvordan Raaen forholder seg til informasjon.
Så til Raaens detaljer. Første figur, histogrammet, viser riktige tall ut ifra presentasjonen av HadCRU4 på ‘RealClimate’s’ hjemmeside 2012. Det er hjemmesiden til ‘IPCC-eliten’ etablert for å promotere IPCC i offentlig debatt. Der finner jeg ved avlesning på figuren omtrent de angitte verdier. De kan endres noe om man benytter midlere verdier for en 10-års periode. Raaens karakteristikk som å radbrekke en temperaturserie (på generelt grunnlag) holder ikke. Men vi er enige om at histogrammet er ikke for å presentere nyanser om temperaturutviklingen, det er for å understreke et hovedpoeng, og det står støtt.
Raaen har tidligere presentert enkelte gode poenger. Det ville vært interessant om han hadde presentert sitt syn på de viktige figurene og Lambs vitenskapelige produksjon.
Ellestad og KR viser her at de (med overlegg?) fortsatt misforstår sammenhengen mellom klimagassenes nivå, inkludert CO2, og temperatur.
Det er ingen som påstår at temperaturen monotont skal følge økningen i f.eks. CO2 (eller enhver annen isolert parameter) på enhver tidsskala, når vi vet at naturlig styrte parametre OGSÅ spiller en rolle! Temperaturen, spesielt globalt på kloden, er altså en multivariabel funksjon. Når dette er erkjent, er det ikke noe problem at temperaturen flater litt ut, evt går ned, i de 30- og 20-årsperiodene som er nevnt. Hadde teorien vært at det kun er CO2 som bestemmer temperaturen uavhengig av tid og sted, hadde vi kunnet bruke tidsperiodene som Ellestad her viser til til å dementere. Men slik er det altså ikke!
Hvis solaktiviteten eksempelvis skulle avta betydelig over en periode fremover nå vil vi sannsynligvis også få en oppbremsing av oppvarmingen. Men inntil videre tyder målingene aldeles ikke på det.
Ellestad, fortsetter forsøkene på argumentasjon ved å henvise til de tre neste plottene.
Vi kan bare begynne med det første av de tre siste. Det er uklart hvor dette er publisert og hvilke data som ligger bak, men den som leser nøye vil se at dataene stopper i år 1999 (kanskje 2000). I den sammenehng er det ikke omdiskutert at temperaturen i arktis har steget ca. tre grader Celsius siden 1980. Se f.eks. her:
https://www.nature.com/articles/s43247-022-00498-3
Dvs. at stigningen fra Ellestads plott fortsetter etter år 2000, langt utenfor aksene som er vist. Tilbake til vår multivariable temperaturfunksjon; når naturlige og antropogenene pådrag (olje, gass og kull, som også vises i Ellestads plott nr. 2) kombineres, stemmer teorien med klimagassenes betydning foreløpig meget godt.
Lackner. Her dikter du opp en misforståelse. Klima er værtendenser over tid, gjerne 30 år ifølge meteorologer. Figur 2 med ref. til Akasofu viser nettopp slike variasjoner. Enhver ser at denne typiske klimavariasjonen ikke styres av CO2 som IPCC er tilfelle, og slettes ikke utslipp. Det er ingen sammenheng, heller ingen sammenheng med modellene. Det er imidlertid det med systematisk foretrukne vindretninger over tiår. Og det var dette Lamb viste og som Klimarealistene referer til.
Og CO2 kan ikke være styrende for klima når det ikke gjør det over 100 år. Heller ikke i de foregående 500 millioner år ifølge data og manglende sammenhenger.
Lackner 2. Grafene i figur 2 er velkjente og sammensatt av Global temperatur (rød) og fra data i Arktis iht. Akasofu (flere artikler) samt produksjonsdata for fossilt brensel (flere kilder som viser det samme, men f.eks Oak Ridge lab).
Dette er ikke et spørsmål om temperaturer. Det er et synlig bevis på at temperaturvariasjonene ikke har noe med CO2-utslipp å gjøre. Når det ikke er sluppet ut nevneverdige mengder CO2 og temperaturen stiger brått for så å falle når CO2 begynner å stige er det noe fundamentalt galt. Det var det Lamb fant ut.
Verd å merke seg at temperaturen den gang, uten CO2-effekt, også steg mest markant i Arktis, som idag. Men i dag hevder IPCC at det er CO2. To sykluser med helt ulike mekanismer tyder på at det er noe galt med CO2-hypotesen – i tråd med at de beste beregningene viser liten effekt fra CO2. 60 års syklusen er påvist i Arktis tilbake 8000 år (Fauerskov Nielsen 2012). Det er feilaktige forsterkningseffekter fra CO2. I stedet er det sol vinder og havstrømmer som styrer Arktis – også.
Ja, det stemmer. Jeg fokuserte på et spesifikt, avgrenset poeng. Kall det gjerne en detalj. Som det sies: «The devil is in the details».
