Havet synker — Operaen stiger

Den 27. oktober var igjen klimakanalen NRK og de fleste andre riksmedier opptatt med å spre nærmest apokalyptiske scenarioer om fremtidens klima i Norge basert på en oppdatert versjon av en rapport fra 2015 med tittelen Klima i Norge. Rapporten var utarbeidet av Norsk klimaservicesenter på oppdrag fra Miljødirektoratet.
Det er mange dystre spådommer i rapporten, blant annet om økt havnivå med alvorlige konsekvenser for byene langs kysten.
Dette innleder Olav Martin Kvalheim med i et innlegg i Nettavisen 30.10.2025 om havnivåstigningen. 
Kvalheim viser til at rapporten tar feil om utviklingen som har skjedd, og feil er også spådommene om havnivået i 2100. Som ikke er annet ønskete spådommer. For å karre til seg mest mulig skattepenger til katastrofemeldernes egne tiltak, de mest kostbare og mest unyttige tiltakene.
Red.  

Av Olav M. Kvalheim
Prof. emer., Kjemisk institutt, UiB
Leder, Klimarealistene

I rapporten hevdes det således at «Havnivået langs norskekysten har steget med omtrent 2,3 mm i gjennomsnitt hvert år fra 1960 til 2022, og 3,3 mm i gjennomsnitt hvert år fra 1993 til 2022 (kapittel 7.4).» Går man imidlertid nærmere inn i rapporten så finner man en figur (7.4.2, side 216) som viser stabilt relativt havnivå frem til i dag. Dette forklares med «Det geosentriske havnivået har vært i balanse med landhevning i perioden 1960 til 2022, noe som betyr at kystgjennomsnittlig relativt havnivå har vært stabilt.»

Men så fremstiller figuren det vanlige katastrofebudskapet med kurver over relativt havnivå som stiger brattere og brattere mot 2100 dersom vi ikke eliminerer CO₂-utslipp til netto null i løpet av et par tiår. Dette er det samme mønsteret som man har sett hver gang det kommer nye rapporter om havnivåstigning. Når ny rapport kommer, skyver man bare stigningen fremover i tid.

Samtidig har rapportene i lang tid hevdet at global oppvarming har akselerert siden 1960 og vært spesielt sterk i Nord-Europa og Arktis med minst en grad i gjennomsnittlig økning for Norge. Men empiriske data viser at denne oppvarmingen ikke har påvirket relativt havnivå i Norge slik de tidligere rapportene spådde. Relativt havnivå i området rundt Oslofjorden har ufortrødent fortsatt å synke, mens det på Vestlandet er stabilt på tross av landhevingen her er betydelig mindre enn i Oslo-området. Ved å bruke måledata for havnivå relativt til faste punkter i fjell nær kystlinjen i Oslo og Bergen sentrum, kan man lage empiriske modeller som inkluderer alle faktorer som påvirker havnivået. Figur 1 viser dette for Oslo:

Vi ser at fra 1916 til 2024 har det relative havnivået sunket med 30-35 cm!

Vi kan gjøre en tilsvarende analyse for Bryggen i Bergen der rapportene sier at havnivået skal øke mest. Vi finner at det relative havnivået er økt med 1 cm i samme tidsperiode:

Men usikkerheten i analysen er 3 ganger større enn denne endringen så konklusjonen er at det relative havnivået ved Bryggen er uendret.

Den observante leser vil se at havnivået på Bryggen reduseres med noen cm fra ca. 1930 til 1970 for så å øke til samme nivå som i 1920-årene. Dette skyldes en syklisk naturlig variasjon kjent som den Atlantiske multi-dekale oskillasjonen (AMO). Den har en periodisitet på 60-80 år og opptrer som en svingning rundt den røde trendlinjen med maksimalt utslag på noen cm. Vi ser også denne igjen i figuren for Oslo. Det er ingen grunn til at denne variasjonen skal endres. Altså taler all sannsynlighet for at vi nå går inn i en periode der AMO igjen reduserer det relative havnivået på Bryggen med noen få cm i løpet av et par årtier og at det relative havnivået vil holde seg stabilt der, mens operaen i Oslo fremdeles vil fortsette å stige relativt til dagens havnivå.

Årsaken til denne sannsynligvis overraskende konklusjonen for politikere og journalister er at landheving fortsatt pågår etter siste istid. En moderat havnivåstigning kanselleres av denne faktoren og vil fortsette å gjøre det i årene fremover.

Modellen og spådommen har kun to forutsetninger: At landhevningen fortsetter slik den har gjort til nå og at AMO oppfører seg slik empirien har vist til nå. De akopalyptiske utslagene som de mer komplekse og teoretiske modellene som blant annet Klima i Norge baserer seg på, gjør forutsetninger som er både usikre og urealistiske. For eksempel med scenarier som at global oppvarming vil akselerere frem mot år 2100 og at klimamodellene kan gi presise anslag på temperaturøkningen i atmosfæren og havet. Det kan klimamodellene ikke. Det ser vi blant annet på at spådommene om atmosfæretemperatur spriker mer og mer når man går fremover i tid og at anslagene fra klimamodellene varierer med mange grader i 2100.

Til tross for dette skrives stadig nye rapporter, basert på de samme usikre modellene og det samme dramatiske budskapet, og disse siteres ukritisk og forsterkes i mediene med konklusjonen om at det haster å kutte CO₂, nær sagt uansett hva det koster.
Norges CO₂-kutt spiller absolutt ingen rolle for global oppvarming.

De tiltakene som haster, er å forebygge, redusere og reparere skadevirkningene fra de værepisodene som et stadig skiftende klima alltid stiller oss ovenfor: Ras og skader på veier, underdimensjonerte avløp i byer og tettsteder og mangelfullt flomvern.

Havnivåstigning trenger vi ikke å bekymre oss for.

Framhevet bilde:
Montasje av redaksjonen.
Foto av Operaen:
thereseb87, Pixabay.