Ellestads innlegg var temmelig ambisiøst: etablert vitenskap om viktigheten av CO2 skulle avvises.
Jeg kunne bedt ham oppklare noen av de mange viktige spørsmålene dette reiser, som
— Hvordan forklares da «The faint young sun paradox»?
— Hvordan kom jorden seg ut av «Snowball Earth» hendelsene for noen hundre millioner år siden?
— Hvorfor finner man ofte tykke karbonatlag over istidsavsetninger knyttet til «Snowball Earth»?
— Hva skjedde ved PETM for rundt 56 millioner år siden?
— Hvordan kommer jorden inn og ut av globale istider?
Men jeg valgte å reise et spesifikt, konkret spørsmål: Hvorfor skal man stole på noen som ikke er i stand til, eller ikke vil, gjøre den enkle analysen av den langsiktige utviklingen av HadCRUT4 data korrekt?
Min kommentar fikk ikke Ellestad til seriøst å sjekke sine data. Han viser til et Real Climate innlegg fra 2012, (antagelig dette), og hevder at man kan lese ut dataene han presenterte derfra. Alle kan jo prøve…
Jeg har tatt meg bryet med forklare i detalj hva HadCRUT4 dataene sier her, ved å ta utgangspunkt i den publiserte HadCRUT4 temperatur-serien. Seriøs analyse krever tall, ikke øyemål på små figurer.
Jeg finner veldig mye i klimadiskusjonen som det er vanskelig å ha sterke meninger om. Det ville tatt meg lang tid å gjøre meg opp en mening om totaliteten i Lambs virke. Og det er verdt å merke seg at nesten alle IPCC rapportene er kommet etter at Lamb gikk bort. Mye har skjedd, så å fokusere på tiden før 1990 virker ikke som god bruk av tid.
Analyse av et spesifikt publisert datasett er derimot enkel, og gir ikke grunnlag for tvil: Figuren Ellestad gjengir, og bruker i sin argumentasjon, er feil.
Raaen anfører forhold i klodens klimahistorikk uten godt avklarte årsaker. Det har han rett i, men det var ikke poenget i min artikkel. Den dreide seg om Hubert Lambs arbeid med klimateorier med tre sentrale grafer basert på data fra 1900-tallet som alle viser Lambs hovedpoeng: Det er manglende sammenheng mellom observert temperaturutvikling og CO2-utslipp. I tiår er de endog i motfase. Da kan ikke CO2 styre klima. Beregningsmodellene som IPCC benytter, kan ikke reprodusere disse endringene og holder derved ikke mål.
Raaen har sitt siste innlegg ikke påvist noen ‘djevelens’ detaljer i disse kurvene. Men han har uttalt at histogrammet som er et godt visuelt bilde på Lambs konklusjon, er feil. Det ligger ingen mulighet for djevelens detaljer i det bildet, for uansett hvordan man midler temperaturer eller benytter maksimal eller minimalverdier for angitte år så er det samme konklusjon med god margin (jeg valgte data presentert på IPCC- elitens eget nettstedet, vanligvis de mest fordelaktige for dem). Det er kanskje derfor Raaen ikke selv har angitt konkrete, alternative verdier.
Ett mycket bra inlägg, i bemärkelsen observation bestämmer slutsats.
I tillägg till Lamb, vill jag själv hänvisa till en annan ‘bortglömd’ forskare, Dr. Theodor Landscheidt, som i ett stort antal vetenskapliga artiklar visat på solens naturliga påverkan på, t.ex. global temperatur, periodiska växlingar vad avser ENSO, PDO, NAO samt samband med extremvädersituationer under 1900 talet, fram till sin död i början av 2000-talet. Hans bas är faktiska data i förhållande till solens aktivitetsnivå utvärderat främst m.h.t. solens ‘energioutput’, relaterat till energirika ‘solar flares & prominances’, och solens angulära momentum, varierande m.h.t. dess olika cykliska tidsutdräkt, 3-14 år, vad avser solens återkommande rörelser kring solsystemets barycenter. I detta hänseende liknar t.ex. H.Yndestads forskning/studier Landscheidts dito.
Själv anser jag, efter noggrant studium av Landscheidts landvinningar, att det vetenskapliga samfundet kan dels bortse helt och hållet från IPCC, dels negligera alla s.k. växthusgasers påverkan på klimat i dess rätta tidsperspektiv, dels måtte omorientera sin forskning till naturliga processer, på sätt som Lamb påvisade.
Jeg antydet i innlegget mitt at Lamb kanskje ikke hadde avvist CO2-hypotesen om han hadde levd i dag. Faktisk så endret han synspunkt mens han levde. I sin bok fra 1982, Climate, history and the modern world, går det klart fram at Lamb på ingen måte avviser CO2-hypotesen lenger. Se særlig kap. 16, The causes of climate fluctuations and changes, og spesielt det han skriver under mellomtittelen The increase of carbon dioxide. De som fortsatt mener at CO2 er en uvesentlig drivhusgass kan altså ikke ta Lamb til inntekt for sitt syn, snarer tvert imot.
Ellestad – forsterkningseffektene av CO2-økninger, som ender opp med en samlet effekt på 20-25% som CO2 sin andel av drivhuseffekten, er så vidt jeg har funnet ut, gjengs oppfatning hos klimaforskere, ikke bare hos denne Gavin Schmidt. Oppfatningen om CO2-effekten deles så vidt jeg kan se også av flertallet av fagfolk som ikke har bidratt til IPCC-rapportene. Så, å kalle disse beregningene feilaktige/mangelfulle er vel dermed å ta noe for hardt i, for å si det forsiktig.
Senneset
Du gjengir verdier for drivhuseffekten som benyttes av mange av IPCCs støttespillere. Dem om det. De 33 C som ofte benyttes, som verdi for drivhuseffekten, fremkommer fra klodens emisjonstemperatur -18 C mens midlere overflate temperatur er 15 C. De beste modellene viser vanndampens andel ca 29 C og CO2 da 4 C i overensstemmelse med at vanndamp er en meget sterk drivhusgass og CO2 er svak. Beregningene gjøres for klar himmel. Skyer bidrar til å senke verdiene fra klar himmel grunnet lavere emisjonstemperatur.
Nedenfor er angitt hva en ledende strålingsekspert (Happer, Princeton som har laget den mest nøyaktige endimensjonale modellen) sier om effekten av økt CO2 ved klar himmel:
“So a feedback-free estimate of the warming from doubling CO2 is 0.75 C. The few competent scientists who support IPCC alarmism know perfectly well that this puny warming estimate is correct. To get around it they assume there are huge positive feedbacks, usually from water vapor or clouds. The hypothetical feedbacks multiply the feedback-free warming by factors of 4 or more. As you probably know most feedbacks in natural systems are negative, not positive, so the real warming will probably be less than 0.75 C for doubling CO2” (https://files.constantcontact.com/c9e43177001/559d83b0-5ea5-473b-b888-9bfddb806727.pdf).
Skeptikerne er på linje med dette (Harde, Miscolzci, Ollila, Vahrenholt, Clark osv. Les også Gervais oversiktsartikkel i SCC (103 arbeider).
William Happer har fått følgende tilbakemelding fra bl.a. Michael Oppenheimer, medetablerer (co-founder) av Climate Action Network: Happer’s claims are «simply not true» and that the preponderance of evidence and majority of expert opinion points to a strong anthropogenic influence on rising global temperatures. Climate Science Watch (has) published a point-by-point rebuttal to one of Happer’s articles. Han hevder også at Happer har «no formal training as a climate scientist».
Undertegnete er verken klimaviter eller atmosfærefysiker, og kan ikke vurdere kompetansen til Happer eller Oppenheimer – eller andre som driver med dette. Da får man holde seg til empirien, og den peker i hvert foreløpig mot klimaalarmistene. Tar de feil, bør oppvarmingen vi er inne i nå snart snu, som også ser ut til å være i tråd med klimarealistenes vurderinger. Så et siste spørsmål til Ellestad og klimarealistene: Hvor stor kan temperaturøkningen egentlig bli før dere kaster inn håndkle? For det finnes vel en øvre grense?
Senneset. Det er Happer som er strålingsfysiker og toppekspert på feltet (også Wijngaarden). Også vart leder av Jason som rådgir myndighetene i andre vitenskapelige saker. Hans modeller er de mest nøyaktige, og han har brukt beregningene og fått god overensstemmelse med satellittobservasjoner (NIMBUS fra 1970), som de eneste tror jeg. Det stemmer med de andre jeg har nevnt, men er noe lavere enn IPCCs tilsvarende modeller. Og de stemmer også med GSM-modellene iflg. Lindzen. ‘Taking Greenhouse Effect Seriosly’ 2007 der GCM-modellene viser at ved snaut 8-10 km høyde skal T være 3x bakketemperatur. Det tilsier under 0.05 C per 10-år.
Det er ikke CO2 som skaper høye verdier i GCM-modellene. Det er alle følgeeffekten som f.eks vanndamp. Men det stemmer ikke med andre forhold/målinger.
Gavin Schmidt NASA GISS skrev i 2023 at temperaturen var mye høyere enn det CO2-økning med følge effekter kunne tilsi. Det måtte være noe annet – og hva annet enn naturlige variasjoner? Men nå har T sunket en god del fra det nivået til tross for at CO2 har steget på vanlig vis. Les Harald Yndestads ‘The Climate Clock’ så får du en formening om de ulike syklusene for måne og sol.
Med dette avsluttes diskusjonen om Ellestads innlegg. Uavklarte spørsmål og uenigheter om Ellestads innlegg må diskuteres på andre måter.
Red.